I januar skrev Avisa Oslos debattredaktør Fawad Ashraf en personlig tekst om det å ikke kalle seg norsk, definisjonsmakt og samfunnsdeltakelse. Siden har utvekslinger i mediene fulgt, blant annet i NRK Debatten, VG (her, her og her), TV2, Aftenposten, Dagbladet, Oslodebatten, og Nettavisen. Debatten har i stor grad dreid omkring spørsmålet: Hva om man lar være å kalle seg norsk (men er og ønsker å være et fullverdig medlem i det norske samfunnet)?

Dette handler om tilhørighet, individuelt og til fellesskapet. Hva er sammenhengene mellom tilhørighet og nasjonale identiteter? Er disse tvangstrøyer, livbøyer, eller limet som holder oss sammen? Hvis vi løfter blikket: hva er egentlig limet som holder oss sammen i Norge? I samfunnet vårt, der staten er definert av at den nettopp er «den norske stat».

Karpe og tilhørighet

Yohan Shanmugaratnams tekst i Klassekampen om låtene på Karpes nyeste utgivelse rører ved det vesentlige – livet og tiden som går, tilhørigheten som bølger og er relasjonell. Han skriver: «Karpe setter ord på migrantens melankoli og har bygd et helt lydverk for en mangslungen diaspora og nasjon.» Og: «En dag etterlater foreldrene oss her, mellom stedene de forlot og stedet de prøvde å bli en del av. Når det blir vår tur, vil vi se tilbake for å forsikre oss – og dem – om at vi klarte å komme et skritt nærmere.»

Dette har noe med tilhørighet å gjøre, men hva med nasjonale identiteter? Tja. Det kommer an på hva man legger i «nasjonale identiteter». Endrer de seg, for eksempel? Kan man ha flere? Handler de om opphav – eller om veien vi går sammen, inn i fremtiden, her vi bor?

Nasjonale identiteter

Å ikke vektlegge nasjonale identiteter personlig, eller til og med avvise dem, må være lov. Men hvordan beskriver man befolkningen som nasjonalstaten Norge bygger på og avhenger av? Og hvordan kan vi tenke om sammenhengene mellom individets erfarte tilhørighet og dette nasjonale prosjektet?

Jeg bruker flertall her, nasjonale identiteter, av tre grunner. 1) Norskhet er en av mange nasjonale identiteter, og ikke mer unik enn noen annen. 2) Mange mennesker opplever i løpet av livet å føle en grad av tilhørighet til ulike nasjoner, også formelt med dobbelt statsborgerskap. 3) Hva som definerer en nasjon er sammensatt og nasjoner er alltid flertallsfenomener: norskhet er mangestemt og sprikende, det er én sekk med enkeltmenneskers personlige utgaver, som ser svært ulike ut.

Kan den slags fellesskap henge i hop, om det er så sprikende? Nasjoner beskrives ofte som «forestilte fellesskap». Et begrep den engelsk-irske statsviteren og historikeren Benedikt Anderson lanserte. Stater er avhengige av at vi ønsker å ha noe med hverandre å gjøre, også med dem vi aldri selv har møtt, og her kommer nasjonen som forstilt fellesskap inn. Forestilt, men samtidig og på ulike måter levd og virkelig, blant mange mennesker – for nasjoner samskapes, fra toppen-og-ned, men også nedenfra-og-opp.

Du er medlem i det politiske fellesskapet Norge, formelt sett via statsborgerskapet. Dette medlemskapet blir et tomt skall hvis det kun handler om deg og «staten». Især i et demokrati, er det mellommenneskelige avgjørende for reelt medlemskap. Samfunnskontrakten avhenger dermed av et lim oss imellom. Dette bygger i Norge og mange andre land i dag, helt eller dels på forestillingen om et nasjonalt fellesskap.

Norsk og mer

I en studie med nesten tre hundre videregåendeskoleelever som skrev tekster og diskuterte i grupper, fikk vi innblikk i hva de tenkte om norskhet, om grenser for norskhet og endring.

Det er mange unge mennesker i Norge med sammensatt bakgrunn og foreldre født i ulike land. Mange av disse elevene sa at de var norske, men også noe mer. Noen med bindestrek, mange som helt norske og mer. Men anerkjennelse for ressursene som ligger i å ha sammensatt bakgrunn, at man kan flere språk og tar ulike kulturelle koder, preger ikke elevenes utvekslinger om norskhet.

Det å ha noe annet å by på, har ikke ennå helt funnet sin naturlige plass i typiske oppfatninger av norskhet. Men, veien er i ferd med å bli gått opp, slik deltakerne i norskhetsdebatten og journalister i norske medier viser.

Norskhet i flertall

Elevene uttrykte en forståelse av norskhet i flertall: Det er mange måter å være norsk på. Det sentrale er at du selv bestemmer: føler du deg norsk, så skal du ha lov til å både si og være det. Men, det innebærer overhodet ikke at nasjonale identiteter var viktige, eller noe elevene tenkte mye på.

Og det var noen forskjeller blant elevene: det å få lov til å selv definere at man er norsk, fordi man føler seg norsk – og å dermed bli sett slik av andre, det er ikke forbeholdt alle på likefot, hvis du ikke er hvit, som vi har omtalt i denne studien. Litt forenklet, men sånn er det. Og den store majoriteten av hvite elever visste dette, og utrolig mange av dem syntes det var skikkelig ugreit, både overfor sine venner og generelt. Elevene reflekterte kritisk over egne måter å kategorisere andre på gaten, om antakelser, fordommer – og alt som kan stå på spill i dette.

Definisjonsmakt og tilhørighet

Dette handler om definisjonsmakt og tilhørighet, som jeg har skrevet om i denne artikkelen. Hvem har rett til å høre til, uten å bli avkrevd forklaring? Har unge mennesker som er født og oppvokst i Norge rett til å oppleve å bli anerkjent som tilhørende det norske fellesskapet, som norske (og gjerne mer)? Hvis ja, hvorfor er det da så mange unge mennesker som ikke opplever det slik?

Rett skal likevel være rett, i studien vår delte ungdom veldig mye om inkludering og likeverd også. Men mange bar og på en sårbarhet. Deres norskhet var det ikke de selv som hadde definisjonsmakt over. Noen følte seg norske og kalte seg det, med en liten klump i magen. Andre uten noen tvil, trygge i seg selv. Noen beskrev seg som utlendinger. Av og til som «ikke-norsk», andre ganger som kurder, bosnier, polakk, eller somalier. Ofte bare utlending. Til felles var en distansering til det norske. Mer presist: til bestemte forestillinger om det norske. Følelsesspekteret innbefattet sinne, fortvilelse, skuffelse, resignasjon og likegyldighet.

Limet som holder oss sammen?

Norskhet kan erfares både som tvangstrøye, livbøye, og limet som holder oss sammen, eller som uviktig på det personlige planet. Nasjonale identiteter bør altså forstås i flertall. Nasjoner som «forestilte fellesskap» er fleksible, endrer seg over tid, inkluderer og ekskluderer. For nasjonalstatene er det «forestilte fellesskapet» limet i samfunnskontrakten. Er det da mulig å tenke seg at man kan benevne dette uten å bruke betegnelsen «norsk»? Men der man likevel har et fellesskap i samfunnet?

Og ikke som noen av elevene i vår studie beskrev sin erfaring, der man skiller mellom de «norsk-norske» og de andre som også «er norske, men ikke ser sånn ut»? Dette minner nemlig om en annen type deling, mellom «statsborger-norsk» og «ordentlig-etnisk-norsk». Dette er en deling som den nasjonalisme som kun ser på opphav, og legger til grunn det mange vil si er en statisk illusjon om fortiden, forfekter. Det er denne typen nasjonalisme Ashraf henviser til, som man kan se i mange land i dag. Og ja, den finnes her også. Men nasjonsbyggerne er i praksis alle samfunnsdeltakere i Norge. Så hvilken norskhet vi til enhver tid holder oss med, det er en forhandling mellom staten og borgerne.

Så hvordan går det egentlig med prosessen som Karpe synger om og Yohan Shanmugaratnam beskriver? Altså «om stedet de prøvde å bli en del av» og «om vi klarte å komme ett skritt nærmere». Det bør være et spørsmål til storsamfunnet, til personer i myndighetsposisjoner som jeg har omtalt her før, til skolen som nasjonsbyggende institusjon, og til hver og en av oss. For tilhørighet avhenger av gjensidig anerkjennelse, som likeverdige borgere. Alternativet til å gjøre dette via et norskhetsbegrep som inviterer nordmenn inn, uavhengig av opphav, fremstår mer usikkert.

LES OGSÅ:

Hva er nasjonal­konservatisme?

Er Fremskrittspartiet et nasjonalkonservativt parti eller står partiet i en kamp der ord brukes som politisk våpen? Professor Øyvind Østerud oppklarer.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap