Russiske soldater øver i forkant av seiersdag-markeringen i Moskva 9. mai 2022.
Russiske soldater øver i forkant av seiersdag-markeringen i Moskva 9. mai 2022.

Hvorfor slutter folket opp om Putin når levekårene i Russland er så kritikkverdige?

POPULÆRVITENSKAP: Korrupsjon, økonomisk ineffektivitet, svak infrastruktur, mangel på tillit og dårlig folkehelse. Hva er grunnlaget for russisk patriotisme?

Som følge av krigen i Ukraina, har markeringen av 9. mai i Russland fått større oppmerksomhet her i Vesten.

9. mai 1945 var dagen da Tyskland kapitulerte (Moskva-tid). De siste tiårene har dagen gradvis blitt løftet fram som Russlands nasjonaldag. I den russiske markeringen er det ikke freden som står i sentrum, men seieren over Tyskland, og derfor kalles 9. mai for «seiersdagen» - som en patriotisk manifestasjon. (Se faktaboks.)

Patriotisme og nasjonalisme

Patriotisme (fra latin patria, «fedreland») er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til eget hjemsted eller fedreland. Den kan være kulturelt, etnisk eller politisk betinget.

Nasjonalisme er en politisk ideologi som henspiller på at folk utgjør et felleskap som skal ha selvbestemmelse over sitt eget territorium og hevde sin statlige suverenitet.

Meningsinnholdet i de to begrepene er overlappende. Derfor blir ofte begrepet nasjonal-patriotisme benyttet, og blant annet for å skille det fra lokalpatriotisme.

Nasjonal-patriotismen kan spenne fra en moderat og inkluderende variant og til en markant utgave som betoner folkets unike karakter og dets historiske rettigheter.

I denne teksten bli patriotisme benyttet, fordi begrepet er blitt innarbeidet i de fleste analyser av Putins Russland.

Forsker Håvard Bækken ved Institutt for forsvarsstudier har studert russisk patriotisme. Han skriver i en artikkel i IFS Insights at «president Vladimir Putin har utvidet den militær-patriotiske politikken. I dag framstår den som en naturlig del av et autoritært regime som vektlegger russisk eksepsjonalisme og sosial-konservative verdier».

Det patriotiske paradokset

Patriotisme kan springe ut av en genuin stolthet over et aktverdig hjemland som gir sine innbyggere gode levekår. Et hjemland som nyter internasjonal anseelse knyttet til framgang innen innovasjon, idrett, vitenskap, teknologi, velferd, kunst og kultur.

Det er knapt noen utenforstående som forbinder disse kvalitetene med dagens Russland. Flere internasjonale analyser har i en årrekke påvist at det russiske samfunnet minner mer om et dysfunksjonelt kleptokrati enn en velfungerende og trygg velferdsstat. Analysene dokumenterer at det russiske samfunnet er preget av korrupsjon, økonomisk ineffektivitet, svak infrastruktur, mangel på tillit og dårlig folkehelse.

Russland ligger bunnsjiktet i den europeiske statistikken over forventet levealder. Til tross for Russlands enorme naturressurser og sitt relativt høye folketall, er brutto nasjonalprodukt mindre enn både Frankrikes og Storbritannias. De rikeste 10 prosentene av russerne eier 87 prosent av landets rikdom, og dette representerer den største ulikheten i verden innen gruppen av industrialiserte land.

Hvis folk flest opplever en hverdag preget av ulikheter, byråkrati, offentlige forsømmelser, ufrihet og korrupsjon, kan misforholdet mellom statens ansikt utad og den trasige hverdagen skape en motvillig, kritisk og utålmodig befolkning som krever et regimeskifte.

Patriotismen fyller et tomrom

Det har likevel lykkes Putins autokrati å skaffe seg bred folkelig oppslutning selv om levekårene er kritikkverdige.

Regimet til Putin har truffet blink med en patriotisk fortelling som er i stand til å fylle et tomrom i befolkningen.

Forutsetningen for støtten er at informasjonsrommet i samfunnet er fullstendig okkupert av statsmaktens fortelling. Men fortellingen må appellere til den jevne russer hvis ensrettingen skal fungere. (Lukasjenkos regime i Hviterussland har for eksempel ikke en tilsvarende støtte.)

Regimet til Putin har truffet blink med en patriotisk fortelling som er i stand til å fylle et tomrom i befolkningen. Stormaktsære og følelsen av et nasjonalt felleskap kompenserer for den fremmedgjøringen og oppløsningen som fulgte etter murens fall. Russisk-ortodoks kristendom gir attpåtil patriotismen en religiøs dimensjon.

Russisk nasjonalisme

Den russiske nasjonalismen har røtter tilbake til Tsar-tiden. Den legger vekt på slavisk egenart, en sterk leder og imperial storhet. Som i all nasjonalisme spiller de historiske linjene en vesentlig rolle. Det legges vekt på at Russland i lange historiske perioder har vært omringet av fiendtlige makter, og at nasjonen må stå samlet mot trusler både fra sør, øst og vest.

Russland har imidlertid selv har hatt imperiale ambisjoner. Når russere blir spurt om hvorfor de er stolte av landet sitt, er det dominerende svaret at Russland er et stort land og at nasjonen har en unik historie.

Den russisk-ortodokse tradisjonen er også blitt innbakt i den russiske nasjonalismen. Den russisk-ortodokse kirken, som Det tredje Rom, anses som bærer av den sanne kristendommen, og der den russiske nasjonen har en historisk misjon som forvaltere av den slaviske ortodoksien. (Orto betyr sann eller rett, og doks betyr mening eller tro.) Derfor har Putin innlemmet det ortodokse Moskva-patriarkatet som noe genuint russisk i sitt nasjonale prosjekt, som Caroline Serck-Hansen omtaler i Morgenbladet.

Samhold, undertrykkelse eller ekspansjon

Forskerne Pål Kolstø og Helge Blakkisrud har analysert russisk nasjonalisme i boka The New Russian Nationalism. I presentasjon av boka på forskning.no omtales den russiske nasjonalismen knyttet til både etniske grupper og til staten. Blakkisrud forteller:

«Du trenger jo en viss grad av patriotisme, oppslutning om og identifikasjon med staten. Spørsmålet er hvor sterk brodd denne har mot grupper innenfor egen stat og omverdenen. Hvor mye av patriotismen som er drevet av fremmedfrykt og hvor mye som er drevet av kjærlighet til egne. Overført til statens politikk blir det et spørsmål om hvordan man bruker nasjonalisme og nasjonal identitet: Til samhold internt, til undertrykkelse av egne minoriteter, eller til å rettferdiggjøre territoriell ekspansjon og revansjisme.»

Den russiske nasjonalismen blir ekspansjonistisk hvis den bygger på drømmen om et Stor-Russland som omfatter Ukraina, Russland og Hviterussland, en drøm som tar utgangspunkt i Vladimir den store sitt Kiev-rike på 1000-tallet. Da Putin avduket den 17,5 meter høye statuen av Vladimir i Moskva hersket det liten tvil om det nasjonalistiske bakteppet.

Patriotismens janusansikt

Den russiske patriotismen har mer enn ett janusansikt. Den patriotiske fortellingen hopper bukk over Stalins langvarige despoti som rammet flere russere enn alle de som falt i «den store fedrelandskrigen».

Og patriotismen har sterkest appell hvis den maner fram bildet av en fiendtlig motpart, og motparten er Vesten. For å framstille Vesten som en eksistensiell trussel mot Russland, benyttes et bredt propagandaregister. Dette registeret spenner fra påstander om at NATO-utvidelsen er et angrep på Russlands sikkerhet til påstander om vestlig dekadent påvirkning.

At både krigen og freden var tynget av et stalinistisk styre er praktisk talt visket vekk fra fortellingen om den heroiske hæren.

Svaret på den angivelige trusselen er å framstille Russland som en uovervinnelig krigsmakt, tuftet på en mektig stat som er styrt av en sterk leder.

Den russiske patriotismen har også fått et klarere militaristisk uttrykk, og dette gjør seg gjeldene på stadig flere felt i samfunnet. Barn ned i småskolealder kles opp i militære uniformer og har oppvisninger. I 2015 ble Yunarmiya, ungdomsarmeen, opprettet, en ungdomshær som har om lag en halv million medlemmer.

Bak mobiliseringen ligger et statlig ønske om å ruste opp befolkningen gjennom disiplin, orden og offervilje. Opplegget handler like gjerne om både innordning og underordning for å få folket til å marsjere i takt.

Stalinismen

Et kritisk blikk på feiringens militære uttrykk står ikke i veien for dyp respekt for det russiske folkets store ofre under krigen. Minnemarkeringer fortjener en stor plass i et land som ble så hardt rammet. I de første årene etter murens fall ble 9.mai markert på en balansert måte. Med Putin ved makten fikk «seiersdagen» en stadig større plass, og med en tydeligere militær og nasjonalistisk profil. I paradene på Den røde plass blir også de nyeste atomvåpnene vist fram for å vise militære muskler.

At både krigen og freden var tynget av et stalinistisk styre er praktisk talt visket vekk fra fortellingen om den heroiske hæren, fordi det ville forkludre bildet av en ærerik nasjon ledet av en sterk mann under krigen.

Gjennom noen år på 1990-talet ble det åpnet for diskusjoner om de mørke sidene ved Stalins krigshistorie: Hitler–Stalin-pakten, utrenskingen av de beste offiserene før krigen, deportasjonen av hele folkeslag, massevoldtektene i det okkuperte Tyskland og behandlingen av egne soldater. Bak de sovjetiske soldatene gikk det politiske offiserer som skjøt soldater som nølte i framrykkingen mot det tyske kuleregnet.

Krigsfanger som klarte å overleve oppholdet i tyske leirer, ble i stor grad sent til Gulag-leirer. Også sivile russiske slavearbeidere i tysk fangenskap led samme skjebne. Fra 1946 til 1953 ble antall fanger i Gulag-leirene tredoblet, og antallet endte opp i 1,7 millioner fanger før Stalins død.

Døra til fortiden ble lukket

Åpningen av statsarkivene på 1990-tallet førte likevel ikke til et nasjonalt oppgjør med egen fortid i Russland. Mens Tyskland overalt har en rekke minnesmerker over nazi-forbrytelsene, er bare én Gulag-leir tatt vare på som en dokumentasjon av det brutale og rettsløse fengselsregimet, Gulag-36 i Perm.

Den stalinistiske politikken som var grunnlaget for leirene, er praktisk talt fraværende i museet, slik som det er fraværende ellers i samfunnet også.

Anti-nazistisk retorikk spiller en vesentlig rolle i den russiske propagandaen. Stalins krig mot Tyskland var ikke primært en kamp mot fascismen som samfunnssystem, men en krig mot en hemningsløs okkupasjonsmakt. Vikarierende argumenter om nazi-styre er som kjent en av begrunnelsene for krigen mot Ukraina.

En boomerang?

I et kleptokrati kan opportunisme og egennytte veie tyngre enn lojalitet. Det øker sjansen for at maktapparat slår sprekker i møtet med uventede nasjonale utfordringer.

Dette kan åpne veien for endringer. Det er ingen gitt å spå hvilken vei det i så fall kan gå. Men Russland blir neppe den samme staten etter alle sine feilberegninger i krigen mot Ukraina.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS