Leveranser av våpen og annet militært utstyr har vært det ene av de vestlige landenes to hovedsvar på invasjonen av Ukraina (det andre er økonomiske sanksjoner).

Ikke desto mindre fører våpenleveranser med seg komplekse avveininger mellom opplevde risikoer og fordeler. Det finnes flere, tett sammenvevde grunner til at de som støtter Ukraina, kanskje bør vurdere å begrense leveransene av våpen som Ukraina ønsker å bruke i krigen mot Russland.

Ukraina produserer egne våpen

Betydelige mengder våpen er blitt levert til Ukraina. 6. mars, en uke etter at krigen begynte, ble det for eksempel rapportert at USA og deres allierte hadde kunngjort at de ville levere over 17.000 panservernvåpen til Ukraina. I tillegg har det forekommet overføringer av tusenvis av luftvernvåpen og diverse annet utstyr, ifølge forumarmstrade.org.

Ukraina er ikke avhengig av forsyninger utenfra. Landet produserer egne våpen og har erobret betydelige mengder fra russiske styrker. Ikke desto mindre har vi tilstrekkelig med bevis som peker mot at ukrainske styrker har brukt våpen utenfra mot den russiske invasjonen.

I forbindelse med våpenleveranser har alle de involverte partene alltid ulike motiver og oppfatninger. Ukrainas syn på sine interesser som mottaker kan noen ganger avvike fra hva leverandørene oppfatter som sine interesser. Russland vil reagere på måter det er vanskelig for Ukraina og leverandørene å forutse på at Ukraina mottar våpen fra utlandet.

Idet et våpen er blitt levert, er det vanskelig for leverandøren å sikre at det brukes til det formålet det var tiltenkt.

Frykten for atomkrig

Under den kalde krigen var både USA og Sovjetunionen godt klar over at direkte krigføring mellom dem innebar risiko for opptrapping til en katastrofal konvensjonell krig eller atomkrig. De to supermaktene og deres allierte etablerte den kalde krigens uskrevne regler, som innebar at de sloss via stedfortredere og hemmelige operasjoner, og ikke åpent mot hverandres væpnede styrker.

Der hvor USA eller Sovjetunionen hadde egne styrker i aksjon, begrenset den andre sin involvering til våpenleveranser, trening eller andre former for militær eller økonomisk bistand. Den begrensningen hindret konflikter i å krysse terskelen til en eskalering som kunne resultere i atomkrig.

For å bruke Carl Sagans bilde: En konfrontasjon mellom atommakter kan sammenlignes med uforsonlige fiender som står i et rom med bensin til livet og lommene fulle av fyrstikker, og at det å unngå direkte krigshandlinger hindrer at noen av dem tenner en av fyrstikkene.

Frykt for eskalering og flyforbud

Jeg mener at disse uskrevne reglene gjelder den dag i dag. Vi så dem bli brukt i omgangen med styrkene som kjempet mot Assad-regimet i Syria. Og vi ser dem brukt nå ved at våpenleveranser til Ukraina ikke innebærer at man krysser eskaleringsterskelen. Det er akkurat som under den kalde krigen da Sovjetunionen forsynte Nord-Vietnam med våpen, eller da USA leverte våpen til mujahedin i Afghanistan.

Det er ønsket om å unngå eskalering av en konfrontasjon med en motstander med atomvåpen som ligger bak NATOs beslutning om ikke å innføre en «flyforbudssone» over Ukraina.

En slik handling ville med stor sannsynlighet føre til nedskytning av russiske fly og angrep mot russiske luftvernsystemer, noe som sannsynligvis ville vært å krysse eskaleringsterskelen.

Ustabil situasjon

Det som imidlertid er problemet med uskrevne regler, er at man ikke har noen garanti for at den andre parten vil følge dem, og selv om alle ønsker å følge dem, vet ingen nøyaktig hvor eskaleringsterskelen ligger. Dette bidrar til en potensielt ustabil situasjon.

For eksempel, 13. mars uttalte den russiske viseutenriksministeren at Russland fra nå av ville behandle våpenpartier fra NATO-land til Ukraina som «legitime mål» for militæraksjoner.

Tidligere hadde NATOs generalsekretær advart Russland mot å angripe forsyningslinjer i alliansens medlemsland, og uansett hadde ikke den russiske uttalelsen spesifisert at landet kunne angripe forsendelser utenfor Ukraina.

Per 15. mars har det ikke forekommet angrep på våpenleveranser utenfor Ukraina, men Russland har skutt raketter mot et treningsanlegg i Vest-Ukraina. Det virker per nå som om den russiske uttalelsen var en tom trussel, og at Russland ikke kommer til å angripe våpenforsendelser i NATO-land, noe som åpenbart ville være å krysse eskaleringsterskelen.

Eskaleringsterskelen er lav

Dette regnestykket kan imidlertid endre seg, spesielt hvis Ukraina klarer å påføre de russiske styrkene uholdbare tap.

Tilsynelatende er det bekymring innad i NATO for at bestemte våpenleveranser vil kunne innebære at eskaleringsterskelen blir krysset. Det er påfallende at NATOs medlemsland ikke har levert langdistansemissiler som kunne vært brukt til å angripe mål i Russland. I stedet har alle forsyningene som alliansen har kunngjort, bestått av infanterimateriell som egner seg best på slagmarken i Ukraina.

Nærmere bestemt viser den nylige diskusjonen rundt overføring av jagerfly fra Polen at noen stemmer i USA, og høyst sannsynlig andre NATO-medlemmer, har antatt at en slik overføring, under noen omstendigheter, kunne være å krysse eskaleringsterskelen. Slik som da jagerfly fløy fra en NATO-base og inn i et område over Ukraina som russiske fly forsøker å få kontroll over.

Disse eksemplene tyder på at eskaleringsterskelen er lav nok til at den under visse omstendigheter kan bli overskredet av våpenleveranser til Ukraina.

Bemerkelsesverdig harmoni

Og når ingen vet nøyaktig hvor terskelen ligger, er det mulighet for feilberegninger der leverandører tror de er på riktig side av terskelen, mens den russiske ledelsen ser det som en bevisst krigshandling.

Kanskje enda viktigere er det at den russiske ledelsen også kan endre oppfatning av hvor terskelen befinner seg. For å gå tilbake til Carl Sagans analogi kan vi si at de uforsonlige fiendene står med bensin til livet og lommene fulle av fyrstikker i et mørkt rom og med solbriller på.

Vi kan vente at land som forsyner Ukraina med våpen, vil være opptatt av ikke å sende for kraftige våpen som kan true mål langt inne i Russland. I fremtiden er det mulig at noen land vil lytte hvis russerne advarer om at visse våpenleveranser vil krysse eskaleringsterskelen.

Til nå har det vært en bemerkelsesverdig harmoni blant NATO-landene og partnerne deres rundt koordineringen av bistand til Ukraina. Men den harmonien bør ikke tas for gitt i det lange løp.

Senere spredning av våpen

Ukrainas støttespillere kan også komme til å begrense våpenleveransene hvis de mener det er risiko for at våpen kan komme på avveie. Slike bekymringer er mest åpenbare når det gjelder de håndvåpnene og lette våpnene («SALW») som det allerede er blitt levert mye av.

Spredningsrisikoen er ikke noe som gjelder spesielt for Ukraina. Snarere er det et generelt problem under og etter en krig at en del av våpnene som har vært brukt, kan bli gjemt unna til senere eller solgt videre til noen som trenger dem mer.

Et kvart århundre etter at krigene i det tidligere Jugoslavia sluttet, er våpensmugling fra de regionene fortsatt en viktig kilde til våpen for europeiske terrorister og organiserte kriminelle. Selv før invasjonen i 2022 var europeiske observatører bekymret for mengden av ulovlig militært våpenutstyr som ble oppdaget av ukrainske myndigheter.

Frykt for at Russland skal få tak i teknologien

I tillegg til bekymringene rundt smugling av våpen vil Ukrainas støttespillere også unngå at Russland får tak i militærteknologi som de kan kopiere eller tilpasse til egne behov.

Som nevnt ovenfor har Ukraina mottatt store mengder luftvernmissiler fra USA og deres allierte. I Syria ga ikke amerikanerne slike våpen til motstanderne av Assad-regimet av frykt for at de skulle falle i hendene på terroristgrupper som kunne bruke dem mot sivile passasjerfly.

I fremtiden er det mulig at Ukrainas støttespillere vil bli mindre villige til å levere bestemte våpen hvis de mener det foreligger en spredningsrisiko. Synet på dette kan påvirkes av eventuelle tilfeller av våpensmugling, av at Russland får tak i sensitiv teknologi eller av en fremtidig svekkelse av kommando- og kontrollkapasiteten i det ukrainske militæret.

Skulle dette skje, kan leveransene bli begrenset til bestemte enheter eller geografiske områder eller kanskje bli stanset fullstendig. Bekymringene for at våpen og teknologi skal komme på avveie, vil sannsynligvis øke hvis utsiktene til fred blir mer realistiske. Kriger fungerer som en magnet på våpen, mens når kampene opphører, kan det være andre som har større behov for dem.

Grenser for innsats og hjelp utenfra

Til tross for den omfattende støtten som er blitt ytt til nå, er det på lang sikt mulig at ukrainerne ikke vil kunne satse på at vennligsinnede land skal forsyne dem med alt krigsmateriellet de trenger.

Det kan være økonomiske og strategiske grenser for hva slike land er villige til å levere. Disse grensene kan forskyve seg med tiden. I tillegg til eskalerings- og spredningsfrykten, og spesielt hvis krigen varer i flere år, er det ikke sikkert giverne vil klare å opprettholde nivået på leveransene fra krigens første uker.

Så snart de eksisterende lagrene er brukt opp, må man begynne å forsyne Ukraina med nyprodusert krigsmateriell, og det vil bli dyrere. Viktigere er det kanskje at leverandørene vil stå overfor vanskelige avveininger hvis de frykter at hjelpen til Ukraina vil redusere materiellet som er tilgjengelig for deres egne styrker i tilfelle en utvidet konflikt med Russland eller andre.

Våpenleveranser kan forlenge krigen uten at Ukraina vinner

I løpet av krigens første uker kan Ukraina opptre med en viss uavhengighet fra utenlandske støttespillere. Landet har egne lagre av våpen anskaffet før 2022, og det kan produsere våpen selv. Hvis kampene vedvarer, kan imidlertid lagrene bli brukt opp og våpenindustrien bli rammet av russiske angrep. Derfor er det mulig at Ukraina kan bli mer avhengig av utenlandske leverandører etter hvert som tiden går.

Imidlertid vet ikke den ukrainske ledelsen og kanskje heller ikke de eksterne støttespillerne nøyaktig hvor mye hjelp som vil materialisere seg over tid. Hvis krigen varer i mange måneder eller år til, løper Ukraina en risiko for at leveransene utenfra ikke vil komme i høyt nok tempo. Hvis det er tilfellet, kan våpenleveranser ende med å forlenge krigen uten å gi Ukraina midlene det trenger til å vinne.

LES OGSÅ:

For første gang har Russland tapt informasjonskrigen

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap