Madonnaen fra Kyrkjebø i Sogn er en av Universitetsmuseet i Bergens vakreste madonnafigurer. Den dateres til midten av 1200-tall, og kom fra Kyrkjebø til Bergens Museum på 1800-tallet. I disse dager er madonnaen i Utrecht for å bli presentert for et europeisk publikum i Museum Catharijneconvent.

I Utrecht vil madonnaen stå i utsøkt selskap blant norske og spanske skulpturer og altertavler som daterer tilbake til 1100-1350. De står som representanter for en kirkekunst som har vært overalt, men som nå i stor grad er gått tapt. I avsidesliggende sognekirker i Europas nordlige og sørlige ytterkanter, skjermet av fjell og fjorder, har gjenstander overlevd som i mer sentrale strøk er blitt ødelagt eller byttet ut.

Utstillingen var også en anledning til å se nærmere på madonnaens fysiske tilstand, og lære mer om madonnaens historie. Og det inkluderte et bokmysterium.

Mer enn et vakkert ytre

Mariaskulpturene fra norske middelalderkirker bærer vitnesbyrd om et samfunn der helgenene sto sterkt både i Gudsdyrkelsen og i folks liv. Og alle ble ikke kastet ut ved Reformasjonen: Kyrkjebømadonnaen voktet over kirkegjengere i Sogn helt fram til 1800-tallet. Himmelsk, men også menneskelig og jordisk. Og, i sin fysiske gjengivelse, forgjengelig.

Da Kyrkjebø-madonnaen ble konservert første gang for flere tiår siden fant man tre fragmenter fra et middelalderhåndskrift brukt som tettingsmateriale på innsiden av den hule kroppen, festet i nærheten av armhulene. Trolig kan de ha blitt brukt til å tette hull som har oppstått som en del av formingsprosessen.

Hvilken bok fragmentene kunne være fra, ble den gang ikke identifisert. I forbindelse med årets utstilling var det ønskelig å få vite mer om de tre bokfragmentene som tidligere hadde blitt hentet fram fra madonnaens indre. Hvilken bok var de fra, og kunne de fortelle noe mer om madonnaens opprinnelse?

Hjelp fra England

I februar 2019 fikk Universitetet i Bergen besøk av den engelske paleografen Michael Gullick, noe som var en anledning til å få fragmentene undersøkt nærmere. Dette ble gjort i samarbeid med professor Justin Kroesen, professor Åslaug Ommundsen og malerikonservator Alexandra Böhme ved konserveringsseksjonen ved Universitetsmuseet i Bergen.

Det viste seg at de tre fragmentene kunne pusles sammen til en L-formet bit fra samme blad, 9,5 centimeter høy. Pergament, som er bearbeidede dyrehuder, tåler store påkjenninger, men her var teksten flere steder delvis utvisket etter tøff behandling.

UV-lys hentet fram flere av pigmentene og gjorde teksten mer lesbar: det viste seg at de tre bitene var fra en messebok med lesetekster og bønner til feiringen av messen tirsdagen før palmesøndag.

En håndfull var nok til å identifisere Evangelieteksten fra evangelisten Johannes: Jesu brødre oppfordrer ham til å dra fra Galilea til Judea vise seg for verden, «For ingen gjør noe i det skjulte når han selv søker å være alminnelig kjent.» (Johs. 7,1-4) Motsatt side inneholder to bønner, blant annet en velsignende bønn for folket (Oratio super populum) som ble brukt under avslutningen av messen i fastetiden: «Vi ber deg, Herre, å la oss fortsette å lydig følge din vilje, slik at folket som tjener deg vil fortsette å øke i fortjeneste og antall i våre dager.»

Både teksten og bønnen har ligget stille, i det skjulte, på innsiden av madonnaen i hundrevis av år.

Fransk bok, fransk dame?

Fordi så lite er igjen av boken, er det vanskelig å gi sikre svar på når og hvor boken ble skrevet. Stil og bokstavformer peker i retning av nord-Frankrike på siste halvdel av 1100-tallet som et noe usikkert forslag. Betyr det at Kyrkjebø-madonnaen kan ha blitt til i nord-Frankrike? Eller har den blitt laget i Norge av noen som hadde et hundre år gammelt nord-fransk missale for hånden? Begge deler er mulig.

På grunn av middelalderens internasjonale kontaktnett var nord-franske missaler ikke noe uvanlig syn i middelalderens Norge. At franske middelalderhåndskrifter fant veien til Norge bekreftes til fulle, ikke bare av den store fragmentsamlingen i Riksarkivet, men også av Spesialsamlingen i Bergens egen fragmentsamling.

Boken har trolig vært nærmere 28-30 centimeter høy og 21-22 centimeter bred, med teksten fordelt på to kolonner. Rødt pigment har vært brukt på rubrikker og markerte forbokstaver, såkalte initialer.

De tre fragmentene er ikke med til utstillingen i Utrecht, men ligger igjen i konserveringspermen på Universitetsmuseet i Bergen. Det som gjør disse spesielle i forhold til mange andre bokfragmenter i arkiv og samlinger, er at de har vært på samme sted siden 1200-tallet, og fulgt madonnaen på sin reise til Sogn, enten den var kort eller lang. Kanskje inneholder fragmentene mer enn tekst, men også en del av løsningen på mysteriet om Madonnaens opprinnelse?

Les også:

Er dette ansiktet til en vikingkriger?

Les også:

Mytologi: Antikkens Herkules var mye mer enn en voldelig muskelbunt