– Herkules et forbilde for mange antikke filosofer. Stoikerne betraktet ham som den store «utholderen» fordi han hadde gjennomført alle sine plikter med maksimal tålmodighet og uten å klage, skriver Silvio Bär. (Foto: Oleg Senkov / Shutterstock / NTB scanpix)
– Herkules et forbilde for mange antikke filosofer. Stoikerne betraktet ham som den store «utholderen» fordi han hadde gjennomført alle sine plikter med maksimal tålmodighet og uten å klage, skriver Silvio Bär. (Foto: Oleg Senkov / Shutterstock / NTB scanpix)

Mytologi:
Antikkens Herkules var mye mer enn en voldelig muskelbunt

Publisert

Herkules var antikkens Arnold Schwarzenegger. Med sine tolv storverk renser han jorden for alle mulige farlige dyr og skapninger:

Han dreper en fryktelig slange med flere hoder, han fanger et rasende villsvin som tyranniserer et stort landområde, han temmer en flokk menneskeetende hester ved å mate dem med deres egen herre – og han henter til og med den fryktinngytende helveteshunden Kerberos fra Underverdenen.

Han løfter himmelhvelvingen med sine sterke armer for å avlaste Atlas, og han nøler ikke med å drepe hvem enn som kommer i hans vei.

Dette er det vanlige bildet vi har av Herkules – bildet som blir formidlet gjennom Disneys tegnefilm Hercules fra 1997 (med en humoristisk vri) eller den siste Herkules-filmen fra 2014 med den tidligere wrestleren Dwayne «The Rock» Johnson i hovedrollen.

Men hans overnaturlige styrke og råskap var ikke hovedgrunnen til at de gamle grekerne og romerne var så besatt av Herkules.

En sliten og betenkt Herkules

I det arkeologiske museet i Napoli finnes det en mer enn tre meter høy Herkules-statue (Hercules Farnese) som forestiller helten vår etter at han har fullført sine tolv storverk. Han støtter seg på klubben sin og legger hodet på skrå – det er åpenbart at han er sliten. Han virker også svært betenkt, som om han lurer på om det han har gjort virkelig var rett og riktig.

Her ser du den betenkte <i>Hercules Farnese</i> i Napolis arkeologiske museum. Dette er en romersk kopi av en gresk original (Foto: Marie-Lan Nguyen / CC BY 2.5 / Wikimedia Commons))
Her ser du den betenkte Hercules Farnese i Napolis arkeologiske museum. Dette er en romersk kopi av en gresk original (Foto: Marie-Lan Nguyen / CC BY 2.5 / Wikimedia Commons))

Denne statuen var den mest kjente og mest reproduserte fremstillingen av Herkules i antikken. Vi vet at det fantes mer enn to hundre kopier. Den tankefulle Herkules var altså minst like populær og ettertraktet som den handlekraftige og martialske eventyrer – og faktisk var Herkules et forbilde for mange antikke filosofer. Stoikerne betraktet ham som den store «utholderen» fordi han hadde gjennomført alle sine plikter med maksimal tålmodighet og uten å klage. For andre var han rett og slett å regne som filosofiens far.

Drepte sin kone og sine barn

Når dette er sagt, så kan man selvfølgelig ikke nekte for at vold spiller en stor rolle i Herkules’ liv. Hans voldelige side har også en tragisk vinkling – han utførte ikke bare heltedåder, han handlet også forferdelig galt.

Han dreper nemlig den første kona si, Megara, og likeså barna deres fordi gudinnen Hera, hans bitreste fiende, forbannet ham med et forferdelig raserianfall. Ofte anses de tolv storverk som straffen for dette drapet. Den tankefulle Herkules fra Napoli kan derfor også tolkes som et tegn på heltens anger og fortvilelse.

I Euripides’ tragedie Herakles (fremført i Athen i året 416 f. Kr.) vurderer han til og med å begå selvmord etter at han har skjønt hva han har gjort. Men hans venn Theseus, en annen stor helt, overbeviser ham om at han må forbli i live nettopp fordi han er den store «utholderen» – som er hans viktigste og mest ærefulle oppgave.

Glupsk, klønete fyllefant

Som motsetning til det filosofiske og det tragiske uttrykket har vi også den Herkules som dukker opp i den gamle greske komedien: Her er han verken helt eller filosof, men heller en glupsk fyllefant som ikke gjør noe annet enn å spise og drikke hele tiden. En humoristisk figur publikummet lo av – en klovn, en bajas, en klønete «Obelix» som dummer seg ut med klubben sin og løveskinnet sitt.

I Aristofanes’ komedie Froskene (fremført i Athen i året 405 f. Kr.) drar han ned i Underverdenen og blir servert en hel okse med masse tilbehør. Han utviser en lignende apetitt i mange andre greske komedier.

I nasjonalmuseet i Roma står en statue som gjenspeiler denne typen Herkules: Han har byttet ut sin six-pack med en synlig velstandsmage som han forsøker å skjule (uten suksess) under løveskinnet. Her har han veldig tydelig fjernet seg langt fra det å være enten en tenker eller en muskelbunt.

Den komiske Herkules i nasjonalmuseet i Roma. Dette er en romersk kopi av en gresk original. (Foto: Silvio Bär)
Den komiske Herkules i nasjonalmuseet i Roma. Dette er en romersk kopi av en gresk original. (Foto: Silvio Bär)

Ble tilbedt som en gud av grekere og romere

Som sønn av Zevs og en menneskekvinne er Herkules en såkalt «halvgud» og hermed dødelig. Men ifølge antikkens mytologi ble han senere tatt opp på Olympen, gudenes bosted; han ble gitt evig etterliv av gudene og fikk Hebe, den personifiserte ungdomsgudinnen, til sin nye kone som belønning for sine utallige dåder.

Når man imidlertid ser nærmere på de enkelte bystatene i den antikke greske verdenen, så viser det seg at det også fantes steder der Herkules faktisk utelukkende ble ansett og tilbedt som en gud. Og dette gjaldt også romerne, der Herkules’ virkningsområde var enda større og der hans rolle som ordentlig gud var enda mer forankret.

Romerne pleide å påkalle Herkules når de var opprørt eller overrasket over noe, slik som dagens italienere til tider utbryter «Madonna!». Flere romerske keisere påstod at de nedstammet fra Herkules og forsøkte på denne måten å legitimere sin egen makt. Selv i dag finnes det et tempel i Roma som er viet «seierherren Herkules» (Hercules Victor).

Romerne nølte altså ikke med å gjøre den guddommelige muskelbunten til sitt forbilde når det gjaldt deres streben etter verdensherredømme. Og siden Herkules var såpass bereist, ble han også ansett som den mest «internasjonale» av alle gudene. Derrfor ble han påkalt som vitne i anledning internasjonale avtaler.

Tempelet <i>Hercules Victor</i> i Roma. (Foto: ChromosomeGun / CC BY SA 4.0 / Wikimedia Commons)
Tempelet Hercules Victor i Roma. (Foto: ChromosomeGun / CC BY SA 4.0 / Wikimedia Commons)

Ingen er mer allsidig, selvmotsigende og menneskelig

Det finnes ingen annen figur i antikkens mytologi – verken gud eller menneske – som er like mangesidig og tilpasningsdyktig som Herkules. Dette er i bunn og grunn årsaken til at grekerne og romerne var så besatt av ham.

Det gikk an å tilbe Herkules som gud, å betrakte ham som filosofisk forbilde og å le av ham og hans klossethet på teater – alt på én gang.

Det er rett og slett menneskelig å ha flere selvmotsigende sider og karaktertrekk ved seg, og på en måte symboliserer Herkules i sin helhet ikke noe mindre enn akkurat dette allmenne faktum.

Herkules var altså mye mer enn antikkens Arnold Schwarzenegger. Men når dette er sagt, så må vi heller ikke glemme at Schwarzenegger også er politiker, og ikke bare muskelbunt. Så kanskje har de mer enn muskelkraft til felles.