Hva fikk den tyske solofløytisten Rolf Schüttauf til å forlate Oslo-filharmonien for å gå inn i det beryktede Gestapo i 1941? Hvordan kunne han være med på ugjerninger som førte til at han i norske historiebøker er blitt omtalt som en brutal torturist og medvirkende til drap?

Var dette samme person?

Ryktene og historiene har vært mange etter at Schüttauf på dramatisk vis ble drept av medlemmer av den kommunistiske «Vågårdsgruppen» på Ringerike høsten 1944.

Siden han var tysk og ikke levde lenger, var det etter krigen lett å gjøre Schüttauf til prototypen på «den klassiske Gestapo-agenten». I ungdomsboken Hjemmefrontens guttegjeng (1945) er han fremstilt som «en ganske liten fyr, gråsprengt og rødmusset», uintelligent og skruppelløs.

Det står i sterk kontrast til det gamle Oslo-filharmonikere har fortalt, at den fantastiske fløyteklangen hans fylte Aulaen kveld etter kveld, at han hadde mange venner og var en god familiefar. Var dette samme person?

Sporet opp Schüttaufs musikalske arv

Flere historikere har skrevet om Rolf Schüttaufs tre og et halvt år som sikkerhetsinspektør i Gestapos hovedkvarter på Viktoria Terrasse i Oslo, men ingen har vært opptatt av musikeren Rolf Schüttauf og de spor han må ha etterlatt seg i norsk musikkliv. Jeg hadde nettopp fullført boken Propaganda og motstand, som handler om musikklivet i Oslo under okkupasjonen. Schüttauf var en del av den, men på en annen måte. Hva var sant av det som var skrevet om ham, og hvem var han? Nysgjerrigheten ble en viktig drivkraft til en ny bok, som naturligvis måtte få tittelen: «Hvem var Rolf Schüttauf?»

Noen har en gang sagt at å utøve musikk er som å skrive i sand, men det er ikke helt sant. Det måtte da finnes noen spor som gjorde det mulig å nøste opp et ukjent musikerliv. Utgangspunktet ble samtaler med eldre musikere som kunne fortelle hva de visste eller hadde hørt. Under et søk i Nasjonalbibliotekets digitale avissamling dukket navnet Schüttauf opp når stod oppført som solist med Filharmonien i Bachs Suite i h-moll eller Mozarts Fløytekonsert.

Gjennombruddet

Mer overraskende var det at han i oversiktene over de ukentlige radiosendingene stod oppført utallige ganger som solist og kammermusiker. Fra februar 1928 til mai 1940 spilte han 75 forskjellige verker, enten alene eller sammen med forskjellige musikere, alt etter hvilket repertoar det var tale om. Schüttauf stod også oppført som arrangør og komponist. Det førte til nye spørsmål. Var noe av denne musikken bevart i form av noter og fantes det kanskje bevarte innspillinger?

Gjennombruddet kom da jeg ble gjort oppmerksom på at det fantes norske etterkommere som hadde tatt vare på sanger, fløytestykker og symfoniske verker. Et barnebarn spilte på fløytene, og bilder og familiehistorier fortalte om et rikt liv før musikeren og komponisten 40 år gammel gjorde sitt skjebnesvangre valg.

Ble oppdaget og hentet til Oslo

Rolf Schüttauf ble født 24. september 1900 i Eisenach. Han studerte musikk ved musikkonservatoriet i Dresden og var en kort tid medlem av sivilforsvaret i den vanskelige etterkrigstiden, som var preget av politiske opptøyer og materiell nød. De første komposisjonene viser både begavelse og håndverkskunnskap. Valget av sangtekster speiler imidlertid depresjonen og pessimismen som hersket i Tysklands.

I 1923 ble Schüttauf ansatt som fløytist i Frankfurter Symphoniorchester, og i sommermånedene spilte han i det verdensberømte kurorkesteret i Bad Nauheim. «Han har en sjeldent stor og varm tone, er i besittelse av en fabelaktig teknikk og hører til de beste fløytister jeg har hørt i min 25-årige virksomhet,» skrev en av dirigentene i en attest. Sjefsdirigenten for Oslo filharmonisk selskaps orkester, José Eibenschütz, oppholdt seg i 1926 som gjestedirigent i Bad Nauheim, som ligger 30 kilometer nord for Frankfurt a/ Main.

Eibenschütz ble så imponert over Schüttaufs spill, at han øyeblikkelig engasjerte ham som ny solofløytist for Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo. To måneder senere satt Schüttauf som leder av fløytegruppen. Schüttauf nevnes første gang i forbindelse med åpningen av Skansen restaurant i mai 1927 fordi han på bestilling hadde komponert «Skansen-marsj», som ble fremført i radio og på restauranten kveld etter kveld. Schüttauf hadde midt i marsjen lagt inn Alfred Paulsens melodi til sangen «Når fjordene blåner som markens fiol». Den var nærmest blitt en nasjonalsang og gikk som en farsott gjennom landet.

Så kommunister på høylys dag

I 1930 fikk Schüttauf på dirigenten Issay Dobrowens anbefaling dirigere og urfremføre sin egen symfoni på en av Filharmoniens konserter. Et symfonisk dikt med tittelen Latham, som skildrer Roald Amundsens tragiske nordpol-ferd, er komponert i samme tidsrom. Orkesterverket «Latham» er dessverre ufullendt, men begge verkene viser en talentfull komponist med sans for å utnytte orkestrets klanglige virkemidler.

Schüttauf giftet seg i slutten av desember 1933 og fikk etter hvert tre barn. På grunn av Norges strenge innvandringsbestemmelser ble hans søknader om å bli norsk statsborger avslått selv om han kunne dokumentere at han hadde norsk familie og mer enn åtte års opphold i Norge. Han ønsket økonomisk trygghet og så med uro på at den politiske spenningen som i mellomkrigsårene var i ferd med å forplante seg til Norge. Kollegene i orkestret hevdet at han så «kommunister ved høylys dag». Etter Hitlers maktovertakelse var Schüttauf overbevist om at bare han kunne redde det tyske folk og danne et bolverk mot trusselen fra øst.

Begynte som tolk for Gestapo

Høsten 1940 fikk Schüttauf sykepermisjon fra orkestret. Begrunnelsen var problemer med leppene. Sommeren 1941 ba han om å bli løst fra sin kontrakt for å begynne som tolk for Gestapo.

Et nærliggende spørsmål er om han virkelig hadde problemer med å spille, og at han derfor følte at han var nødt til å se seg om etter en annen jobb. Hva kunne så det tyske sikkerhetspolitiet lokke ham med for å få ham inn i sin tjeneste? Kan det ha vært lønn og tilbud om en større gratis leilighet? Kan Schüttauf ha fryktet for at han uten norsk statsborgerskap kunne miste levebrødet? Tenkte han at det økonomisk sett ville være tryggere med en fast stilling i Gestapo enn å være fløytist i et orkester som gjennom hele 1930-tallet hadde måttet kjempe for sin eksistens?

Schüttaufs etterkommere har lurt på om opplysningene om at hans mor skal ha vært jøde eller inngiftet i den polsk-jødiske familien Camsky kan ha vært benyttet til å verve ham til tysk tjeneste. Det virker kanskje lite sannsynlig.

Blandet seg inn i forhørene og brukte makt

Den norske kommunistiske motstandsbevegelsen ble tidlig Gestapos hovedfiende. Schüttauf kan ha følt det både meningsfylt og legitimt å forfølge og oppspore medlemmer av Osvaldgruppen, som hadde nær kontakt med den sovjetiske etterretningsorganisasjonen NKVD. Da Schüttauf i 1943 ble beordret til å delta på kidnappingsaksjonen «Blumenpflücken», måtte han underskrive en lojalitetserklæring. Å bryte den ville gå ut over familien og bety at han selv kunne straffes med døden.

Schüttauf begynte som tolk, men svært temperamentsfull som han var, blandet han seg snart inn i forhørene og brukte makt. Etter to år hadde han deltatt i forhør og handlinger som gjorde det umulig for ham å trekke seg ut. Han kan ha følt at han ble truet fra flere kanter, og at det gjorde noe med hans psyke. Istedenfor å fortsette som det kulturmennesket han må ha vært, gikk han inn i en virksomhet som med en økende råhet og brutalitet langsomt ødela det kunstnersinnet han opprinnelig hadde hatt. Hva gikk galt? Det finnes fortsatt flere spørsmål enn det finnes svar.

Rolf Schüttauf ble 44 år gammel. Han hadde en strålende musikerkarriere frem til 1940 og ville blitt stående som en av Filharmoniens fremste fløytister, hvis ikke virksomheten i hans tre siste leveår overskygget og ødela alt.

Høsten 1944 ble Rolf Schüttaufs norske kone, Johanne, og deres tre små barn, tvangssendt til Tyskland. Schüttaufs datter har i detalj beskrevet det ti måneder lange oppholdet som var preget av sult, sykdom, de alliertes bombing av Dresden, flukten fra Den røde armé og om den kalde mottakelsen de fikk ved hjemkomsten til Norge. Det satte for alltid spor. Barnebarna skulle forskånes, men de ante at det fantes en skjult familiehistorie. Bit for bit kom den frem, slik tre av dem beskriver det i slutten av boken Hvem var Rolf Schüttauf.

LES OGSÅ:

Det er ikke alltid sex og svarte får selger

POPULÆRVITENSKAP: Oversettelse av populære sanger til et nytt språk byr på mange utfordringer. Noen ganger fungerer religion og bedehus bedre enn sex.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap