Barn og ungdom opplever fremmedgjøring i møtet med andre elever, med lærere, i de ulike fagene, i samfunnet generelt og ikke minst i hjemmet, skriver kronikkforfatterne
Barn og ungdom opplever fremmedgjøring i møtet med andre elever, med lærere, i de ulike fagene, i samfunnet generelt og ikke minst i hjemmet, skriver kronikkforfatterne

Skolegang handler mye om smerte

KRONIKK: Vi ønsker at barna våre skal oppleve skoledager fulle av glede, mestring og læring. De skal vokse faglig, utvikle en kritisk sans og danne vennskapsbånd. Men erkjenner vi samtidig at skolen har en helt enorm skyggeside? Skolegang handler mye om smerte.

Å gå på skole betyr å bli utsatt for smerte. Ingen som har med skole å gjøre kommer utenom denne kjensgjerningen. Hvis vi ser tilbake på vår egen skoletid, har vi nok alle spor av smerteerfaringer som har preget oss videre i livet. Elever, lærere og foresatte utsettes for daglig smerte i ulik intensitet, ulik grad og på ulike nivåer, men smerten er der. Den tvinger seg på.

Å være menneske betyr å utsettes for smerte. Derfor er skolen ingen unntak. Å kjenne smerte er en allmenn menneskelig erfaring ingen blir spart for i livet. Å tenke på skolen fra et smerteperspektiv betyr å åpne opp for en helt bestemt helhetserfaring av det å være menneske i skolen.

Smerten i skolen er en tragisk dimensjon ved skole som sådan. Smerten forplanter seg, det oppstår nye former for smerte som uttrykker seg ulikt, enkelte smerteerfaringer ropes det om i samfunnet, mens andre forblir i taushetens dal.

La oss peke på tre smerteområder: Smerte som fremmedgjøring, smertens solidaritet, lærerens smerte i møtet med den digitale revolusjonen.

Smerte som fremmedgjøring

Vi tror noe av den største smerten i skolen for mange elever er opplevelser av fremmedgjøring. Dette er noe de på den ene siden må igjennom, på den andre siden er det noe som krever en enorm oppmerksomhet fra lærerens side, så det ikke skal skli ut i katastrofale og tragiske tilstander for den enkelte elev.

Fremmedgjøring skjer når det som var fortrolig og trygt plutselig opphører og snur om til å bli usikkerhetsfaktorer, utrygghet og angst. Den trygge grunnen man står på mister sin stabilitet og blir til en avgrunn.

I møtet med andres smerte blir vi usikre på hvordan vi skal handle, hva vi skal si og gjøre for å trøste eller imøtekomme den vi snakker med.

Barn og ungdom opplever fremmedgjøring i møtet med andre elever, med lærere, i de ulike fagene, i samfunnet generelt og ikke minst i hjemmet. «Det jeg trodde jeg kjente blir fremmed for meg, det som var mitt hjem blir min utsatthet i noe jeg ikke kjenner. Jeg blir ensom når jeg er sammen med andre. Jeg er ikke som de andre.»

Særlig i ungdomstiden er slike erfaringer svært vanlig og pregende. Hva skjer med elevene når de mangler et språk å uttrykke seg med? De blir stående stumme med deres opplevelser av fremmedgjøring og føler at de ikke blir forstått. «Jeg vil så gjerne meddele meg, men jeg mangler språket. Jeg blir stum i min ensomhet. Jeg mangler en munn og jeg finner ikke ørene som kan lytte til meg. Når jeg endelig får sagt noe blir jeg møtt med ører som ikke skjønner hva jeg egentlig sier. » Dette munner ut i fortvilelse.

Smerte gjør solidarisk?

Vi trenger et språk for smerten, et språk som på den ene siden sier noe om hvordan vi kan snakke med barn og ungdom om smerte, og på den andre siden et språk der vi setter deres smerte inn i pedagogiske kontekster som har med samfunn, sosialt samspill og interaksjon å gjøre.

Smerte åpner opp for at vi gir tilgang til hverandre. Det å møte andre som bærer liknende smerte som en selv, kan ta noe av trykket. Smerte gjør solidarisk. Vi ser på det som et mål at læreren kan skape et språk i klasserommet der elevene kan forstå hverandres smerte og gjennom det bli solidariske med hverandre.

Men som vi vet, smerte kan også forherde mennesket. Vi blir redde for å møte andre andres smerte og skyr de som lider, fordi vi er redd for å slippe dem inn på oss. I møtet med andres smerte blir vi usikre på hvordan vi skal handle, hva vi skal si og gjøre for å trøste eller imøtekomme den vi snakker med. Om vi ikke utvikler et språk for smerte i skolen, hvordan kan vi da håndtere den?

Lærerens smerte i en digital tid

Det krever mot å bli lærer i dagens skole. Derfor skriver vi ut fra en dyp respekt for alle de unge mennesker som bestemmer seg for å bli lærere. Det krever styrke å møte smerte i skolen, og samtidig krever det en god porsjon vilje til resignasjon: Du får endret svært lite, ting er som de er, du er kastet ut i et yrke der du jobber med elever som er prisgitt den digitale samfunnsutviklingen.

I dagliglivet fores de med digital doping fra blant annet sosiale medier og konsumerer kontinuerlig lettfattelig underholdning som redder dem fra kjedsomheten. Med et tastetrykk kan oppmerksomheten avledes fra andre oppgaver eller samtaler som virker mindre interessante i øyeblikket.

På stupet til en avgrunn

Hvem er i stand til å si hva denne dopen kommer til å gjøre med dem som mennesker? På hvilken måte forherder den digitale revolusjonen deres evne til å kjenne smerte? Hvordan møter vi smerten den digitale dopen utløser i dem?

Her står vi på stupet til en avgrunn. Fremtidige lærere er mennesker som tør å stå med elevene ved denne avgrunnen, se ned og kanskje begynne å tenke sammen: Skal vi prøve å komme oss noen centimeter lengre inn på bakken? Faren for å stupe ned i avgrunnen er da ørlite mindre. Mer er vel ikke realistisk å få til.

Å reflektere over smerte i skolen gjør en pessimistisk. Å gi ord til denne pessimismen er kanskje det viktigste pedagogikken kan gjøre i vår tid? Det kan muligens gi grobunn for radikale systemendringer i dagens skole.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS