Det er ikke lenge siden forrige krise, en pandemi med omfattende nedstenging av samfunnet og omdisponering av ressurser med påfølgende erkjennelser av at det forebyggende arbeidet ble nedprioritert til fordel for pandemihåndtering.

Under press

Javel, tenker du kanskje, det er vel ikke så farlig, pandemien er jo over nå, det er gammelt nytt. Ja, vi er tilbake til hverdagen, skoler og universiteter er åpne, vi kan gå på konsert, ta en øl og reise hvor vi vil.

Men det forebyggende arbeidet står stadig under press, det er alltid noe som er mer akutt. For resultatet av forebygging ser man ikke før det går litt tid, heller ikke mangelen på forebygging. Og akkurat derfor er det faktisk farlig at vi til stadighet vurderer noe annet som viktigere enn forebygging.

I disse dager er det budsjettforhandlinger i norske kommuner. Selv om forebyggende arbeid er lovhjemlet både i helse og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven taper disse tjenestene stadig i forhandlingene.

Forebyggingsparadokset

Manglende prioritering av forebygging kan delvis forklares av det som kalles forebyggingsparadokset. Paradokset ligger i at den totale folkehelseeffekten av et forebyggende tiltak er minst der problemene er størst. Det framstår som mest hensiktsmessig å prioritere de som har stor risiko for å utvikle psykisk uhelse eller behandle de som allerede har alvorlige psykiske problemer.

Men når vi ser på utviklingen av helse i befolkningen, så har brede innsatser langt større effekt på folkehelsen.

Det er bred enighet om betydningen av forebygging og tidlig innsats. Om vi kommer tidlig inn med hjelp og støtte kan vi hindre at psykiske helseplager vokser til alvorlige psykiske lidelser.

Det er ikke kunnskapen vi mangler, vi vet at det er lønnsomt både på individ og samfunnsnivå, men fra kunnskap til handling ser det ut til å være betydelig avstand.

Lovfeste lavterskeltilbud

Vi forsker i ulike deler av helse- og velferdstjenestene, og i flere av prosjektene vi har jobbet med de siste årene ser vi tydelig at lavterskeltilbud og forebygging står under press.

Akkurat nå jobber vi med Sosfag-prosjektet, et prosjekt der vi sammen med andre forskere har snakket med ansatte og ledere med sosialfaglig bakgrunn om hvordan de opplever utviklingen i helse- og velferdstjenestene. Særlig innenfor psykisk helse- og rustjenestene opplever ansatte at det forebyggende arbeidet blir nedprioritert til fordel for individuell oppfølging.

De kommer stadig tilbake til at lavterskeltjenestene ikke er lovpålagte og er dermed er avhengig av politisk vilje for å ha rom for å prioritere forebygging.

En stadig trussel om kutt står i fare for å redusere kvaliteten på de forebyggendetjenestene. Det er lettere å utvikle behandlingstilbud for de som allerede har omfattende hjelpebehov.

Tid for å handle

I arbeidet med «Opptrappingsplanen for psykisk helse», foreslår helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol en lovendring:

«Vi vil sikre at tilbudet blir lett tilgjengelig og av høy kvalitet for folk i hele landet. Det betyr blant annet at vi vurderer å lovfeste lavterskeltilbud innen psykisk helse i alle kommuner.»

En slik lovfesting kan bidra til å komme fra intensjon til handling på forebyggingsfeltet. En forflytting av lavterskeltjenestene fra «bør oppgaver» til «må oppgaver» vil endre budsjettforhandlingene, og kan gi en ny giv til å utvikle det potensialet som ligger i forebyggende og tidlig innsats.

En lovhjemling vil kunne bidra, men den vil aldri fikse problemet med at det er lettere å prioritere å slukke branner enn å drive med forebyggende brannvern. Vi må ta et felles ansvar for å komme oss ut av det som kanskje har blitt det nye forebyggingsparadokset; at vi har kunnskap om hva som gir bedre folkehelse, men at vi ikke tar kunnskapen i bruk.

Vi er på overtid. Det er tid for å handle.

LES OGSÅ:

Ny mobilapp kan hjelpe ungdom med å håndtere nettmobbing

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap