Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Medienes framstilling og måten lidelsen vises frem på, former vår forståelse av - og respons på - den humanitære katastrofen i Gaza. Alt fra navnene vi husker,  til historiene vi ikke får høre - og lidelsene vi ser.

Palestinere som drepes i israelske angrep omtales sjelden med en historie, men i tall og anslag i norske medier. 

Blant de 45.658 drepte palestinerne finnes det likevel noen unntak de fleste av oss kjenner til: 

6 år gamle Hind Rajab ble drept mens hun tryglet om hjelp på nødtelefonen. 

19 år gamle Shaban al-Dalou ble filmet mens han brant levende koblet til intravenøs behandling i et sykehustelt. 

Khaled Nabhan ble drept da han løp for å hjelpe skadde etter et israelsk angrep.

For mange palestinske drepte til å navngi alle 

Hind, Shaban og Khaled minner oss på at dødstallene vi får oppdatert ukentlig representerer virkelige mennesker. Fra hver av dem kan det trekkes et nett av drepte venner og familiemedlemmer:

• Da Hind ble drept, ble også seks familiemedlemmer og to godt merkede Røde Kors-arbeidere drept. Ambulansen hadde fått klarering av israelske myndigheter, men ble sprengt i fillebiter.
• Abdul Ruhman, Shabans 10 år gamle lillebror døde av skadene han fikk i den samme teltbrannen som drepte broren og moren.
• Khaled Nabhan ble først kjent for et år siden da han holdt rundt og sørget over sitt 3 år gamle barnebarn Reem med ordene «min sjels sjel». Reem ble drept sammen med hennes 5 år gamle bror, Tarek, i et annet israelsk bombeangrep.

Slik kan nettet tegnes stadig større. I en befolkning som har blitt redusert med 6 prosent på et drøyt år er ingen uberørt.

Ifølge Lancet er antallet drepte palestinere langt høyere enn de offisielle tallene. For Israels del melder FNs kontor for koordinering av humanitær innsats at 1589 israelere og utenlandske statsborgere er drept siden 7. oktober 2023 – inkludert de 1200 som ble drept i terrorangrepet den datoen. De øvrige 389 er soldater drept i Gaza.

Måten ulike grupper fremstilles på i ulike medier har mye å si for hvor godt vi kjenner igjen oss selv i andre og hvor dypt deres vonde erfaringer påvirker oss. Dette kan enten styrke eller svekke forestillingen om at vi, i kraft av å være mennesker, er del av et globalt fellesskap. 

I dette fellesskapet er alles liv like mye verdt, basert på universelle verdier som også folkeretten hviler på.

les også:

Krigen i Ukraina omtales annerledes enn andre kriger. Hvorfor?

I mediedekningen kan bilder av menneskers lidelse være brennbare, følelsesladde, og strategiske virkemidler i internasjonale relasjoner og opinionsdannelse. Selektive re-presentasjoner fostrer et hierarki av oppmerksomhet. 

Det driver også folk til alternative kilder til informasjon – slik som sosiale medier.

Picture politics

De siste 15 månedene har mine sosiale medier i hovedsak vært fyllt opp av bilder og videoer fra Gaza sendt ut i eteren av desperate sivile og de få gjenværende og gjenlevende journalistene. 

Det er – som vi vet – et resultat av Metas algoritmer: 

Jeg får mer av det jeg bruker tid på. Mitt alternativ til tradisjonelle medier er på ingen måte nøytralt, det heller.

Det visuelle gjør erfaringer som ikke ligner våre egne mer virkelige, som litteraturviteren og filosofen Susan Sontag skrev i Regarding the Pain of Others (2003). 

Over både tradisjonelle og sosiale medier hviler et «lidelsens forløp». Mens sorgen og fremstillingen av de drepte er stilisert og redaksjonelt presentert i tradisjonelle medier, framstår den mer direkte i sosiale medier.

Terskler for medfølelse

Ufiltrerte gjengivelser fra Gaza, en virkelighet fremmed for vår egen, viser de israelske angrepenes pris, men forklarer ikke deres årsaker. 

Som andre har påpekt fremstår det viktigere for noen kommentatorer i de tradisjonelle mediene å vise større vilje til å forstå det siste enn å få slutt på det første. 

På sosiale medier overgår mengden lidelse vår evne til å reagere, og forårsaker en form for kollektiv nummenhet. «Lidelsesutmattelse» er en realitet i en digital tidsalder hvor den aggressive okkupasjonens konsekvenser kun er et tastetrykk unna.

Slik finnes det en iboende konflikt mellom de ufiltrerte videoenes autentisitet og hensikten med å dele dem. Desperasjonens bilder fra Gaza fungerer både som dokumentasjon og kampanje — de krever handling, men utarmer samtidig seeren.

«All eyes on Rafah»

Filosofen og kulturanalytikeren Walter Benjamin sa i sin tid at verdenskrigen han overlevde gjorde historiefortelling umulig, fordi krigens virkelighet er utenfor fortellingens rekkevidde. Krigen etterlot en verden det ikke er mulig å skrive eller fortelle fram. 

Sånn er det også med bilder og videoer på sosiale medier. De gir scener som setter føringer for vår tolkning av verden, som filosofen Judith Butler skriver om i Frames of war (2010). Men de kan ikke vise alt, de kan ikke kommunisere alt. Og når de likevel forsøker, skrur mange av: det blir for mye å bære, for mye å være vitne til, også på trygg avstand.

Fordi inntrykkene er voldsomme og avmakten stor, scroller mange forbi de sosiale medienes representasjoner og går videre i hverdagen med en blanding av skyld og lettelse, og kanskje også takknemlighet for å kunne gjøre nettopp det - i kraft av å høre hjemme et sted hvor eksponeringen for slike erfaringer er mulig å klikke bort.

Dette fenomenet er ikke nytt. Vi har alltid sett, og alltid sett bort. Men trykket er sterkere, mengden er eksponensielt større nå. Og i den stadig hardere kampen om oppmerksomhet må bilder av virkeligheten presenteres på bestemte måter for å bli tolerert og ‘lande’ i vår bevissthet. 

Her finnes en lidelsens estetikk med potensial til både å berøre og distansere. Det groteske må noen ganger bli vakkert nok for å mobilisere. Blant talløse bilder av lemlestede barn, drepte sivile, torturerte voksne, skrikende eller apatiske etterlatte, er det de kunstig fremstilte bildene som kan ha tiltrukket mest oppmerksomhet det siste året.

KI-genererte og stiliserte lidelsesbilder overtar periodevis for virkeligheten, som da «All eyes on Rafah»-kampanjen presenterte en mer spiselig versjon av virkeligheten og minnet folk om å følge med, om å se, men kun i overført betydning. De gjør det lett å dele uten egentlig å dvele, og kvittere ut engasjement med et tastetrykk på mobilen.

Bare representasjoner igjen?

På sosiale medier er det algoritmer som bestemmer hvilken lidelse som skal gjøre inntrykk på oss. I tradisjonelle medier er det redaksjoner. Begges skjevheter kan diktere vår oppfatning av globale kriser. 

Der tradisjonelle medier møter kilde- og balansekritikk, og dels har kommet den i møte, har sosiale mediers algoritmer skapt en langt mer fragmentert virkelighet - hvor en persons sannhet kan være naboens dødvinkel. 

Parallelt gjør kunstig intelligens det mulig å stille spørsmålstegn ved bilder og videoers autentisitet på mer grunnleggende måter enn tidligere. Alt er potensielt løgn, ingenting trenger være sant – og alt er uansett situert. Med Sontags ord: «Virkeligheten har abdisert. Det er bare representasjoner igjen».

Det globale fellesskapet i ruiner

Gaza etter 7. oktober 2023 har gjort tydeligere at sannheten redigeres før vi får tilgang på den, og nå redigeres hele tiden - for ulike flater, av mer eller mindre identifiserbare parter. 

Avstanden mellom våre idealer – de forestilte universelle verdiene som også folkeretten hviler på - og den politiske virkeligheten vi inngår i, blir klarere. Kanskje ligger også manges illusjoner om et større vi, om et forestilt globalt fellesskap, begravet i Gazas ruiner. 

Les også:

Disse ti artiklene ble mest lest på Forskersonen i 2024

Hvilken side av historien vil norske rektorer stå på?