Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fra tidlig på 1920-tallet til 1946 var Syria en slags fransk koloni, etter at Frankrike fikk tildelt Syria som mandatområdet av Folkeforbundet, forløperen til FN, i kjølvannet av første verdenskrig. 

Denne tildelingen hadde sin opprinnelse i Sykes-Picot-avtalen som ble inngått mellom Frankrike og Storbritannia i 1916: Den handlet om en framtidig deling av Det osmanske riket i interessesfærer for de to kolonimaktene.

Den påståtte hensikten med mandatstyret var å opprette en administrasjon og forberede syrisk selvstendighet. Mandatområder hadde på papiret mer autonomi enn de «ordinære» franske koloniene, som Algerie, men var i praksis underlagt koloniherren på en lignende måte.

Mandatstyret satte store spor etter seg. De dominerende politiske strømningene i Syria handlet på denne tiden om å skape en felles arabisk identitet. Et slikt fellesskap så Frankrike som en trussel mot egen dominans.

Som resultat av dette førte de en bevisst splitt-og-hersk-strategi designet for å svekke arabisk nasjonalisme og fragmentere det sosiale fellesskapet. Franskmennene delte Syria i fire administrative enheter langs religiøse skillelinjer. 

De rekrutterte også bevisst minoritetsgrupper til militæret, særlig fra fattige områder, dette for å svekke det sunni-arabiske flertallets militære potensiale. Politikken lyktes, i den forstand at Frankrike beholdt kontroll og holdt tilbake ethvert grunnlag for en samlet syrisk nasjonalstat.

Den lange arven fra mandatstyret

Da Frankrike endelig slapp sitt klamme kolonial grep i 1946, var både samfunnskontrakten og de politiske institusjonene ute av stand til å holde en samlet og fungerende stat på beina.

I tiårene som fulgte gjennomgikk Syria en rekke militærkupp. Det siste av disse førte Hafez al-Assad til makten i 1970. Han tilhørte den alawittiske minoriteten i Syria, og representerte det sekulære og pan-arabistiske Ba’ath-partiet.

Assad ledet et fryktbasert regime, med en høy andel alawittiske støttespillere hentet fra hans egen familie. Deler av det sunnimuslimske flertallet kjente seg i stor grad ekskludert fra maktens sentrum.

De sekteriske maktstrukturene som franskmennene med viten og vilje hadde nøret opp under ble altså værende.

Da protestene brøt ut mot Bashar al-Assad, Hafez sin sønn, i 2011, samlet de først brede lag av den syriske befolkningen mot det autoritære regimet. Assad-styret svarte med sterk brutalitet, og en lignende splitt-og-hersk-strategi som franskmennene hadde innført i mandatperioden.

Assad brukte alawittiske Shabiha-militser for å slå ned opprørene, og enkelte har hevdet at regimet la til rette for fremveksten av IS. Dette for å skape splittelse i en bred opposisjonsbevegelse, gi krigen et sekterisk preg, og fremstille opposisjonen som terrorister.

Det var ikke Frankrike som fant opp splitt-og-hersk strategien for politisk styre. Men det var Frankrike som dannet grunnlaget for den typen splittelse som har preget Syria, og som har ringvirkninger helt til i dag.

Gaullistisk grandeur

Helt siden kolonitiden tok slutt, har Frankrike vært opptatt av å ha et nært forhold til sine tidligere kolonier. I tillegg har utenrikspolitikken lenge vært dominert av en gaullistisk tankegang, oppkalt etter tidligere president Charles de Gaulle, som innebærer at det er viktig å fremstå uavhengig av de globale supermaktene.

I tillegg er Frankrike opptatt av å fremme seg selv som den liberale verdensordens vokter.

Den utenrikspolitiske identiteten er også tuftet på en idé om fransk storhet, grandeur, som blant annet handler om at selv om landets reelle stormaktsposisjon har vært svekket de siste tiårene, ønsker Frankrike å vise at landet har en legitim rolle å spille i verden på mange områder. Det gjør det for eksempel ved å agere som megler i konflikter eller tilrettelegger for internasjonale toppmøter, slik vi i disse dager ser i forbindelse med krigen i Ukraina.

Dette bakteppet er med på å forklare hvorfor Frankrike ønsker å innta en ledende rolle i det internasjonale samfunnet etter Assads fall. 

I januar besøkte utenriksministeren Jean-Noel Barrot Damaskus, og nylig kom meldingen om at Frankrike planlegger å gjenåpne sin ambassade i Damaskus snart. 

13. februar ble det avholdt en stor konferanse i Paris om situasjonen i Syria, der både representanter for de syriske styresmaktene og president Macron deltok. For den syriske midlertidige regjeringen er dette en del av deres appell til det internasjonale samfunnet om å løfte sanksjonene mot landet.

For Macron var det en kjærkommen anledning til både å vri oppmerksomheten bort fra en presset innenrikspolitisk situasjon og til nok en gang forsøke å spille en nøkkelrolle i internasjonal politikk.

Motsetninger som krever diplomatiske møteplasser

Det betyr altså mye for Frankrike å fremstå fremoverlent i forholdet til Syria. For de nye syriske myndighetene betyr det minst like mye å få økonomiske muligheter til å bygge opp landet igjen.

Frankrike og EU krever en inkluderende regjering med respekt for minoriteter og kvinners rettigheter som betingelse for sanksjonslettelser. De nye syriske myndighetene argumenterer for at nettopp sanksjonsløftingen er avgjørende for å skape et stabilt fundament.

Situasjonen er altså preget av en sirkulær logikk der hver part sine krav kan blokkere den andres mulighet til å imøtekomme disse kravene. Nettopp dette gjør diplomatiske møter avgjørende, som en brobygger hvor partene gradvis kan skape tillit og finne pragmatiske kompromisser.

Aktuelt fra forskersonen:

Ekkoet fra Romerrikets keisere klinger gjennom hele USAs historie

Det er på tide å gjøre tiden verdiløs og ubrukelig igjen