Det følgende essayet er en nedkortet utgave av Anders Johansens hovedinnlegg som han holdt under Norsk sosiologforenings vinterseminar på Golsfjellet, 31. januar.

I seinere år har det vært en del oppmerksomhet om tid. Det meste har dreid seg om tidsnøden og hastverket.

Vi har for lite tid, for mye å gjøre, alt går for fort, det skjer for mye på en gang – det går ut over helse, trivsel, konsentrasjon, kreativitet. Tidspress er et samfunnsproblem, har vi fått høre, hektisitet og rastløshet er en livsstilssykdom.

Og det kan nok stemme.

Gjennombruddet er uforutsigbart

De fleste kjenner problemet fra egen arbeidshverdag. I alle fall gjør jeg det. Å tenke og skrive er å drive med noe som det ikke gir mye mening å organisere innenfor visse tidsrammer, og heller ikke å forsøke å effektivisere. Jeg tenker ikke bedre om jeg forsøker å tenke fortere, for eksempel.

Instituttledelsen og administrasjonen og oppdragsgiverne går ut fra at dette går an, og behandler oss deretter, og hindrer oss dermed i å gjøre vårt beste. Men tanker må få modne – og vi kan ikke på forhånd vite når problemet kommer til å bli løst. Deadlines er en god ting, hvis man er resultatorientert:

Selv om man ikke blir ferdig med å tenke gjennom saken, får man i alle fall levert noe i tide. Men den forløsende formuleringen, gjennombruddet i tenkningen, inntreffer alltid på en eller annen uventet måte, og på et tidspunkt man ikke kunne forutsett.

I mitt arbeid er det altså bruk for tid – ikke nødvendigvis mye tid, men sammenhengende tid, og tid i ubestemmelige mengder – og det er det slett ikke alltid jeg får. Derfor skjer det stadig vekk at jeg gjør en hel masse uten egentlig å få gjort noe i det hele tatt – særlig ikke med slikt som krevet konsentrasjon og fordypning.

Det kan være frustrerende. Men jeg vil tro at det også kan være attraktivt, på et vis. Ikke bare i arbeidet, men også i fritiden, er det en særlig tilfredsstillelse i å være på farten, fra det ene til det andre, for å oppleve liv og røre. Man kjenner seg mer i live, på et vis, når det hele tiden skjer noe.

Ikke helt til stede

Noen av oss er aldri i ro på noe sted, men alltid på vei til det neste, aldri helt ut til stede i noen bestemt situasjon – og dét er ikke fordi vi har så mye å gjøre og så mye å rekke, nødvendigvis – men fordi avvekslingen er et gode i seg selv, fordi stillstand er plagsomt, enerverende.

En mer eller mindre presserende følelse av tidsknapphet gjør seg gjeldende også i fritiden, som om tid var penger i enhver sammenheng. Mest påfallende er dette i såkalt multitasking, og i det stadig mer utbredte simultankonsumet.

Det er lenge siden nå at jeg grep meg selv i å kikke i avisen mens jeg hørte på radio, og utvekslet noen ord over kjøkkenbordet med min kone, samtidig som jeg tok meg en røyk og en kopp kaffe og en bit sjokolade.

På denne måten kan jeg nok intensivere tidsutnyttelsen, det gir en følelse av at tiden har innhold. Men jeg får ikke med meg noe av det jeg leser på denne måten, jeg hører nok på radioen, men lytter ikke egentlig til det som blir sagt, og jeg smaker vel knapt nok på noe av det jeg putter i meg når jeg sørger for å distrahere meg selv på alle disse måtene. Som botemiddel mot rastløsheten kan det gi en kortsiktig gevinst.

Jeg unngår i alle fall det verste av alt, nemlig dødtid. Som tidsøkonomi gir det kanskje en slags mening. Men prisen er at jeg ikke er virkelig til stede i noe av det jeg gjør – og får et temmelig redusert utbytte av det hele.

I dag har vi fått apparater som er spesielt innrettet for å oppleve og utrette mange ting på én gang, slik at vi alltid er klar til å fylle tiden ved å tynne ut livet, nemlig mobiltelefoner – men problemet er altså ikke disse apparatene, i og for seg, eller ikke bare dem, men også tiden, som bestandig truer med å gå tom.

Nå finnes det riktig nok noen områder av tilværelsen der det rår en annen slags tid – der det i alle burde gjøre det, hvis disse tingene, som kanskje er de viktigste når alt kommer til alt, skal få komme til sin rett, nemlig kjærlighet og erotikk, kunst- og naturopplevelser, lek, bønn, omsorg, skapende utfoldelse av alle slag. 

Ingen ting av dette trives med tidsfrister eller med tidsknapphet.

Trøste fortere

Jeg kan ikke planlegge å trøste barn klokken fem. Ingen ting er vunnet hvis jeg prøver å trøste fortere. Når det gjelder slike ting, må jeg være til stede og stille opp når det trengs, og så får det ta sin tid, helt til jeg har trøstet ferdig.

Hvis jeg tenker på hvor mye tid som går med til denne trøstingen, hvis jeg tenker at denne tiden kunne vært brukt til noe annet – ja, da er ikke trøsten min like god lenger. Jeg må være til stede i denne stunden uten tanke på den neste, som om det ikke var andre stunder. Da intensiveres opplevelsen, og da fordypes det meningsfulle ved den – enten den nå er fylt av omsorg eller erotikk eller lek, eller tenking og skriving, eller andre viktige ting.

På mange måter – i arbeidet og utenfor – lever vi altså i en spenning mellom, på den ene siden, en tid som er penger, som altså er knapp og verdifull, og som må utnyttes og ikke sløses bort – og så, på den andre siden, noen verdier som gjør krav på en annen slags tid.

På våre sykehus og pleiehjem lever man denne spenningen ut hver dag, med store menneskelige omkostninger. Der prøver man virkelig, i fullt alvor, å trøste fortere.

Men tenk om det ikke var slik! Tenk om vi ikke gjorde regning med tidspunkter som kunne være frister for oss, eller med tidsrom som måtte fylles og brukes! Hvordan ville livet arte seg da?

Når går bussen?

Første gang jeg kom på denne tanken, var for mer enn førti år siden, da jeg skulle ta bussen fra Bamako, som er hovedstaden i Mali, til den lille handelsbyen Mopti, midt inne i landet. Bussen skulle gå tidlig om morgenen, klokken syv. Da jeg ble urolig og begynte å spørre meg for, fikk jeg vite at tidspunktet var halv åtte.

Etter hvert som dagen gikk, fikk jeg vite at bussen skulle gå om et kvarter, eller ganske snart, eller klokken elleve eller fire. Til sist forsto jeg at disse tidspunktene ikke hadde noe med saken å gjøre i det hele tatt. Dette var bare noe man måtte si for å roe ned sånne som meg.

Til slutt ble jeg helt krakilsk. Jeg hadde en viss tid til disposisjon for min reise, det gikk ikke an å sløse den bort ved å sitte her og vente! Tilsynelatende var jeg den eneste som oppfattet situasjonen slik. Alle andre hadde det helt greit med seg selv.

Jeg ble sett som litt rar, tror jeg, man syntes synd på meg.

Da mørket falt på, gikk bussen. Da hadde jeg omsider forstått prinsippet: Bussen går når alle er kommet – det vil si når bussen er fullsatt – og presis når dét kan være, er det jo ikke mulig å si på forhånd.

I denne og mange lignende situasjoner, er det to forskjellige oppfatninger av tid som kolliderer.

31. januar, klokken 14

Vår moderne tid er tom, formell, abstrakt. Den er skilt fra alt det som skjer i tiden. Den består av timer, minutter, sekunder – og innenfor disse tidsenhetene kan alt mulig skje; tiden selv er den samme, uansett.

Vi kan tenke oss en bred strøm av tid, som omfatter alt: Gjennom denne strømmen kan vi gjøre et snitt, så å si, og si at dette er nå – klokken 14, 31. januar 2025 – og dette gjelder for alle, over alt. Vår tid er tid i alminnelighet, en generell ramme omkring det hele; den gjelder for alle, uansett hva de gjør og hvor de befinner seg.

Den slags ensartet tid kan vi bruke til å fastlegge en tidsfrist som kan gjelde for alle. Det skal skje da og da, kan vi si, og alle kan orientere seg fram mot dette nøytrale, allmenngyldige tidspunktet. Slik får vi til den slags samordning som er helt nødvendig hvis samfunn av moderne slag ikke skal gå i stå.

Fabrikkarbeid, kollektivtransport, massemedier og så videre – alt dette gjør krav på ganske presis synkronisering. Uten faste arbeidstider, åpningstider, avgangstider og så videre ville det oppstått forsinkelser, og de hadde spredt seg som ringer i vann, og ført til praktiske vansker og store økonomiske tap.

Et samfunn som vårt forutsetter en slik abstrakt, homogen tid som kan angi nøytrale tidspunkter for alt og alle.

I små, teknisk sett enkle samfunn, gjelder en annen slags tid. Jeg kaller den handlingens og hendelsenes egen tid. Den er helt konkret, den består ikke av annet enn erfart liv. Dagens tid er de daglige rutinene, fortiden er diverse minneverdige begivenheter. Derfor heter det ikke klokken to eller fire, men «ved hanegal», «ved melketid», «etter kveldsmaten», eller «når det er blitt mørkt».

Slike uttrykk viser til hva man har å gjøre, og hvordan tilværelsen arter seg. Derfor heter det ikke «1965» eller «2024», men «den gangen det var så mye snø», eller «rett etter krigen», eller lignende.

Ikke én tid, men mange tider

Tiden er ikke annet enn disse handlingene eller hendelsene selv. Den er ikke en utvendig standard, som kan brukes til å måle eller time dem, eller effektivisere dem. Tiden er rett og slett livets egne rytmer og rekkefølger. Middagstid, det er når vi spiser middag, leggetid er når vi legger oss. Hvis det av og til drar ut med å få lagt seg, kommer leggetiden senere. Den slags tid føyer seg etter livet, ikke omvendt.

I slike sammenhenger er det egentlig ikke tale om én tid, men om mange. Hver virksomhet har en egen tid for seg som ikke kan sammenlignes med de andres: Fisket, jordbruksarbeidet, husstellet og så videre, har sine egne iboende tider.

Uten en felles, uavhengig standard kan man ikke finne nøytrale uttrykk for når tingene skal skje. Det er felles lokal erfaring som gjør det mulig å vite slikt, men dette kan ikke så lett forklares for utenforstående. Det eneste man kan si, er at tingene begynner når alt er klart – når alle er kommet, for eksempel – og når det kan være, det vil vise seg.

Dette betyr ikke, som det gjerne sies, at folk i såkalt tradisjonelle samfunn «ikke bryr seg om tid». Det kan være avgjørende viktig at gjøremål tidfestes ganske presist. Men da skjer det med syn for tegn i naturen som er kjent gjennom generasjoners erfaring.

Norske bønder måtte vite når fjellbeitet var klart til at buskapen kunne sendes av sted til seters – ikke for tidlig, ikke for seint – og derfor hadde de et særlig buferdsmerke som varslet når tiden var inne – når bladene på det gamle tuntreet var så store som museører, for eksempel, eller når issvullen på den andre siden av dalen delte seg i to – og disse merkene var nødvendigvis forskjellige fra bygd til bygd, og til dels fra gård til gård, og de kunne ikke brukes til å time noe som helst annet enn nettopp ferden til seters.

Denne formen for tid, som så å si tilhører hver enkelt virksomhet, kan være praktisk tjenlig for sine formål, men den gir overhodet ingen betingelser for å forstå hva som kreves for å synkronisere de lange og komplekse avhengighetskjedene som krysses i nær sagt hver eneste situasjon i moderne arbeidsliv og transport.

Tid som ressurs

For oss er tiden et mengdeforhold. Det er så og så mye av den, sier vi – en arbeidsdag, en livstid og så videre.: åtte timer eller åtti år – i alle fall et begrenset stykke tid som kan brukes til uendelig mye forskjellig, og som det derfor alltid er for lite av.

Det er når vi oppfatter tiden på denne måten, som en mengde, at den blir en ressurs for oss – etter sin natur og i prinsippet en knapp ressurs, og derfor en verdifull ressurs, som altså må utnyttes, hvis vi ikke skal sløse med den.

I handlingens tid kan det ikke finnes noe slikt. Tiden, det er handlingene selv, ikke noe abstrakt og fargeløst som flyter mellom dem og forsvinner. Tiden er ikke noe annet enn disse handlingene, og derfor er den ikke noe de kan ha til rådighet, eller utnytte eller bruke opp.

I det hele tatt blir ikke tiden oppfattet som en mengde. Hvordan kan man da vite om man sløser med sin tid? Det kan man ikke vite.

Av og til går solen fort, andre ganger sakte – alt etter hva man har å gjøre. Tiden føyer seg etter handlingene, ikke omvendt: Den «flyr» når man har det travelt; når man somler, eller det er lite å gjøre, kan det være at den «snegler seg av sted».

Begrepet om produktivitet, altså arbeidshandlinger per tidsenhet, blir en meningsløshet i denne sammenheng, for enten man gjør det på den ene eller andre måten, vil man alltid utrette like mye i løpet av en stund som tilpasser seg formålet ved å utvide seg eller trekke seg sammen.

Men hvis dette er slik – hvordan kan man da vite hvor mye tid som står til disposisjon, og hvor lenge man kan, eller skal, holde på? Det kan man heller ikke vite. Hver ting har en tid for seg: Alt holder på – ikke til en nøytral tidsfrist – men til det er ferdig.

Mange «blunk» på «en liten stund»

Aud Talle, en tidligere antropolog-kollega, har fortalt om et utviklingsprosjekt i Lesotho. Kvinnene på landsbygda kokte grønnsakene altfor lenge, hadde man funnet ut, slik at det meste av vitamininnholdet gikk tapt. Derfor tegnet man opp sirkler for dem, og skraverte felter som tilsvarte et kvarter eller en halv time.

«Men hvordan er det mulig å koke grønnsakene i femten eller tretti øyeblikk», spurte kvinnene da.

På deres språk er minuti det nærmeste man kommer vårt begrep om et minutt. Men minuti betyr «et øyeblikk», det vil si en kort men helt ubestemmelig varighet, det er ikke en liten mengde som kan telles og legges sammen.

«Nei», sa disse kvinnene, «dette er meningsløst». «Vi vet hvor lenge grønnsakene skal kokes. De skal kokes til de er ferdige.»

Egentlig vet vi godt hva de ville fram til. Det gir god mening å si at noe er gjort «på et blunk» eller «i en fei», eller at det kommer til å ta «en god stund», eller dra ut «i all evighet». Dette er, omtrent som minuti, egentlig kvalitative mengdeangivelser, de gjør det mulig å skille mellom mye og lite. Men de kan ikke brukes til å avgjøre hvor mye tid som trengs, og når den er ute.

Det blir ikke mer presist om vi prøver å telle hvor mange «blunk» det går på «en liten stund». Men vi stikker kniven i potetene og kjenner på motstanden, om de er ferdig kokt. Vi ser på kaken om skorpen er blitt gyllen. Vi vet at kaffen er ferdig trukket når gruten er sunket til bunns i kjelen. Hver oppgave har en tid for seg. Hver av dem har et særlig mål som ikke kan overføres på de andre.

Betyr dette at folk i såkalt tradisjonelle samfunn er spesielt bedagelige eller impulsive? Nei, det gjør det ikke. Det kan være vanskelig å forstå hva som menes med effektivitet eller produktivitet – men flid kan være en fremragende dyd. Man vier seg oppgaven utrettelig, man ligger ikke på latsiden.

Mange steder heter det at «lediggang er roten til alt ondt» - og kanskje i tillegg at «hastverk er lastverk». Mange steder er det slik at man gjør samvittighetsfullt arbeid nettopp når man dveler ved oppgaven og tar seg riktig god tid – ikke når man skynder seg.

Hvorfor vi alltid skynder oss 

På markedet i Mopti og lignende steder er det handelsfolk som nok er ute etter fortjeneste, men som er uten særlig sans for tidsøkonomi. De kan være villig til å reise langt og lenge for å kjøpe en ting til bare ubetydelig lavere pris enn den går for lokalt; de kan hale ut en transaksjon i det uendelige for å presse fram en ørliten prisjustering – eller vente på transport for varene sine i dagevis uten å beklage seg, som om det ikke var noe å tape på slik forsinkelse.

Når det her ikke gjør seg gjeldende noen kommersiell mentalitet av moderne slag, er det ikke av mangel på pengebegjær eller innsatsvilje, men av mangel på sans for varighet som abstrakt mengdeforhold og som økonomisk ressurs.

Betyr dette da at hastverk er helt ukjent i andre slags samfunn enn vårt? Nei, det gjør det selvfølgelig ikke. Hvis grøten koker og barnet skriker og det kommer folk på besøk – da har man det travelt. Hvis det trekker opp til storm, haster det med å få inn garnet. Slik er det av og til, i bestemte situasjoner: Noen ganger gir det mening å skynde seg. Men for oss gir det alltid mening å skynde seg.

Vårt problem er at tiden er knapp – og det er noe ganske annet, for det er den alltid, det ligger til dens natur. Derfor skynder vi oss også når det ikke er nødvendig, rent praktisk sett: Vi bryter fartsgrensene, ikke fordi det er noe vi skal rekke, nødvendigvis, men fordi det er en tålmodighetsprøve, aldeles kveldende for enkelte, å kjøre pent og forsiktig.

Vil man da ikke kunne kjenne utålmodighet, også i andre samfunn? Jovisst vil man det. Det er enkelte ting man gleder seg til og nesten ikke kan vente med – å møte sin elskede, for eksempel. Slik utålmodighet retter seg mot noe bestemt som man begjærer. Det er bare vi som blir utålmodige av å vente på bussen.

Dét skyldes ikke begjær i det hele tatt, men irritasjon over at vi ikke klarer å bruke tiden til noe – og det er, igjen, noe ganske annet.

Klokken i Kina og andre steder

Hvordan har denne situasjonen kunnet oppstå? Det er mange som skylder på klokken. Det er oppfinnelsen av det mekaniske urverket, sies det, som har påført oss den moderne abstrakte tiden.

Så enkelt er det ikke. Som all annen teknologi, er klokken bestemt av den sammenhengen som den opptrer i. Hvis den er determinerende, er det bare for så vidt som den også er kulturelt symptomatisk og sosialt adekvat. Det var fordi tiden var i ferd med å bli penger, i Europas handelsbyer i seinmiddelalderen, at klokken i det hele ble oppfunnet; det var dette som gjorde den meningsfull og brukelig.

I andre slags sammenhenger er ikke klokken blitt oppfattet på samme måte, der har den heller ikke kunnet gjøre samme nytte.

Verdens beste urmakere var, på 1700-tallet, tilknyttet hoffet til keiseren av Kina. De produserte de reneste vidundere av mekanisk presisjon. Når slike urverk ble demonstrert, kunne det vekke forbløffelse og beundring, men de ble ikke brukt til noe ut over dette, i alle fall ikke annet enn astrologiske beregninger. Det var her ingen som kom i tanker om at klokker kunne brukes til å ordne livet ved hoffet, eller noen annen virksomhet.

Klokker har man nesten over alt i dag, eller klokkefunksjoner på mobiltelefoner. Mange steder dreier det seg om en prestisjegjenstand og lite annet. Andre steder kan det være at klokken blir brukt til å finne ut hvor mye klokken er, selv om dette har lite å gjøre med hvordan man ordner seg praktisk i eget arbeids- og hverdagsliv. Hvis klokken først blir satt i sammenheng med slikt, er det gjerne ved at den blir tolket i lys av en mer velkjent, konkret handlingens tid.

Handlingene bestemmer tiden

Da man startet med fjernsyn i Libya, på begynnelsen av 1960-tallet, ble det bestemt at nyhetene skulle sendes hver kveld klokken ni. Dette påbudet ble strengt overholdt. Når det hendte at foregående program ble ti minutter lengre enn beregnet, ble studiouret stilt tilbake, slik at det alltid viste ni når nyhetene begynte.

Slik har det gjerne gått for seg, i den tidlige omgang med klokken. For her skjer alt i tråd med handlingens egen tid: Foregående program holder på til det er ferdig, nyhetene begynner når alt er klart. Tiden føyer seg etter handlingene, ikke omvendt.

Dette er regelen snarere enn unntaket. Slik har det også vært gjennom lange tider i vår egen europeiske historie. I et samtidig portrett av Hugh Oldham, som var biskop i Exeter tidlig på 1500-tallet, framgår det at han var en av de første til å skaffe seg en klokke, og en klokkepasser til å betjene den.

Oldham var opptatt av punktlighet, heter det her, han var «svært omhyggelig med å overholde sine vante og presist fastlagte spisetider.» Men det hendte ofte at han hadde noe å gjøre så han ikke ble ferdig i tide, «og da måtte klokkepasseren innstille klokken deretter, slik at klokken slo elleve eller fem når herren gikk til bords, uansett hvor langt man var kommet på dagen.»

Når biskopen spurte hvor mye klokken var, «fikk han til svar at den var det som herren behaget, og at hvis han var klar til å spise middag, ville klokken være fem.»

Her foregår alt ved hjelp av ny teknologi, men etter gammel logikk: Middagstid, det er når vi spiser middag.

Selv om klokken blir forstått, eller misforstått, på denne måten, er det klart at den også kan brukes til å samordne folks handlinger. Man kan lære seg at når klokken viser sju eller ringer sju slag, da må man være på arbeid.

I så fall gjør klokke-signalet samme nytte som en trommevirvel eller et trompetsignal. Da er det et påbud om noe bestemt, omtrent som et bønnerop, eller kiming til tidebønner.

Følgelig blir det tatt som en ordre fra høyere hold: Klokken sier ikke «sju» eller «åtte», den sier «kom hit, sett i gang». Når klokken til å begynne med helst ble misforstått på denne måten, var det et særlig klarsyn i det:

Man oppfattet ganske direkte det krav om disiplin og den sosiale tvang som innordning under klokketiden medfører. Derfor kjentes det også utålelig, derfor ble det møtt med hardnakket motstand.

Kampen om tiden

I de første manufakturbyene i Italia og Flandern gikk folk mange steder til streik for å få disse første arbeidsklokkene fjernet – og ofte vant de fram, inntil videre.

Det er først når den moderne tiden er blitt selvfølgelig og innlysende, når den er blitt så innarbeidet i alle dagliglivets gjøremål at man ikke stusser over den lenger, det er først da motstanden begynner å forta seg.

Når denne tiden blir oppfattet som et naturforhold, som en kanskje beklagelig men uomgjengelig betingelse for menneskelivet, da blir den også nøytral i forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere.

At klokken er blitt sju, og at tiden er knapp og må utnyttes, det er ikke noe sjefen har pønsket ut for å tyne folk, det er slik verden nå engang er. Først da slutter kampen for og mot denne tiden, da begynner i stedet kampen om tiden – om arbeidstidens lengde – kampen om fordeling av en tid som alle er blitt enige om å ta for gitt og som ingen lenger stiller spørsmålstegn ved.

Men før dette skjedde, måtte vi altså gjennom en langstrakt og møysommelig og konfliktfylt omstillingsprosess. Det man i dagens fattige land skal igjennom på en generasjon eller to, brukte europeerne fem- seks hundre år på.

Arbeidsfolk lot seg rett og slett ikke overtale til å akseptere det vi forstår med arbeidstid – at de ikke skulle få komme på jobb når de hadde stått opp og spist frokost, ikke hvile når de var slitne og spise når de var sultne, eller dra på fisketur når været var fint, eller ta seg en blåmandag når lønna var god – de aksepterte det ikke før maskinene så å si tvang dem til det.

Det kan være at de innfant seg med det, motvillig og motstrebende, og under trusler om strenge straffer, men de aksepterte det ikke – før dette. Det var mekaniseringen av arbeidet som lot folk erfare den mekaniske rytmen direkte på kroppen, og så å si ta opp i seg de nye tidsnormene direkte gjennom sine egne handlinger.

Digital «frigjøring»

Først mot slutten av 1800-tallet var det at det moderne tidsbegrepet ble en selvfølge for folk flest i Vest-Europa, først da var det at kravene til tidsdisiplin kunne få gjennomslag på bred basis. Grundige norske bedriftshistorier (for eksempel Kjeldstadlis bok om Christiania Spigerverk og Kværner Brug) kan tyde på at vi her i Norge måtte vente til nærmere første verdenskrig. Da oppsto til gjengjeld bred støtte for kravet om åtte timers arbeidsdag.

Gjennom en lang periode – fra seinmiddelalderen og nesten helt til i dag – er stadig flere områder blitt underlagt en stadig strammere synkroniseringstvang. Med fabrikken, skolen, toget, kringkastingen og så videre har dette ikke vært til å unngå. Men nå i det aller siste er det mye om kan tyde på en avgjørende vending.

Den digitale teknologien er i ferd med å frigjøre oss fra mange av de tunge kollektive rytmene. Det er ikke nødvendig å forholde seg til åpnings- og lukningstider på samme måte som før.

Jeg trenger ikke rekke banken før klokken fire, jeg betaler regningene mine akkurat når som helst. Jeg ser på fjernsyn uten å bry meg om sendeskjemaer, jeg søker i bibliotekets kartotek og bestiller lån midt på natten, om jeg vil.

Slik er det også i enkelte deler av arbeidslivet: Det er ikke nødvendig at alle er til stede samtidig. Det er mulig med tett samarbeid selv om partene befinner seg på forskjellige steder og veksler mellom arbeid og andre gjøremål etter eget hode.

Jo mer tid vi sparer, desto dårligere tid får vi

Er vi altså på vei inn i en tid da teknologien kommer til å gi oss den tapte frihet tilbake? Nei, jeg tror ikke det. Noen muligheter er i ferd med å åpne seg, rent praktisk, men det er lite som tyder på at vi kommer til å gripe dem.

At vi ikke er nødt til å marsjere i takt med de andre, betyr at vi påtar oss oppgaven med å bure oss inne selv. At stadig mer kan ordnes når og hvor som helst, betyr at tiden kan utnyttes mer effektivt enn før, slik at skruen kan strammes ytterligere til.

Reise- og ventetiden trenger ikke være uproduktiv lenger: Med bærbar PC kan jeg arbeide mens jeg sitter på toget eller flyplassen. Heftelser av ethvert slag er vi nå stadig bedre i stand til å eliminere. I stedet for å avtale tidspunkt på forhånd, og eventuelt bli nødt til å vente noen minutter på dét, bruker vi nå mobiltelefonen til konstant mikro-koordinering, for at alle slike gliper skal forsvinne.

Og skulle det oppstå et ledig øyeblikk, eller går det litt tregt med møtet jeg deltar i eller filmen jeg ser på, har jeg bestandig SoMe for hånden. Ingen trenger være redd for at et eneste sekund skal gå tapt, uten et innhold i form av en slags aktivitet eller stimulans.

Den nye teknologien er tidsbesparende. Allikevel er det ingen som mener at de får bedre tid av å bruke den. For noen år siden ble vi utålmodige etter å ha lett i arkivskuffene i ti minutter. I dag blir vi rammet av utålmodighet hvis ikke opplysningene kommer på skjermen i løpet av ti sekunder.

Hvordan kan dette ha seg?

Tiden er en mengde, tenker vi oss, den er en knapp og verdifull ressurs. Jo mer effektive vi blir, desto mer kan vi få ut av denne ressursen, og desto mer verdifull blir den for oss. Og jo mer verdifull den blir, desto viktigere er det å utnytte den effektivt, det vil si desto knappere blir den, desto mer ergerlig er det om noe skulle gå til spille.

Det er en ond, økonomisk logikk i dette. Jo mer vi skynder oss, desto knappere blir det med tid. Derfor skal dere ikke tro på dem som vil ha dere til å bli enda mer effektive, under påskudd av at dere da skal få tid til overs for det som betyr noe – quality time, som de kaller det.

Det er en lumsk felle de legger ut for oss her. For jo flinkere vi blir til å spare inn tid, desto mindre blir det igjen av den.

Køene må vernes

Midt på 1980-tallet lanserte Forbruker- og administrasjonsdepartementet et prosjekt som ble kalt Åpnere samfunn. Ved å myke opp lukningstidsbestemmelsene og fjerne køene, ville man legge til rette for at alle kunne få et friere forhold til tid.

Jeg fikk i oppdrag å bidra til dette prosjektet med et notat om den kulturelle siden av saken. I notatet mitt skrev jeg blant annet om nabojenta mi. Hun var fem år, og gikk i barnehagen. Dette var før motorveien til Åsane sto ferdig, køene var uendelige, bilene sto helt fast.

Det tok mer enn en time å kjøre til barnehagen, og mer enn en time å kjøre hjem igjen. For jenta var dette dagens absolutte høydepunkt. Mamma og pappa kunne ikke få brukt denne tiden til noe som helst. Jenta elsket disse timene, som var blitt redusert til dødtid i en slik grad at foreldrene, for ikke å bli aldeles sprø, måtte prøve å glemme at tiden var en ressurs som kunne vært brukt til et eller annet, og i stedet ganske formålsløst være til stede og være sammen.

Dette skrev jeg til departementet. Jeg anbefalte at køene måtte vernes.

Så lenge vi tror at tid er penger – og det kommer vi til å fortsette å tro så lenge vi lever med en økonomi som er innrettet på evinnelig vekst – kommer vi aldri til å stanse opp og frigjøre oss fra tidspresset, hvis vi da ikke blir hindret og tvunget. Jeg er redd denne anbefalingen ble lagt i en skuff.

Nå, førti år seinere, kan vi konstatere at den nye fleksibiliteten, friheten til å shoppe når det måtte passe, ikke har hjulpet på noe. Det er på tide å hente forslaget mitt fram igjen. Hvis vi ikke vil løpe forbi hele livet vårt, må vi i fellesskap finne en metode til å gjøre tiden verdiløs og ubrukelig igjen.