Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

De amerikanske grunnlovsfedrene hadde flere mål da de utformet grunnloven i 1787. De ønsket å skape et sterkt, men balansert styresett som skulle hindre tyranni, samtidig som det ga borgerne frihet og medbestemmelse. 

Selv om grunnlovsfedrene var progressive med sitt brudd med monarkiet, var de til samme tid sterkt inspirert av antikkens Hellas og Romerriket.

Grunnlovsfedrene og Plutark

Plutark (ca. 45–120 e.Kr.) var en av forfatterne som fikk varig innflytelse på litteratur og politikk, og utformingen av USAs styreform. Dette til tross for at han ikke hadde samme status som Platon og Aristoteles.

Verkene hans, som «Parallelle liv» og «Moralia», ble lest i over et millennium, særlig i det gresktalende bysantinske imperiet. På 1500-tallet ble tekstene oversatt til fransk og engelsk og påvirket både politiske tenkere og Shakespeare. 

På 1700-tallet fikk «Parallelle liv» stor oppmerksomhet for sine innsikter i lederskap og styresett, og det fanget interessen til de amerikanske grunnlovsfedrene, som fant inspirasjon i ledere som Perikles og Cato den eldre. 

Arven fra Plutark påvirket ikke bare det politiske systemet, men også de første fire amerikanske presidentene: George Washington, John Adams, Thomas Jefferson og James Madison. 

Ser vi tilbake på hvordan de fleste amerikanske presidentene har tilstrebet å fremstå i sitt embete - og kravene som er blitt stilt til å mestre presidentrollen - er det interessant å merke seg at presidentrollen fortsatt bærer preg av idealene fra det romerske imperiet. 

Ledelse og makt var ofte tett knyttet til personlighet, autoritet og evnen til å navigere i komplekse politiske landskap.

Notoriske keisere og Trump

En av de tidligste forfatterne som systematisk utforsket dårlig lederskap, var den romerske historikeren Gaius Suetonius Tranquillus (ca. 69–122). Han forfattet «Lives of the Caesars», som betraktes som den første boken i historien om dårlig lederskap. 

I 2020 samlet professor Josiah Osgood tekster om de dårligste lederne fra «Lives of the Caesars», reoversatte dem og introduserte dem i boken «How To Be a Bad Emperor: An Ancient Guide to Truly Terrible Leaders». 

Til tross for at tekstene opprinnelig ble skrevet for over 2000 år siden, og at Suetonius blandet sladder med fakta, er det fascinerende å observere at mange av de samme feilene som ble gjort av romerske keisere også begås i dag. 

Gløtter vi bort på dagens amerikanske president, finner vi at han deler han flere fellestrekk med keiserne i Osgoods bok.

Den første av dem er Julius Cæsar (100–44 f.Kr.), som utvilsomt var en dyktig general, men også en skrytepave av rang, alltid opptatt av å fortelle verden hvor overlegen han var. Han var også svært bekymret for sin skallethet. Høres selvhevdelse og hårbesettelse kjent ut? 

I Osgoods bok introduseres man også for Tiberius (42 f.Kr.–37 e.Kr.), som ble keiser i år 14. Tiberius var kjent for å være fraværende fra sitt embete og tilbrakte store deler av sin regjeringstid på sitt private ferieanlegg i Capri, langt unna Roma. Sammenligningen med en president som tilbrakte nær hver tredje dag av sin første periode på golfbanen er slående. 

Tiberius var også beryktet for sine skandaløse seksuelle eskapader. Noen som husker Stormy Daniels?

Blant de mest fryktede keiserne i romersk historie var Caligula (12–41 e.Kr.), som kom til makten i år 37. Han ønsket ikke å fremstå som en statsmann, men insisterte på å bli behandlet som en monark og tilbedt som en gud. 

Caligula var også kjent for sin vulgære språkbruk og truet med å utnevne sin egen hest til senator – en handling som Osgood påpeker at selv om den aldri ble gjennomført, demonstrerte hans vilje til å plassere lojale tilhengere i maktposisjoner uten hensyn til kompetanse. 

Caligula skal også ha sagt: «Husk at jeg kan gjøre hva jeg vil, mot hvem jeg vil.» Høres det kjent ut i en tid hvor en president innsetter venner i maktposisjoner og innfører straffetoll mot sine egne allierte?

Vi kan runde av med Nero (37–68 e.Kr.). Nero kom til makten i år 54 og skal ifølge historien ha spilt lyre mens en voldsom brann raste gjennom Roma i flere uker i år 64. Ifølge ryktene skal han også ha sunget opera mens det brant som verst! 

Osgood påpeker at operasyngingen kan være en av Suetonius mange overdrivelser, men likevel står historien om da Nero spilte lyre støtt som en metafor for en leder som svikter i møte med kriser. 

Da president Trump valgte å angripe sine politiske forgjengere og legge skylden på mangfoldstiltak, fremfor å vise varme og medfølelse etter kollisjonen mellom et passasjerfly og et militærhelikopter i Washington, er det vanskelig å ikke høre ekkoet av Nero.

Vil USA lære eller ender det som med Romerriket?

Selv om Suetonius ofte inkluderte sladder i sine biografier, må vi ikke avfeie parallellene helt, og boken til Osgood demonstrerer på svært klokt vis hvordan historien gjentar seg. 

Når en president på kort tid benåder over 1500 personer som ble dømt etter stormingen av Kongressen og dermed setter rettsstaten til side, kritiserer en biskop som holder en forsonende preken, truer med å annektere Grønland, belønner sine nærmeste med viktige maktposisjoner, vurderer å straffeforfølge FBI-etterforskere som ganske enkelt gjorde jobben sin, straffer allierte land som ikke følger hans vilje med toll og nå aller sist ønsker å deportere befolkningen i Gaza og gjøre Gazastripen til «Midtøstens Riviera»– da bevitner vi maktutøvelse som minner sterkt om de mest notoriske romerkse keiserne. 

Det er langt unna de greske og romerske idealene USA var tuftet på og arven fra Plutark. Spørsmålet fremtiden vil vise er om det går med USA som det gikk med Romerriket?

Aktuelt fra forskersonen:

Trump turer fram. Denne mannen kunne ha bremset ham

Kan Trump kjøpe Grønland? Dette sier folkeretten