Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

9. juni oppløste Frankrikes president Emmanuel Macron nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Det skjedde kort tid etter at resultatet fra valget til EU-parlamentet ble kunngjort. 

De aller fleste ble tatt på senga av denne beslutningen, som innebærer at franskmennene igjen må gå til valgurnene 30. juni og 7. juli, det vil si kort tid før OL braker løs i Paris. To spørsmål preger den politiske agendaen. Det ene er hvorfor Macron tok dette overraskende valget. Det andre er hva som kan skje med Frankrike fra og med 8. juli.

Protestvalg

Europavalget stiller i særklasse i Frankrike som det eneste nasjonale valg som er proporsjonalt med én omgang. Derfor brukes det ofte av franske velgere som et protestvalg, og i mindre grad som et valg som handler om EU. Sittende regjeringer taper gjerne Europavalget, noe ingen vanligvis bryr seg noe særlig om. 

Marine le Pens parti Nasjonal Samling vant EU-valget i 2014 og 2019, uten at landet ble snudd på hodet av den grunn. Med sin overraskende beslutning ga Macron imidlertid dette valget en ny betydning, som vil skape presedens. Hans nasjonalisering av EU-valget bidro til at fokuset ble flyttet fra valgutfallet i de 27 EU-landene over til det politiske jordskjelvet i Frankrike. 

Ved å skrive ut nytt parlamentsvalg nå brøt Macron ikke minst med prinsippet man har hatt siden 2002 om at parlamentsvalget alltid følger etter presidentvalget med noen uker, dette for å gi presidenten et stabilt flertall i nasjonalforsamlingen. Beslutningen om å oppløse førte til at de to valgene igjen blir løsrevet fra hverandre.

Hadde han noe valg?

Var Macrons beslutning rasjonell? Den store forskjellen mellom resultatet til presidentens liste (14,6 prosent) og listen til Nasjonal samling (31,3 prosent), ledet av den populære partilederen Jordan Bardella, var spådd av meningsmålingene. Selv var Macron sikker på at avstanden skulle bli mindre. 

Det harde nederlaget ble avgjørende for avgjørelsen om å skrive ut nyvalg. Kunne den franske presidenten ha unngått en slik situasjon, for eksempel ved å bytte ut statsminister Gabriel Attal med en annen «macronist»? Han byttet ut statsministeren sist i vinter – å gjøre det igjen like etter valget kunne tolkes som svakhet. Men han kunne ha ventet til etter OL, som starter 26. juli. 

Velgerne ville da ha fått noe annet å tenke på. Han kunne også ha skrevet ut nyvalg enda senere. Mer tid hadde betydd en lengre valgkamp, i stedet for at de ulike partiene må stable på plass valgprogrammer, allianser og listetopper på tre uker, i det som foreløpig fremstår som et salig kaos – i alle fall på høyresiden.

Stoppe ytre høyre – hvordan?

Hva er Macrons plan med oppløsningen? Selv er han ferdig som president i 2027, og kan ikke ta gjenvalg. Det handler derfor mer om hans ettermæle. Hvilket Frankrike vil han overrekke til nestemann? 

I 2017 lovet han at han ville sørge for at franske velgere aldri skulle ha noen grunn igjen til å stemme på det ytre høyre. Syv år senere har oppslutningen til Marine le Pen aldri vært høyere. Nasjonal samling ligger an til å kunne innta Elysée-palasset om tre år. Hva skulle Macron gjøre? Vente på at det skjer, eller forsøke med de midlene han har til rådighet å stanse partiets seiersparade til makten? 

Artikkel 12 i grunnloven gir presidenten mulighet til å oppløse nasjonalforsamlingen etter eget forgodtbefinnende. Han har tatt sitt valg og er tydelig på at han stiller velgerne til ansvar. Vil de gi Nasjonal samling innpass i maktens korridorer? Vil de støtte en eventuell venstreregjering med innslag av Det ukuelige Frankrike fra ytre venstre? Hvis ikke, er beskjeden at alle må stille seg bak presidenten og gi ham valgseier. 

Det kan bli vanskelig av flere årsaker. En av dem er at Macron har undervurdert hvor upopulær han har blitt i store deler av befolkningen. En annen er at hele venstresiden har funnet sammen i en ny valgallianse kalt den nye Folkefronten (le nouveau Front populaire). 

I retorikken sidestiller Macron trusselen fra venstresiden med trusselen fra ytre høyre. Mislykkes han med ambisjonen om å samle velgerne bak sitt prosjekt nok en gang, kan plan B være å ta tre år med Bardella som statsminister i en regjering styrt av Nasjonal samling. Da vil alle franskmenn se at Nasjonal samling ikke egner seg som styringsparti. Det er et høyt risikospill som kan virke som en desperat handling hvor den franske presidenten går all-inn.

Hvilket utfall?

Foreløpig er det veldig usikkert hva som blir resultatet av valget 30. juni og 7. juli. Ifølge meningsmålingene kan to scenarier inntreffe. I det første går Macrons sentrum/høyre-parti og hans allierte på en skikkelig smell og blir nærmest utradert, mens ytterpunktene på begge sider av det politiske landskapet vinner oppslutning, da særlig Nasjonal samling. 

Dersom partiet og deres allierte skulle utgjøre den største gruppen i den nye nasjonalforsamlingen, blir Macron nødt til å utnevne Bardella til statsminister og dele makten med en NS-regjering. Dette samboerskapet blir alt annet enn en dans på roser med tanke på innen- og utenrikspolitikk. Den politiske debatten i landet vil bli ytterligere polarisert, og presidenten blir svekket både innad og utad. 

hør mer i podkasten frankrike forklart her:

Hvorfor oppløste Macron nasjonal­forsamlingen?

I det andre scenariet havner Macrons gruppe omtrent på nivå med Nasjonal samling og den nye Folkefronten. Ingen vil få et absolutt flertall. Selv om presidenten ikke vil være like svekket med dette utfallet, vil ikke den politiske situasjonen nødvendigvis være noe lettere. Presidenten og regjeringen blir handlingslammet frem til neste presidentvalg i 2027. 

Valgutfallet er såpass uforutsigbart at hva som helst kan vippe velgerne i den ene eller den andre retningen i det som fremstår som en valgkamp på speed. Det er bare å stålsette seg for nye og overraskende allianser, comeback fra tidligere presidenter og politiske utspill fra fotballstjerner i de kommende dagene. Spørsmålet er om Frankrike, Ukraina og Europa trengte dette.

Les også:

Kan debatten om dødshjelp vekkes til live i Norge?

Frankrike mister taket på Vest-Afrika