Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I opptakten til fotballtinget i mars har toppfotballklubbenes medlemsdemokrati vist en klar og tydelig motstand mot videreføring av videoassistert dømming (VAR) i norsk fotball. 

Resultatet, hvis den demokratiske prosessen får gå sin gang, blir at norsk toppfotball kvitter seg med den kontroversielle teknologien. 

Et nødvendig og uunngåelig utfall

Ser vi til sosialteorien får vi noen hint om hvorfor dette er både et nødvendig og uunngåelig utfall.

Fotball er ikke et ubetydelig spill som kan forstås i sitt eget vakuum. Mange steder, for eksempel i Bergen eller Trondheim, er fotballen tvert imot det vi sosialantropologer kaller et totalt sosialt fenomen. Det vil si et fenomen som er lokalisert i selve kjernen av sosiale relasjoner. Det er så sentralt at det knytter seg til, utøves og forstås i samspill med alle andre ideer og institusjoner som danner det kulturelle, politiske og økonomiske fellesskapet.

At introduksjonen av teknologiske intervensjoner som påvirker spillets gang, og opplevelsen av selve sporten engasjerer bredt og dypt, overrasker derfor ikke en sosialantropolog. 

Dømt til å mislykkes

Dette engasjementet, og det faktum at forbundsstyret verken evnet å ta det alvorlig eller bruke det produktivt i beslutningsprosessen, er også nøkkelen til å forstå hvordan en teknokratisk tilnærming til sporten og debatten rundt reformen er dømt til å mislykkes.

Gjennom store deler av debatten har forbundsstyret, og deres våpendragere i kommentariatet, fremstilt sin egen posisjon som rasjonell, realitetsorientert og evidensbasert. VARs innmarsj i toppfotballen er presentert som en nødvendighet for å profesjonalisere spillet og gjøre det mer rettferdig. 

Motsetningen blir fremstilt som en skare fotballsupportere, som karikeres som så ideologisk og emosjonelt drevet at de blir blinde for rasjonelle valg.

NFFs egen rapport slår bena under VAR

Problemet for VAR-tilhengerne er at de gjennom debatten har gjort sin egen posisjon uholdbar. Først fordi NFF sin egen kommisjonerte rapport om VAR effektivt slår bena under bærebjelken i deres argumentasjon: Nemlig at bedre VAR-teknologi vil være en garantist for rettferdig, feilfri dømming av spillet. 

LES OGSÅ:

Dommere tjener mest på å beholde VAR. Da er det problematisk at de selv forsker på det

Samme rapport slår fast at fotballspillere opplever at VAR ikke har bidratt til mer rettferdighet og forutsigbarhet, men bidrar til økt regelforvirring (s. 38-39). 

En annen gjentatt bekymring fra alle involverte er at VAR bryter spillets flyt, og ødelegger spontaniteten. Med andre ord, i teknologioptimismens iver har NFF tillagt teknologien evner den ikke har. Samtidig har NFF vært blind for hvordan VAR-teknologien påvirker fotballen i utilsiktede retninger. 

I så måte er det VAR-tilhengerne som har lagt rasjonaliteten til side og latt ideologien forlede dem til å jobbe mot sportens kjerneideer.

Teknologi er ikke nøytrale verktøy

Frankfurtskole-filosofen Herbert Marcuse beskrev denne prosessen gjennom begrepet teknologisk rasjonalitet. Begrepet hjelper oss å se hvordan teknologi ikke er nøytrale verktøy som mennesker kontrollerer fullstendig. Snarere blir teknologien en aktør som produserer en ny logikk for hvordan vi opplever og tilpasser oss verden. 

Fremstiller man teknologiske løsninger som de eneste rasjonelle svarene på nye problemer, ser vi til slutt verden gjennom en teknologisk rasjonalitet som ikke tar menneskelige hensyn.

VAR har skapt en ny fortolkning av offside

Både i diskusjonene rundt VAR, og i implementeringen av teknologien i norsk og internasjonal fotball, ser man resultatene av slik videoteknologisk rasjonalitet. Mest merkbart er det at diskursen produserer sitt eget problem som man trenger VAR for å løse: nemlig kravet om en fotballkamp som kan bedømmes med maskinell nøyaktighet, fri for subjektive valg og vurderinger.

I forlengelsen av dette bildet har , for eksempel, VAR produsert en ny fortolkning av offsideregelen: det har blitt et spørsmål om millimeterpresisjon. Videoteknologi og grafiske hjelpemidler brukes for å etablere hvilken spiller som har hoften, hælen eller knehasen på riktig side av linjen. 

Ikke bare er det fånyttes – VAR-utvalgets teknologieksperter slår fast at teknologien ikke klarer å etablere den andre delen av offside-kalkulasjonen med stor nok sikkerhet – nemlig når ballen forlot pasningsfoten (s. 44-45).

Offside skal hindre angrepsspillere i å tjuvstarte

Offside skulle uansett aldri være en teknisk vurdering av millimetre, men snarere hindre angrepsspillere i å tjuvstarte mot mål ved å posisjonere seg bak forsvarslinjen før pasningen er slått.

Sikkerhetsventilen var også klar: ved tvilstilfeller skulle angripende lag tilgodeses. Alle slike hensyn forsvinner når VAR reduserer et sentralt aspekt av fotballens taktiske dynamikk til en matematisk formel.

Grasroten forhindrer historisk feilslutning

Og når fotball reduseres til noe teknologisk målbart fjerner det seg så langt fra sin sosialkulturelle kontekst at det ikke lenger blir gjenkjennbart for de som har eierskap til spillet – utøvere, medlemmer, publikum og lokalsamfunn.

Det er slike utilsiktede konsekvenser av VAR-teknologien fotballsupportere og klubbmedlemmer protesterer mot. 

Og godt er det, for grasroten i norsk fotball var i ferd med å forhindre NFF-ledelsen fra å fullbyrde en historisk feilslutning basert på teknologipositivisme og videoteknologisk rasjonalitet som ikke ivaretar fotballens ånd.

LES OGSÅ:

Hva gir flest tilskuere - lørdagskamper eller søndagskamper?

Tvilsomt fra forskere om VAR