Vi som ikke hater Qatar
VM i fotball 2022 har nådd sin slutt. Etter noen spektakulære uker med like spektakulær fotball, samt en god dose kritikk mot arrangørene, har det lille emiratet Qatar levert et utmerket mesterskap.
Qatar-VM har, rent fotballmessig, vært en fabelaktig turnering, med en nervepirrende avslutning.
Denne spaltisten har knapt gått glipp av et eneste spark på ballen, og han har latt seg imponere over hvordan Qatar og det internasjonale fotballforbundet FIFA har organiserert og avviklet mesterskapet.
Qatars rolle som mottager av migranter – og som vertskap for et fortreffelig fotball-VM – gjør alene at landet spiller en viktig rolle i internasjonal politikk
Jo Jakobsen, professor (NTNU)
Det har blitt et mesterskap for hele den arabiske verden, som jo var hensikten da Qatar i 2010 ble utpekt som arrangør. Fra Rabat til Kairo og til Khartoum - og fra Beirut til Bagdad og til Riyadh: den arabiske verden, og kanskje sågar også hele den muslimske verden, har omfavnet mesterskapet som sitt eget.
VM i Qatar er ikke bare Qatars VM; det er et VM som bringer enorm stolthet til en hel region.
- Les også: NRK med vrengebilde frå Qatar
VM-kritikk
Samtidig har kritikken mot Qatar, og mot FIFA, vært betydelig, særskilt fra land i Nord-Europa. Qatar har blant annet blitt beskyldt for å ha kjøpt seg til arrangørstatus gjennom bestikkelser. Beskyldningene virker troverdige, og de etterfølger lignende anklager rettet mot alle de siste VM-arrangørene.
Den antatte korrupsjonen er formodentlig et ikke unaturlig trekk ved en organisasjon som har monopol på organiseringen av den globale fotballen. I så måte hjelper det heller ikke at FIFA på sett og vis er ekstremt demokratisk.
Utgangspunktet er at hvert av de 211 medlemslandene har én stemme hver i betydelige saker. Dette gjør at de 37 medlemslandene fra Karibia, en region der korrupsjon er svært utbredt, eller de 54 fra Afrika, som enkeltgrupperinger å regne har større stemmemakt i FIFA enn hva Vesten har.
Fotballen har, i organisatorisk forstand, blitt hva den i generasjoner har vært i praksis, nemlig global.
Islams rolle i det 21. århundre
Sterk kritikk har også blitt rettet mot Qatars autoritære styresett og dets begrensninger på seksuell frihet. Homofili er forbudt, og det er også alle seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet. På den annen side blir disse lovene sjelden håndhevet.
Mer overordnet: Qatars konservative islamske styresett og lovgivning – sammenstilt med ledernes nokså pragmatiske holdning både til hvordan lovene praktiseres og hvordan Qatar opererer i det internasjonale samfunn – gjenspeiler en hundreårig, mangefasettert, kompleks og ofte høyst betent debatt.
Dette er en debatt som omfavner hele den muslimske verden. Den dreier seg om hvilken rolle Islam kan og bør spille i politikken i det tjueførste århundret. Det handler om samfunnslivet til land der kultur, religion og tradisjoner er dypt rotfestede fenomener, som ikke enkelt lar seg forene med vestlig-liberalt tankegods.
Det kontroversielle migrantspørsmålet
Qatar har også høstet sterk kritikk for sin politikk overfor arbeidsinnvandrere. I februar 2021 trykket The Guardian en artikkel med tittelen «Revealed: 6,500 migrant workers have died in Qatar since World Cup awarded», og la i ingressen til at dette tallet var «likely to be an underestimate».
«Underdrivelsen» henspilte på at avisens tall bare omfattet migranter fra et utvalg senderland. Amnesty refererte på sin side til tallet 15 021, som reflekterte antall ikke-qatarere som hadde omkommet i landet mellom 2010 (året for tildelingen av VM) og 2019.
Underforstått er beskjeden at tusenvis av migranter har måttet bøte med livet fordi, altså av den grunn, at Qatar ble tildelt VM.
Tallene i seg selv er ikke nødvendigvis gale, men de har blitt feiltolket og tolket utenfor den nødvendige konteksten – gang på gang. Siden har andre flere ganger påpekt nettopp dette:
Tallene omfatter alle migranter, uansett yrke, og over en lang tidsperiode; og de er antagelig godt innenfor det man kan forvente av dødstall innenfor en så stor befolkningsgruppe som Qatar-migrantene representerer.
Qatar – globaliseringens drømmeland
Migranter utgjør nemlig det store flertallet av arbeidstagere innenfor alle yrkesgrupper i Qatar. Lærerne er migranter, og sjåførene, og sikkerhetsvaktene, legene, politiet, byråkratene, landmåleren, ingeniøren, flygelederen, bygningsarbeiderne og kokkene. Og så videre.
Qatar har i underkant av tre millioner innbyggere. Migranter utgjør cirka 88 prosent av befolkningen. En andel av disse dør i løpet av oppholdet sitt; og de dør av ulike årsaker, som tilfellet er i alle samfunn.
Mye er utvilsomt problematisk hva gjelder arbeiderrettigheter i Qatar. Mye har også blitt betraktelig bedre de siste årene, ikke minst fordi Qatar ble tildelt VM, og fordi Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har samarbeidet tett med myndighetene i Doha om arbeidslivsreformer.
Qatar er et multikulturelt samfunn; denne spaltisten er endog fristet til å kalle det «globaliseringens drømmeland». Qatar og de fem andre Gulfstatene – Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait, Oman og De forente arabiske emirater – er unike i den forstand at de er omtrent de eneste landene i verden som forfølger den økonomiske globaliseringens logikk i (omtrent) all sin multidimensjonale fylde.
Disse statene tillater relativt fri flyt av varer, av tjenester, av kapital – og av arbeidskraft. I andre deler av verden betones gjerne de tre førstnevnte faktorene. Men ikke sistnevnte.
Et stengt Europa
De aller fleste av totalen på vel 30 millioner arbeidsinnvandrere i Gulfstatene ville utvilsomt heller ha foretrukket å oppholde seg og arbeide i vestlige land, der rettighetene og lønnsvilkårene generelt er bedre. Men som hovedregel tillater ikke Vesten denne typen innvandring; og avskrekkingsmetodene som benyttes for å hindre migrasjon, er mange.
Europa er i praksis stengt for arbeidskraft fra utviklingsland, spesielt om det er tale om ufaglært sådan. Mange velger likevel å begi seg ut på en strabasiøs og hasardiøs reise til Europa – og flere tusen dør hvert år i forsøket.
Det er på denne bakgrunn at Gulfstatene har fått status som det nest beste alternativet, eller egentlig også det eneste alternativet, for titalls millioner av mennesker hvis fremtidsutsikter i hjemlandet er nokså håpløse.
Migrantene kommer frivillig til Qatar og dets naboland. De kommer for å tjene penger, og for å sende overskuddet tilbake til familien i hjemlandet. Og de kommer fordi det ikke finnes bedre alternativer, hverken i hjemlandet eller i Vesten.
For et lite mindretall vil oppholdet i Gulfen ikke forbedre livsutsiktene. Men for det store flertallet er situasjonen motsatt: Gulfstatene representerer et håp om en bedre (økonomisk) fremtid, og (den økonomiske) fremtiden blir som regel bedre.
Å bokse over sin geopolitiske vektklasse
Qatars rolle som mottager av migranter – og som vertskap for et fortreffelig fotball-VM – gjør alene at landet spiller en viktig rolle i internasjonal politikk. I tillegg kommer de mange andre rollene Qatar innehar.
For eksempel har krigen i Ukraina hevet Qatar til en nøkkelposisjon for europeisk energisikkerhet. Qatar har også, siden 1990-tallet, vært vertskap for USAs viktigste flybase i regionen. I mars ga Washington emiratet status som en såkalt «Major Non-NATO Ally.»
Qatar er også en meget viktig kunde for norsk våpenindustri.
Qatar har for lengst inntatt en sentral rolle som en diplomatisk tungvekter i regionen. Landet var vertskap for fredsforhandlingene mellom USA og Taliban i forkant av at USA i fjor forlot Afghanistan, og var helt sentral i evakueringen av amerikanere, afghanere og andre.
Enn videre, og ikke helt ukontroversielt for de andre Gulfstatene: Doha oppmuntret og understøttet revolusjonskrefter i flere land under den arabiske våren.
Landet har flere ganger meglet mellom de rivaliserende palestinske organisasjonene Hamas og Fatah (og har gitt betydelig økonomisk støtte til palestinerne); og Qatar har bidratt til å muliggjøre forhandlinger mellom Iran og USA og mellom krigførende parter i Tsjad, Yemen og Syria.
Qatar er en stat som har inntatt en geopolitisk rolle som langt overgår det størrelsen og befolkningsgrunnlaget skulle tilsi. Landet kommer derfor til å fortsette å være i sentrum for kontroverser, selv lenge etter at det kontroversielle, men samtidig også så spektakulære, verdensmesterskapet i fotball er over.
For videre lesning, se Moving to the Gulf: An Empirical Analysis of the Patterns and Drivers of Migration to the GCC Countries, 1960–2013.
LES OGSÅ:
