NRK og TV 2 bestemte seg for å sende VM i Qatar etter store diskusjoner både i fotballmiljøet og samfunnet ellers. Dette valgte de til tross for omfattende kunnskap om menneskerettighetsbrudd og forferdelige arbeidsforhold for migrantarbeidere, skriver Hannah Løke Kjos. På bildet er Olav T. Sandnes, sjefredaktør i TV 2 .
NRK og TV 2 bestemte seg for å sende VM i Qatar etter store diskusjoner både i fotballmiljøet og samfunnet ellers. Dette valgte de til tross for omfattende kunnskap om menneskerettighetsbrudd og forferdelige arbeidsforhold for migrantarbeidere, skriver Hannah Løke Kjos. På bildet er Olav T. Sandnes, sjefredaktør i TV 2 .

Rett og galt må telle mer i mediene

KRONIKK: Vi må kunne bruke moral som argument i den offentlige debatten, når vi mener noe er etisk galt.

Debattene om klimakrisen og fotball-VM viser hvordan viktige diskusjoner om hva som er rett og galt lett drukner i argumenter om at vi som individer eller som et lite land spiller en liten rolle.

NRK og TV 2 bestemte seg for å sende VM i Qatar etter store diskusjoner både i fotballmiljøet og samfunnet ellers. Dette valgte de til tross for omfattende kunnskap om menneskerettighetsbrudd og forferdelige arbeidsforhold for migrantarbeidere.

Jeg skulle ønske meg at disse kanalene heller sa: «Det er ikke moralsk forsvarlig å sende et mesterskap som er bygget på disse forholdene». Dette kan vi særlig forvente av NRK, som kan ta beslutninger på andre vilkår enn kommersielle mediehus.

Jeg mener at moral burde inkluderes som et selvstendig argument når vi diskuterer konsekvensene av våre handlinger – hver for oss og i fellesskap.

Ved å vise sendingene støttes Qatar direkte økonomisk gjennom å kjøpe rettighetene til kampene, det gis legitimitet til arrangørene, og man unngår å ta et moralsk standpunkt. Det er vel og bra at det har kommet frem mange saker om kritikkverdige forhold, men disse kunne fint blitt skrevet uten å kjøpe rettighetene til kampene og sende dem.

Fotball-Norges deltakelse sender et lignende signal, på tross av prisverdige taler og markeringer fra ledelsen, særlig den siste tida.

Vi liker det ikke, men vi deltar allikevel

Lignende mønstre ser vi i diskusjoner knyttet til den pågående klima- og miljøkatastrofen. Heller ikke her mangler det på kunnskap. Vi er på mange måter overlesset av informasjon om de forferdelige konsekvensene som våre utslipp produserer både her og nå, og i nær fremtid.

Det er nettopp denne kunnskapen unge klimaaktivister forholder seg til når de med absolutt rette er veldig utålmodige. Avtalen om tap og skade fra årets klimatoppmøte, bidrar til å erkjenne at vi som velstående land bærer ansvaret for konsekvensene som klimaendringene fører med seg i mindre velstående land.

Samtidig var det over 600 lobbyister fra fossilindustrien til stede på årets møte, og de klarte som vanlig å forhindre at det kommer noen reelle forpliktelser om elefanten i rommet – olje og gassindustrien.

Og i Norge fortsetter vi med oljeproduksjonen i likt tempo og deler ut stadig nye letetillatelser. Vi argumenterer med at etterspørselen for olje og gass globalt må ned, men jobber ikke reelt med å skalere ned egen produksjon.

Vi liker det ikke, men vi produserer allikevel

Diskusjonen om flyskam for noen år siden viste med stor tydelighet at vi nordmenn er lite mottagelig for moralske argumenter knyttet til valgene vi tar. Nordmenn flyr ofte, og dette er noe av det mest forurensende hver enkelt av oss gjør.

Faktisk.no meldte i 2018 om at vi i Norge flyr omtrent fire ganger mer innenriks enn i Sverige, og tar vi med utenlandsreiser flyr vi dobbelt så mye som vårt naboland og fire ganger mer enn den gjengse EU-borger.

Jeg jobber selv i en bransje hvor folk i gjennomsnitt er veldig opptatt av klimaspørsmål, men fortsatt flyr hyppig for å være et par dager på seminar i en europeisk storby. Dette må jo gjelde mange nordmenn når vi ser på flystatistikken under ett.

Å ganske enkelt la være å fly er et av de enkelttiltakene vi som individer kan gjøre som har aller mest betydning for klima og miljø. Likevel er ikke det å la være å fly noe de fleste av oss er villig til å gjøre.

Vi vet at vi ikke burde, men vi flyr likevel.

I Norge er vi glade i fortellingen om at vi er et lite land, og at det vi foretar oss egentlig ikke betyr så mye i det store og det hele. Enten det gjelder boikott av Qatar-VM, oljeproduksjon eller flyreiser.

Derfor skal vi slippe å føle på skam for å fly. Vi skal kunne se VM med god samvittighet så lenge vi også diskuterer menneskerettighetsbruddene, og vi skal tjene godt på oljeproduksjon så lenge vi argumenterer for at etterspørselen må ned.

Misforstå meg rett. Hvor stort bidrag vi som nasjon eller individer har til verdens problemer er viktig. Og klimakrisen løses dessverre ikke gjennom våre enkelthandlinger alene. Men våre handlinger er heller ikke uten betydning.

Hvis vi mener alvor om å begrense skadene av vår livsførsel, så må vi vise at vi er villige til å ta andre valg – og på den måten både signalisere til og legge press på de som tar beslutninger. Jeg mener at moral burde inkluderes som et selvstendig argument når vi diskuterer konsekvensene av våre handlinger – hver for oss og i fellesskap.

Det burde være moralsk uforsvarlig av oss i rike land å tjene penger på oljeproduksjon, eller å fortsette å leve livene våre med et massivt overforbruk av transport, energi og produkter.

Det burde være moralsk uforsvarlig av oss å gi regimet i Qatar legitimitet gjennom å vise VM. Også uavhengig av hvor lite Norge er, eller hvor lite hver enkelt av oss bidrar.

Valgene vi tar som individer og samfunn påvirker hverandre, kloden, fremtidige generasjoner og de som lever andre steder i verden. Disse valgene bør ikke bare baseres på pragmatiske diskusjoner om hva som er lurt eller effektivt.

Litt oftere bør vi også diskutere hva som er rett og galt.

(Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen)

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS