I kjølvannet av Fosen-aksjonen har mange fått øynene opp for den kritiske situasjonen sørsamisk reindrift, og dermed språket og kulturen, står overfor. Færre er imidlertid kjent med akademias rolle i det norske storsamfunnets overkjøring av sørsamiske rettigheter fra 1800-tallet og fram til i dag.

Menneskerettighetsbruddet som et fåtall kjente til

Torsdag den 23. februar gikk unge samiske aktivister og miljøaktivister inn på det norske Olje- og energidepartementet i Oslo for å demonstrere mot vindkraftverkene på Fovsen (Fosen). Det var da 500 dager siden Norges høyesterett slo fast at vindindustrianlegget på Storheia og Roan, midt i Fovsen Njaarkes vinterbeitemark, krenker urfolks rettigheter.

Etter dommen falt har det sørsamiske samfunnet krevd handling fra staten, men det har ikke skjedd noe for å stoppe menneskerettighetsbruddet på Fosen.

Etter en uke med demonstrasjoner hadde den brede norske offentligheten altså fått øynene opp for en sak som har vært en verkebyll i det sørsamiske samfunnet i 20 år. Fredag 2. mars så olje- og energiminister Terje Aasland seg endelig tjent med å beklage at hans departement utstedet en menneskerettsstridig konsesjon til vindkraftverkene i 2013. Det er bra. Men ansvaret for statens overkjøring av sørsamiske rettigheter strekker seg langt utover Aaslands departement.

• Les også: Tilliten til staten må gjenopprettes om vi skal få bygget nye vind­kraftverk

Aktivistene som sperret regjeringskvartalet har eksponert en gapende uvitenhet i det norske samfunnet om vilkårene for sørsamisk reindrift og kultur. Denne uvitenheten er i seg selv en årsak til at menneskerettighetsbruddet har blitt oversett av majoritetsbefolkningen.

Universitetene i sørsamisk område har en sentral rolle i arbeidet for å bøte på storsamfunnets uvitenhet om samisk språk, kultur og rettigheter. Universitetene har imidlertid også et ansvar for uretten som har skjedd over lang tid.

Framrykkingsteorien: et eksempel på forskningens bidrag til landtjuveri i sørsamisk område

Reindrifta i Saepmie har stått i rettstvister med bønder og utbyggere om beiteland gjennom en hundreårs periode. De fleste av disse rettssakene har reindrifta tapt. I en lang periode fra 1890- til 1970-tallet ble en falsk vitenskapelig teori brukt i en rekke rettssaker, om at sørsamer var migranter nordfra og derfor ikke hade hevd på eget beiteland.

Det historiske fagmiljøet tok ikke tilstrekkelig ansvar for å dementere den såkalte «framrykkingsteorien». Tvert imot kan vi lese spor av den så seint som i verket Trøndelags historie fra 2005. Sverre Fjellheim har dokumentert hvordan en professors kjappe teori fra noen ukers feltarbeid i 1889 fikk en sentral rolle i den systematiske frarøvinga av sørsamiske beiterettigheter på 1900-tallet.

Hvem har ansvar når forskningen får en så sentral rolle i urett mot et folk? Vi mener at forskersamfunnet og institusjonene må stå til ansvar.

Allerede i 1904 påpekte Elsa Laula at forskere og forfattere sine løgner og kunnskapsløse teorier om samer og samiske forhold var et viktig redskap for å rettferdiggjøre det systematiske og lovregulerte tyveriet av samisk eiendom og bruksrett. I vår samtid framstår det heller som det er den utstrakte uvitenheten om samisk språk, kultur og rettigheter som legger til rette for fortsatt assimilering og arealtap. Universitetene har et medansvar for denne situasjonen.

Kunnskap er en forutsetning for reparasjon

De seneste årene har det blitt nedsatt sannhets- og forsoningskommisjoner i Norge (2018) og Sverige (2021). Disse kommisjonene har en betydelig oppgave, ikke bare i å kartlegge historisk urett, men også peke på hvordan assimilering i praksis fortsetter i nye former.

Hvis den historiske uretten blir forstått som et tilbakelagt kapittel, er grunnlaget for forsoning ikke tilstede. Hvis kunnskapen om samisk språk og kultur bare finnes hos en liten minoritet, vil det ikke være mulig å opprettholde et effektivt minoritetsvern.

På Fosen - såvel som andre steder - trues ikke bare reindrifta og andre tradisjonelle næringer gjennom arealinngrep. Næringene er i seg selv kulturbærende. Uten reindrifta rives eksistensgrunnlaget til sørsamisk språk og kultur bort.

les også

Stort behov for kunnskap om same- og urfolksrett i norsk jussutdanning

Universitetets oppgave er å bidra med forskning og utdanning for et best mulig samfunn. Det innebærer at vi som forskere er implisert i politiske prosesser gjennom å bidra med kunnskapsgrunnlag og forståelser av viktige samfunnsspørsmål.

Som forskere som jobber med samiske spørsmål ved de tre universitetene som ligger i det sørsamiske området, oppfordrer vi derfor til at forskere og forskningsinstitusjoner på bred front tar ansvar for å bøte på utvitenheten om sørsamisk språk, kultur, historie og rettigheter i sine fag og felt.

Det er er nødvendig for en reell anerkjennelse av overkjøringen av urfolks rettigheter som fortsatt pågår i det sørsamiske området, og dermed også for mulighetene for reparasjon.

Fra institusjonelt hold har både Gaskeuniversiteete / Mittuniversitetet og Nord Universitet startet arbeidet. Men hvor er NTNU? Det største universitetet i sørsamisk område bærer også det største ansvaret for uretten som har blitt voldt det sørsamiske samfunnet i vitenskapens navn. Denne uretten må beklages, og den må repareres.

LES OGSÅ:

Forskningsformidling er ikke alltid et gode

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap