Fosen-saken representerer en målkonflikt og et av dilemmaene som ligger i overgangen til fornybarsamfunnet. Staten og det norske samfunnet må lære av denne saken, fordi konflikttypen er langt fra enestående. I tillegg vitner saken om en manglende tillitt til saksgangen for vindkraftkonsesjoner i staten.

Denne tilliten må gjenreises ettersom kampen om arealressursene vil tilspisses i fremtiden.

Når det kommer til reindrift og vindkraft vil man utvilsomt stå i lignende situasjoner igjen, skal det bygges mer vindkraft på land i Nord-Norge.

Rettssaker er et symptom på manglende legitimitet

En gjennomgang vi har gjort av høringsmaterialet tilknyttet alle meldte vindkraftkonsesjonsaker i det samiske reinbeiteområdet, viser at konflikten ikke har begrenset seg til Fosen.

Reindrifta har ofte vært negative i sine uttalelser når et vindkraftverk har blitt meldt: I 44 av 87 saker finner vi at reindrifta uttalte seg negativt, uavhengig om vindkraftverket ble realisert eller ikke. Av de 24 vindkraftverkene som faktisk er bygd i reinbeiteområder, har vi funnet at det er gjort avtale mellom utbygger og reindrifta i åtte av dem.

les også

Stort behov for kunnskap om same- og urfolksrett i norsk jussutdanning

Ved tre utbygde vindkraftverk virker ikke konflikten å være aktuell, mens ved ti vindkraftverk har reindrifta enten uttalt seg negativt i høringsrunder, eller klaget vedtaket inn for Olje- og energidepartementet. De to mye omtalte vindkraftverkene på Fosen inngår i disse ti.

At vindkraftverkene Storheia og Roan vindkraftverk skulle ende opp i Høyesterett, føyer seg inn i en trend der flere går rettens vei for å bestride vedtak om energiutbygging. At rettssystemet overtar for staten i slike sammenhenger er ikke et unikt norsk problem, men snarere en global utfordring knyttet til energirettferdighet.

Trenden kan tolkes som manglende tillitt til saksbehandlersystemet i staten, der også motstandere av vindkraft har blitt bedre organisert når det kommer til å følge saken inn i rettssystemet.

Vår gjennomgang baserer seg på de sakene som ble behandlet før den midlertidige stansen i konsesjonsbehandling fra 2019 til april 2022. Det er derfor lov til å håpe at prosessen etter den nye energimeldingen (2020) vil bli oppfattet som mer legitim. Mye av den videre tilliten til saksgangen, særlig der reindriftas interesser er i spill, vil nok avhenge av hva som blir det endelige utfallet i Fosen-saken.

Tidlig involvering er viktig for tilliten

Tillit til planleggingsprosessen og saksbehandling er viktig for aksept av vindkraft, både i Norge og i andre land. Her er det viktig at planleggingsprosessen er inkluderende og at nok informasjon om den gis til de involverte. Her er gjerne mulighetene for påvirkning størst helt i starten av planleggingsfasen, mens oppmerksomheten rundt prosjektet er størst mot slutten, men da er også muligheten for å endre prosjektet mindre.

At berørte interesser da tas med så tidlig som mulig i prosessen blir viktig: Et godt prinsipp er å grundig kartlegge hva slags verdi det berørte området har for eksisterende næringer og samfunnsinteresser før en begynner å bygge. At det ble gitt tillatelse til å bygge de to vindkraftverkene på Fosen før de var rettslig avgjort er eksempel på det motsatte.

Utbygging av fornybar energi innebærer at fordeler og ulemper blir fordelt mellom ulike interesser. I vindkraftsammenheng er fordelene ved utbyggingen, som tilgang på mer fornybar energi, gjerne fordelt mellom det lokale, nasjonale og globale nivået, mens ulempene som regel alltid vil være lokale.

En god del kritikk som har vært rettet mot vindkraftutbyggingen i Norge går nettopp ut på at det lokale nivået har sittet igjen med for få fordeler av utbyggingen.

I tillegg kan man også stille spørsmål om resten av samfunnet sitter igjen med tilstrekkelig kompensasjon etter å ha bygd ned urørte naturområder: Som NRK har vist er om lag 67 prosent av vindrakten i Norge eid av utenlandske selskaper. Opplevelsen av at verdier basert på landets naturressurser forsvinner ut av norske hender er også noe som kan gå utover tillitten til saksbehandlersystemet, mistenker vi.

Uklart hvor avgjørelsene tas

Det er helt naturlig at det nå stilles spørsmål ved om Olje- og energidepartementet, som var partshjelp for Fosen-Vind i høyesterettssaken, kan behandle Fosen-saken videre. Dette er et åpenbart signal om at tilliten til departementet i denne saken er kraftig svekket. At staten av mange ikke sees på som en nøytral part i denne saken er en ting, men vi savner også mer informasjon om hvordan vurderingene tas. Mengden konsesjonsdokumenter som ligger tilgjengelig på nettet får dette til å virke som om dette er en tilsynelatende åpen prosess.

Når det kommer til hvordan NVE vekter de ulike samfunnsinteressene som er spill i konsesjonsavgjørelsene, er det likevel vanskelig å lese ut fra konsesjonsdokumentene hvordan denne konkrete vurderingen foregår.

Som nevnt er en åpen prosess viktig for aksept: Vi håper at man i framtidig konsesjonsbehandling i større grad klarer å vise hvordan man balanserer ulike samfunnsinteresser i vindkraftsaker - ikke at man bare nøyer seg med å skrive at avveiningene har blitt gjort

Vindkraftutbygging i Norge trenger ikke å være en todeling ved for eller imot. Vindkraftaksept kan bygges i takt med nye kraftverk om prosessen i forkant er gjennomsiktig og inkluderende, og opplevelsen av rettferdighet henger sammen med hvordan prosessen har utartet seg.

Det er én av flere lærdommer man bør ta av Fosen-saken. En større prosessuell rettferdighet vil nok ikke overbevise de mest innbitte vindkraftmotstanderne, men det vil være med å gjenopprette tilliten og legitimeten til saksbehandlersystemet hos den øvrige befolkningen.

LES OGSÅ:

Bilvei gjennom Lågen­deltaet gir ikke mer natur for pengene

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap