Det diskuteres jevnlig hvorvidt forskere er gode nok til å formidle forskningen sin til en bredere offentlighet, også på forskning.no. Det stilles spørsmål ved om forskere vil og har tid nok til å delta i offentlig debatt. Jeg vil gjerne nærme meg dette fra en annen vinkel, nemlig ved å ta opp hva forskere risikerer å bidra til når de deltar i felt hvor forskning brukes aktivt, men på måter som ikke bare forenkler, men også forvrenger, forskning.

I diskusjoner om forskeres innsats i offentlig debatt, forutsettes det ofte at dette er et gode, noe som gjør den offentlige debatten, og kanskje også forskningen, bedre. Men er det alltid slik?

les også

De fleste forskere er aktive kunnskaps­formidlere, men vi kan bli bedre

Polariserte og polariserende debatter

Den siste tiden har spørsmålet om hvordan samfunnet bør møte prostitusjon vært oppe til debatt. Diskusjonen handler om hvorvidt dagens forbud mot kjøp av seksuelle tjenester fra voksne bør videreføres eller ikke. Sentralt i diskusjoner om dette står ulike syn på hva prostitusjon er og hva potensialet er for å regulere det med straffeloven.

Debattene om prostitusjonslovgivning hviler slik på eksisterende kunnskap om prostitusjon og om lovers virkning. Debattanter refererer ofte til eksisterende utredninger, rapporter og forskning for å underbygge sitt syn. Slik sett framstår debatten som en som gjennomgripende er påvirket av kunnskap.

Debatten er likevel polarisert og polariserende; posisjonene i debatten er sementerte og ser ikke ut til å bli påvirket av at personer med andre syn eksplisitt viser til at dette synet er kunnskapsbasert. I stedet er det slik at et argument legitimert av eksisterende kunnskap typisk møtes av et motargument som også henter sin legitimitet fra eksisterende kunnskap.

Et eksempel på dette så vi i Dagsnytt 18 7. mars. Hadja Tajik fra Arbeiderpartiet og Sandra Bruflot fra Høyre diskuterte sexkjøpsloven og var ikke bare uenige om hvorvidt forbudet burde beholdes, men også om hva det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om prostitusjon og forbudets virkning egentlig sier.

Politiske diskusjoner stopper opp ved uenigheter om hva som er gyldig kunnskap

At en politisk debatt hvor forskning og annen kunnskap har en sentral rolle ikke kommer framover, fortjener en forklaring. Dette skjer også i andre politikkfelt, men dette er et vedvarende trekk ved prostitusjonsdebatter i mange lang og verdt å undersøke litt nærmere - ikke minst i en tid hvor det vektlegges at politikk skal være kunnskapsbasert, og hvor politikk henter mye legitimitet fra ekspertise.

Hvorvidt forskning kan brukes når politikere velger retning, forutsettes av at det er mulig å bli enige om hva som utgjør legitim kunnskap, og det er her problemet oppstår.

Nancy Fraser er en av flere som forsker på hva som kjennetegner politiske diskusjoner og rettighetskamper i vår tid. Hun viser at noen politiske diskusjoner er vanskelige å løse fordi de reflekterer helt grunnleggende uenighet om hva som regnes som legitim kunnskap og hva som er legitime mål og virkemidler. At debatter preges av ulike syn på hvilken kunnskap som er et kjennetegn ved politikk i vår tid, hevder Fraser.

Dette står i motsetning til en situasjon hvor kunnskapsgrunnlaget er kjent og akseptert av alle partene. Dette er kanskje en idealtilstand mer enn en realitet, ikke minst fordi det kanskje oftere var slik før enn nå at noens kunnskap og interesser ble undertrykt.

Dette tar imidlertid ikke bort verdien av å tydeliggjøre kontrasten mellom en situasjon der partene er enige i hva som er rimelig, relevant og sant, og en situasjon hvor disse premissene nettopp er det som er oppe til debatt.

Å slå hverandre i hodet med forskning

Vi kan si det slik at det foregår en kamp om retten til å fortelle sin versjon av sannheten om prostitusjon. Dette gjør det å bygge egen legitimitet på en påstand om at «forskning viser» noe absolutt, svært tvilsom. På dette feltet kan man finne forskning og andre kunnskapsgrunnlag som underbygger omtrent hva som helst.

Det betyr ikke at det ikke er kvalitetsforskjeller som burde spille en rolle for hvordan man forholder seg til forskning, men det betyr vanligvis lite i debattene.

Debattanter snakker i stedet som om kunnskapsbidragene de viser til er uomtvistelige og uten nyanser. Det er selvfølgelig mye lettere for politikere og andre om det hadde vært slik at det er innlysende hva som er riktig virkelighetsbeskrivelse – og derfor riktig politikk.

Når all kunnskap likestilles, forsvinner kvalitetsvurderingene

Forskning blir slik bare en av flere ressurser debattanter kan trekke på. Debattanter ser ut til å stille fritt i velge hvem de lytter til. Det skilles ikke mellom fagfellevurdert forskning, konsulentrapporter, aktivisters påstander og erfaringer. All kunnskap er likestilt, og vises til om det bygger opp under det synet man uansett har.

Dette gjør debatten høyst frustrerende for forskere, og vanskelig å delta i med integritet, fordi alle kunnskapsrepresentasjoner potensielt kan diskrediteres uten andre begrunnelser enn at man har funnet en person, en rapport eller en nettside som hevder noe annet enn et forskningsbidrag, samme hvor solid dette er.

Jeg er bekymret for hva som skjer når forskere og forskning inngår i felt med en slik dynamikk. Det kan svekke forskningens legitimitet at den brukes slik, som ammunisjon uten nyanser, og at den sauses sammen med alle andre tenkelige kunnskapsgrunnlag. Det svekker også debatten at det ikke virker å være en genuin meningsutveksling egnet til å utvikle offentlighetens forståelse for et komplekst fenomen.

LES OGSÅ:

Vitenskap handler mer om hva vi ikke vet enn hva som er sant

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap