Forskningsfusk er et stort problem – ikke minst fordi det fører til falsk forskning. Det svekker nytten og verdien av resultatene. Dessuten undergraver det tilliten til forskningen og til forskere. Forskere er helt avhengige av støtte og bidrag – økonomisk og gjennom deltagelse – og derfor av tillit i befolkningen.

Integritet mot fusk

Forskningsfusk finner stadig veien til nyhetene og skandalene er mange. Sudbø, Penkowa, Macchiarini er noen av navnene fra Skandinavia som har skapt internasjonale overskrifter. Å styrke forskernes integritet er foreslått som en måte å forhindre slike skandaler på. Forskningsintegritet er definert som evnen til å følge moralske prinsipper og profesjonelle standarder, som gitt av profesjonelle organisasjoner, forskningsinstitusjoner eller offentlige instanser. Det betyr at man i alle deler av forskning følger og fremmer grunnleggende verdier, slik som objektivitet, ærlighet, åpenhet, rettferdighet, ansvarlighet og god forvaltning.

Hvordan skal vi fremme forskningsintegritet slik at vi unngår fusk og furorer? Skal vi lage flere regler og paragrafer, arrangere flere kurs, lansere autorisasjoner eller passeringstester? Er det flere kontrollmekanismer, flere mentorer eller endrede incentivordninger som skaper integritet? Eller er det miljøutvikling som gjelder? Svaret på slike spørsmål baserer seg på et annet spørsmål: Er forskningsintegritet et spørsmål om kunnskap, holdninger, personlighetstype eller kultur?

Fremme forskningsintegritet

Vi har fått mange tiltak for å fremme forskningsintegritet, slik som lover, kodeverk (European Code of conduct for Research Integrity), sjekklister (Fostering integrity in Research), forskningssamarbeid for forskningsintegritet (Embassy of Good Science), filmer, spill og rollespill, mentorordninger og mange andre tiltak. Men hva virker?

Mange land etablert egne lover for forskning som vektlegger forskerens og institusjonens ansvar. Så langt er det få tegn på at dette har bedret forskningsintegriteten. Snarere tvert imot, vil noen hevde, da personer som er blitt tatt for «objektivt plagiat» blir frikjent for «vitenskapelig uredelighet». Andre krefter synes å være sterkere enn lover og regler.

Råtne epler og dårlige mennesker

Mange tiltak, slik som kurs, sjekklister og mentorordninger etc viser seg å ha forholdsvis beskjeden effekt. Hvorfor er det slik? Er kursene dårlige og mentorene fordervet? Tar man ikke nok hensyn til at fuskere er spesielle mennesketyper (råtne epler) og at slike tiltak ikke virker på dem? Burde man bare identifisere de som er dårlige mennesker og avskilte dem som forskere? En interessant studie viser at visse personlighetstyper, slik som selvopptatthet (narsissisme), psykopati, og machiavellianisme (en persons tendens til å være ufølsom, løsrevet fra konvensjonell moral og dermed tilbøyelig til å lure og manipulere andre og gi høy prioritet til sin egen ytelse), er forbundet med forskningsfusk. Andre studier viser at barnelærdom og personlighet har større innvirkning på forskeres atferd enn kurs i forskningsintegritet.

Ulike syn på integritet

Det viser seg også at forskere forstår forskningsintegritet svært forskjellig. Samme tilnærming vil derfor ikke fungere for alle. Dessuten synes forskere å se på forskningsintegritet som dyder, mens forskningsledere og forskningspolitikken ser på integritet som normer. Normbaserte tiltak, der man legger vekt på at forskere følger regler, trenger derfor ikke virke særlig godt på forskere som forstår forskningsintegritet som noe som er knyttet til den enkelte forskers væremåte og karakter. Poenget er at integritetsfremmende tiltak kan bomme dersom forståelsen av forskningsintegritet ikke er lik.

Tiltak for bedret forskningsintegritet

En fersk artikkel i Nature foreslår ni konkrete tiltak for å bedre forskningsintegriteten, de kan du se i tabellen under.

Konkret kan man også fremme åpenhet og transparens, etablere møtepunkter og bevissthetsfremmende tiltak, fremme selvkorrigerende mekanismer. Enkelte universiteter har gjort det obligatorisk å varsle mistanker om uredelighet.

Struktur og person

Felles for slike tiltak er at de er formelle og strukturelle, men de mange avsløringene de siste årene viser at tiltakene ikke er tilstrekkelige til å fremme forskningsintegritet. En grunn til det er at lokale normer, verdier, vaner og idealer kan eksistere i såkalte forskningskulturer delvis uavhengig av formelle strukturer. De uskrevne reglene i forskningsgruppen kan ha større innflytelse på forskere enn formelle normer og regler. Forskningslederen eller forbildet i forskergruppen har større normerende kraft enn eksterne etikere, fjerne dekaner, tilårskomne mentorer, uforståelige retningslinjer og brysomme sjekklister.

Forskningsintegritet kan sikkert fremmes på kurs og gjennom læring av regler, men det er viktigere at den demonstreres – at det vises i praksis i det forskningsmiljøet man er en del av. Forskningens moralske normer må læres samtidig med at man lærer de metodiske. Man må lære siteringsrutiner og forfatterskapsnormer på samme måte som man lærer laboppsett og design av empiriske studier. Korrekt datahåndtering må gå som hånd i hanske med statistisk analyse.

Konkrete og nære forbilder

Derfor er det veldig viktig at forskningsmiljøer utvikler kulturer kjennetegnet av integritet. Da Moserne fikk Nobelprisen, var de tydelige på hvor viktig det var å vokte sitt rykte og fortelle solide faglige fortellinger.

Det hjelper derfor lite med supergode seminarer med eksterne aktører når man kommer tilbake til et forskningsmiljø der det man lærer har liten verdi. Forskningsintegritet bygges best gjennom gode miljøer med gode, nære og tilgjengelige forbilder. Enhver forsk(ningsled)er bør svare på følgende spørsmål: «Er vi like gode moralsk som vi er metodisk i mitt forskningsmiljø? Hvordan kan jeg bidra til at vi blir det?»

Du kan derfor godt være en dyktig forsker i teknisk forstand uten at du er det i moralsk forstand. Det er mange eksempler på det. Men teknikk og etikk henger sammen. For å bli en virkelig god forsker må du være god både faglig og moralsk.

Denne teksten baserer seg delvis på et innlegg i Magasinet Forskningsetikk nr. 3 2020, med tittelen «Kan forskningsintegritet læres»?