– En klimaforsker som har skrevet en artikkel som er kritisk til et aspekt av en eller annen klimamodell, kan med en åpen lisens dermed risikere å bli publisert på nettstedet til en klimafornektergruppe, eller publisert i en bok sammen med klimafornekterforfattere, helt mot forskerens vilje, skriver kronikkforfatterne.
– En klimaforsker som har skrevet en artikkel som er kritisk til et aspekt av en eller annen klimamodell, kan med en åpen lisens dermed risikere å bli publisert på nettstedet til en klimafornektergruppe, eller publisert i en bok sammen med klimafornekterforfattere, helt mot forskerens vilje, skriver kronikkforfatterne.

Akademias naivitet:
Plan S kan føre til at norske forskere blir utnyttet av røverforlag og pseudovitenskap

KRONIKK: Forskere bør ha mulighet til å si nei til noen som ønsker å publisere arbeidet deres, når publikasjonen skjer i en kontekst som er i konflikt med forfatterens vitenskapelige eller etiske prinsipper.

Publisert

Etter å i årevis ha sett hvordan akademikere gjør enorme mengder gratisarbeid for akademiske tidsskrifter, som deretter tar tilsvarende enorme abonnementsavgifter fra institusjonene til de samme akademikerne, og gir forlagene en fortjenestemargin ingen andre innen publisering kan drømme om, har vi støttet målene til europeiske forskningsinstitusjoners initiativ for fri og åpen forskningspublisering – Plan S, fullt ut. Både fra et økonomisk synspunkt, men også fra en dypt demokratisk tanke om at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle.

Og det finnes mange mennesker som kunne lest, forstått og benyttet seg av publisert forskning også utenfor de akademiske miljøene som for tiden stort sett har tilgang. Det er mange akademikere og studenter ved universiteter i lavinntektsland som ikke har råd til abonnement, og det er en stor gruppe profesjonsutøvere (ingeniører, lærere, medisinsk fagpersonell, og så videre) som kan gjøre bruk av forskning i arbeidet sitt, men som stort sett ikke jobber i institusjoner med tilgang til vitenskapelige tidsskrifter.

For få gode, åpne publiseringskanaler

Det er imidlertid et par problemer med Plan S. Det ene er selve prosessen - den begrenser forfatternes frihet til å publisere i tidsskriftene de selv foretrekker ut fra rent vitenskapelige vurderinger. Dersom Plan S lykkes med å gjøre tradisjonelle tidsskrifter åpne vil dette være et midlertidig problem. Det som vil ta lengst tid er antakelig å sikre tilstrekkelig antall gode, åpne publiseringskanaler for humaniora og samfunnsvitenskap.

Det vil fortsatt være et problem med publiseringsavgifter. Dersom standardiseringer av disse ikke blir implementert, vil de mest prestisjefylte tidsskriftene fortsatt kunne ta store publiseringsavgifter, og dermed begrense hvem som kan publisere i dem. De nåværende "overgangsavtalene" som er blitt inngått, sender ikke helt positive signaler når det gjelder dette problemet.

For å hindre en slik situasjon trenger vi et større antall tidsskrifter av høy kvalitet innen alle fagfelt, slik at ingen tidsskrifter kan bruke sin stilling som den ene prestisjetunge journalen innen et felt for å presse sine publiseringsavgifter oppover. Men de nåværende systemene for å evaluere kvaliteten på tidsskrifter er konservative. Derfor er tiltak som DORA-erklæringen, et internasjonalt initiativ for å redusere vektleggingen av enkle kvantitative indikatorer som journalers «innflytelsesfaktor» i vurderingen av forskningskvalitet, så viktige.

Vi ser at selv regjeringer som formelt har omfavnet DORA-erklæringen, som den norske, fortsatt unnlater å endre sitt eget poengbaserte system som delfinansierer universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter basert på publisering i tidsskrifter sortert i kvalitetsnivåer. Fagmiljøer i Norge vil dermed bli straffet økonomisk for å prøve å bidra til å etablere nye tidsskrift (disse vil normalt ikke kunne bli poenggivende), noe som igjen vil undergrave regjeringens egne mål i Plan S.

Flotte, men naive idealer for hvordan forskning skal publiseres

Et annet problem med den nåværende Plan S er anbefalingen om Creative Commons-lisensiering, altså å publisere forskningsartikler under åpne lisensieringer som tillater gjenbruk. Vi er generelt tilhenger av Creative Commons - på mange måter er det grunnlaget for alt vitenskapelig arbeid. I vitenskapen selv er sitatretten stort sett tilstrekkelig til å være i stand til å se lenger, fordi man står på kjempers skuldre.

Idealene bak CC-publisering er dermed flotte, men vi anser de er noe naive med tanke på det samfunnet vi lever i, og mange av aktørene, inkludert antivitenskapelige aktører, som bor i det. Vi tror de nåværende modellene for CC-publisering promotert av Plan S gjør det mulig for forskere å bli nyttige idioter for for eksempel pseudovitenskap og røverforlag.

Plan S åpner for øyeblikket for tre CC-versjoner: CC0, som er helt åpen uten bruksbegrensninger, med opsjon for begrensningene BY, der forfatteren må krediteres, og SA, «dele likt», som krever at det påfølgende produktet skal deles på samme måten.

Røverforlag kan utnytte Creative Commons-lisensene

Med en CC0- eller CC-BY-lisens, kan en berømt forsker måtte stå og se et røverforlag publisere forfatterens «utvalgte verker» eller «samlede verker», selge det i massevis på Amazon, uten at forfatteren får en cent av fortjenesten. Kanskje blir forfatteren veldig misfornøyd med presentasjonen, utvalget og samlingen i tillegg. Mange kunder vil også være uvitende om at dette er gratis tilgjengelig annetsteds. Røverelementene i dagens publiseringssystem ville beskue spetakkelet i ærefrykt.

Er dette et svært usannsynlig scenario? Neppe. Røverforlag selger allerede bøker samlet fra Wikipedia-artikler. Informasjon om at boka er satt sammen av slike er skjult nederst i produktinformasjonen i den digitale bokhandelen, for å narre flest mulig potensiell kunder. En slik røvervirksomhet kan imidlertid hindres ved å stramme inn lisensen med en ikke-kommersiell begrensning (NC), men Plan S aksepterer foreløpig ikke det.

Kan sette god forskning i en dårlig kontekst

Det er imidlertid andre måter å drive røvervirksomhet på enn den økonomiske. Verden er full av anti-vitenskapelige miljø som gjerne vil kunne misbruke arbeidet til en kjent forsker for deres sak, og gitt muligheten, kommer de til å gjøre det.

Det eksisterer en naiv ide i noen vitenskapelige miljøer, om at en tekst står på sin egne ben. At innholdet i en artikkel er det samme, uansett hvor og hvordan det publiseres. På overflaten stemmer dette, men i den virkelige verden er all kommunikasjon kontekstuell. Måten en tekst blir lest på er påvirket av for eksempel hvor den leses, og hvilke andre tekster den blir satt i sammenheng med.

En klimaforsker som har skrevet en artikkel som er kritisk til et aspekt av en eller annen klimamodell, kan med en åpen lisens dermed risikere å bli publisert på nettstedet til en klimafornektergruppe, eller publisert i en bok sammen med klimafornekterforfattere, helt mot forskerens vilje. Tilfeldige lesere vil imidlertid ikke være klar over dette, og lese artikkelen i en helt annen kontekst, noe som dermed vil kunne gi fornektere troverdighet, men også redusere forskerens troverdighet i mange lesers øyne.

Man kan forestille seg lignende scenarier med andre pseudovitenskapelige miljø, som antivaksinemiljø, eller grupper som fremmer at lavfrekvent elektromagnetisk stråling er helsefarlig.

Til slutt kan også røvertidsskrifter inkludere CC-artikler fra etablerte forfattere for å (tilsynelatende) øke troverdigheten til tidsskriftene sine. Det kan føre til tap av troverdighet for forfatteren.

Forskere bør ha mulighet til å si nei

Noen vil kanskje tro at disse eksemplene er usannsynlige. Vi vil hevde at man da ikke kjenner disse pseudovitenskapelige og røvermiljøene, og de midlene de er villige til å ta i bruk.

Man kan hevde at forfatterens moralske rettigheter kan brukes til å forhindre forskjellige former for rovdrift, men Creative Commons uttaler at lisensene deres «bevarer moralske rettigheter», men «tillater bruk av verket på måter som er overveid av lisensen som ellers kan krenke moralske rettigheter.» Så spørsmålet om en forfatter kan forhindre bruken beskrevet over med en CC0, CC-BY eller CC-SA lisens, er veldig åpent.

Vi mener at grunnlagsdata og målinger på samme måte som dataprogram fint kan deles under CC0 – men tekst er noe annet og bør beskyttes bedre. Det er ikke likegyldig i hvilken rekkefølge avsnittene i en tekst gjengis – og det spiller stor rolle i hvilken kontekst.

CC-lisensene som er promotert av Plan S, tar ikke hensyn til «troverdighetsøkonomien» som er en del av vitenskapelig publisering. For noen, sannsynligvis det store flertallet av forskere, kan dette være veldig fjerne spørsmål. Men dette kan også være viktig for noen, spesielt anerkjente forskere og spesielt innen politiserte felt. Disse forskerne bør derfor ha mulighet til å si nei til noen som ønsker å publisere arbeidet deres, når publikasjonen skjer i en kontekst som er i konflikt med forfatterens vitenskapelige eller etiske prinsipper.