Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Statsminister Jonas Gahr Støre la 6. februar fram den nye arbeiderpartiregjeringas viktigste prioriteringer. Regjeringa skal få flere i arbeid, forbedre helsetjenestene og nå klimamålene. Og den vil gjennomføre «nødvendige reformer for økt konkurransekraft og produktivitet, styrket omstillingsevne, flere lønnsomme investeringer og mer effektiv ressursbruk». 

Støres prioriteringsliste er derimot ikke full av god forskningspolitikk. Å «legge til rette for økt privat finansiering av forskning» og å «styrke ledende og internasjonalt orienterte utdannings- og forskningsmiljøer i Norge» er de to eneste punktene. 

Hans regjeringsmål er like fullt avhengig av god forskningspolitikk. 

Uten forskningsbasert kunnskap vil regjeringa aldri lykkes med å nå de ambisiøse målene den har satt seg. Derfor er nyvalgt forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland regjeringas kanskje viktige statsråd. 

Hva er hennes viktigste oppgaver nå? 

1. Hele politikken trenger forskning 

Norsk forskning er avhengig av en offensiv forskningspolitikk. Den trengs på en rekke områder, som samferdselspolitikken, velferdspolitikken og sikkerhetspolitikken. Smartere transportløsninger, bedre helsetjenester og økt sikkerhet krever forskningsbasert kunnskap og en sterk kunnskapsberedskap. 

Vi trenger en forsknifisering av politikken, som NORCE-direktør Camilla Stoltenberg så godt har sagt det. 

Også økt verdiskaping og konkurransekraft krever investeringer i kunnskap. Rundt oss pågår en stor debatt i kjølvannet av Draghi-rapporten. Den slår fast at Europa må satse mer på forskning og innovasjon for å styrke sin konkurransekraft. Våre nordiske naboer Sverige, Danmark og Finland har alle presentert kraftfulle satsinger på forskning. 

Det burde vi også gjøre i Norge. Men i Ap/Sp-regjeringas siste statsbudsjett, sank de samlede forskningsinvesteringene med 3,5 prosent. 

Nå signaliserer Ap-regjeringa at den vil jobbe for å øke den private forskningsfinansieringa. Det er bra! Men også regjeringa selv kan bidra til økt forskningsinnsats, i sine egne fagdepartementer. 

Forskningsandelen i flere av departementene er oppsiktsvekkende lav. Det har Arbeiderpartiet selv sett. I Aps program står det nemlig at partiet vil «heve departementenes forskningsandel og sikre bedre samordning av forskningspolitikken på tvers av staten, organisasjonene og næringslivet». 

Å følge opp dette programpunktet vil være bra for norsk forskning. Det vil dessuten hjelpe Arbeiderpartiet med å oppfylle den lange lista av ambisiøse politiske mål partiet nå har presentert. 

2. Kunnskapsarbeidernes statsråd 

Forskerforbundet organiserer forskere og kunnskapsarbeidere i hele bredden av kunnskapssektoren: Ved universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, museer, arkiver, biblioteker, helseforetak, forvaltning og i det private. 

Felles for dem er at de er opptatt av kunnskapens verdi for samfunnet. I dag er vitenskapen og den akademiske friheten under sterkt press. 

Utviklinga i USA er skremmende, men vi ser de samme tendensene også i andre land – land som tradisjonelt har hatt sterke demokratiske tradisjoner. Heller ikke i Norge går vi fri for disse kreftene. 

1,3 millioner nordmenn er for eksempel klimaskeptikere, og vi har med ujevne mellomrom sett politikere som utfordrer tilliten til forskning. Våre medlemmer har savnet en statsråd som med full kraft står opp for vitenskapen og den akademiske friheten, og som forsvarer kunnskapssamfunnet og verdien av å bygge politiske beslutninger på kunnskap. 

Våre medlemmer har også savnet en statsråd som oppleves som deres våpendrager i regjeringa – som kjemper for økte bevilgninger, og ikke omtaler kunnskapssektoren som et lite produktivt pengesluk. Nå er situasjonen prekær ved mange universiteter og høyskoler. 

De siste månedene har vi sett kutt i studietilbud og kutt i forskningstid, og mange forskere og undervisere mister jobben. Disse kuttene i kunnskapssektoren står i veien for Støre-regjeringas politiske mål. 

Hvis universiteter og høyskoler skal utdanne arbeidskrafta Norge trenger, bidra til en stor kompetansereform, samarbeide mer med næringslivet og forske mer på viktige samfunnsområder, må Aasland og Stoltenberg sørge for at kuttene i kunnskapssektoren stanses. 

Å være kunnskapsarbeidernes statsråd innebærer også å sikre de ansatte gode arbeidsvilkår. Her har Aasland med seg gode punkter i Arbeiderpartiets program: Å innføre en tillitsreform i kunnskapssektoren og å få midlertidigheten i akademia ned på nivå med arbeidslivet ellers. 

3. Hev blikket, og vend det mot verden 

De siste årene har vi sett en vending i kunnskapspolitikken, bort fra det internasjonale og over mot det nasjonale og regionale. Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter spiller en viktig rolle i regionene, og det er bra at regjeringa vil sikre gode desentraliserte utdanningstilbud. 

Men forskninga er i tillegg internasjonal. Derfor må også forskningspolitikken være det. 

Noe av det første Ola Borten Moe gjorde som forskningsminister, var å innføre studieavgift for studenter utenfor EØS, redusere stipendandelen for norske studenter som studerer utenfor Norden, kutte i en rekke programmer for internasjonalt samarbeid, og kutte i reiseutgifter i universitets- og høyskolesektoren. Senere kom innføringa av et rigid språkkrav for utenlandske stipendiater. 

Nå er tida inne for å heve blikket og vende det mot verden. Norge bør bidra mer til internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid. Vi må verdsette utenlandske forskere som er med på å drive og utvikle det norske kunnskapssamfunnet. Det regionale, nasjonale og internasjonale må gå hånd i hånd. 

Tida er overmoden for en offensiv og utadvendt kunnskapspolitikk. Vi som arbeider i kunnskapssektoren gleder oss til å bidra.

Aktuelt fra forskersonen:

Det er på tide å gjøre tiden verdiløs og ubrukelig igjen

Tre råd til forsknings­minister Sigrun Aasland — helt gratis