Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg husker da jeg tok doktorgraden. Jeg var en ung veterinær som elsket dyr og ville bli ekspert på å redde dem.

Jeg skulle bruke 4 år som forsker, på å lære meg alt jeg trengte å vite. Jeg skulle lese meg vekk fra usikkerheten som hadde møtt meg nesten daglig, i møtet med syke dyr jeg skulle hjelpe.

Endelig skulle jeg få tid til å tilegne kunnskapen som kunne redde oss, dyrene og meg. Det var en god usikkerhet, som motiverte meg til å lære mer.

Ikke en fasit

Jeg leste og leste. Men jo mer jeg dykket inn i litteraturen, desto mer oppdaget jeg hvor kompleks virkeligheten var, og hvor usikkert mye av det jeg hadde lært var.

I løpet av fire år gikk jeg fra å være en dyktig student på leting etter riktige svar, som trodde at hardt arbeid ville lære meg alt jeg trengte å vite, til en forsker som var klar over hvor lite jeg visste og noen gang kom til å vite.

Mye av det jeg trodde var sannheter viste seg å være forenklinger av en kompleks virkelighet. Kunnskapen min var en viktig og nyttig ramme, men ikke alltid en fasit.

En dødelig, ukjent sykdom

Jeg måtte innse og akseptere at kunnskap var i stadig forandring, ettersom forskning avdekket nye sider av virkeligheten, og virkeligheten endret seg.

Kugalskapsepidemien i Europa ble en god lærer. Kunnskap om næringsverdien av slakteavfall hadde ført til at man brukte kjøtt- og benmel til fôring av dyr. Det ble varmebehandlet akkurat nok til å inaktivere kjente smittestoff, samtidig som man skånet næringsstoffene. Det var en fornuftig optimalisering basert på datidens kunnskap.

Etterhvert oppstod en dødelig sykdom blant britiske storfe man ikke kjente til.

Epidemiologiske studier viste at den skyltes fôring med kjøtt- og benmel, som raskt ble stanset. Det viste seg at slakteavfall kunne inneholde et hittil ukjent smittestoff, kugalskaps-prionet, som ikke lot seg inaktivere ved de temperaturene som skulle skåne næringsstoffene.

Strenge tiltak ble innført, og epidemien snudde. I dag, 30 år senere, har både kunnskap og smittesituasjon igjen endret seg, og myndigheter og forskere må på nytt finne riktige, nye tiltak.

Den gode usikkerheten

Min ydmykhet økte i takt med min kunnskap. Jo mer jeg lærte, desto mer innså jeg hvor lite jeg visste og forstod. Den gode usikkerheten var der, igjen. Usikkerheten som tvang meg til å forholde meg til virkeligheten, heller enn til gammel kunnskap og ideer om hvordan ting er.

Til å løfte blikket fra kartet, og se terrenget. Usikkerheten som hjalp meg til å lytte når andre påstod noe annet enn meg. Kunne vi lære av hverandre? Kunne vi forene våre ulike forståelser for å komme nærmere virkeligheten? Kunne vi lage et bedre kart?

Kunnskap og ydmykhet

På skolen hadde det vært nok å pugge pensum for å få gode karakterer og komme videre i studiet. Jeg fikk poeng for å være sikker, og straff for å være usikker. Å lære seg kartet var nok.

Nå handlet det om noe helt annet, om et komplekst liv uten fasit, som vi prøver så godt vi kan å forstå og forutsi. Når jeg klarte å akseptere usikkerheten som en normal del av livet, forsvant mye av frykten og skyldfølelsen jeg følte når jeg var usikker.

Jeg forstod at usikkerhet ikke var forbundet med noe feil, tvert imot. Det var slik det var og skulle være. Det var en del av virkeligheten.

Det er kombinasjonen av kunnskap og ydmykhet som gir vitenskap sin helt unike kraft i å tilnærme seg noe så komplekst som livet. God vitenskap aksepterer og tar hensyn til begrensningene i forklaringsmodellene den kommer frem til. Den søker stadig etter ny kunnskap, og har mot og integritet nok til å forkaste gamle teorier i lys av bedre viten.

Det er ingen skam å være usikker, det er riktig. Det er ingen skam å skifte teori, diagnose, regelverk eller tiltak i lys av ny kunnskap, tvert imot.

Det er manglende evne til å forholde seg til virkeligheten som er farlig. Å følge et kart som ikke stemmer med terrenget. Det er lett å snuble hvis vi ikke løfter blikket fra kartet, og i verste fall kan vi ende opp langt fra målet.

Det er tryggere å følge terrenget, enn å være skråsikker på kartet.

En stor dugnad

I dag forsøker jeg å formidle dette til veterinærstudenter, i håp om å gjøre dem bedre rustet til å møte virkeligheten. De er vant til å fokusere på kunnskap som de trenger enorme mengder av. De gode kartene.

Men de trenger også et godt forhold til usikkerhet. Den gode usikkerheten skal ikke bare hjelpe dem å fortsette å hente kunnskap fra litteratur og kolleger, den skal også bidra til å skape ny kunnskap.

«Hvis kua sier noe annet enn boka, er det kua du skal tro på, ikke boka», fastslår jeg. Hver gang noe nytt oppstår, noe de ikke forventer og forstår, har de en mulighet til å bringe kunnskapen videre.

De har muligheten til å bygge et bedre kart, bedre tilpasset terrenget enn det forrige. Kunnskap er en stor dugnad hver og en av oss kan være med på.

Vi må være villig til å endre kurs

Under covid-pandemien snakket eksperter og myndigheter åpent om usikkerhet. Budskapet var enkelt: vi vet ikke alt, men vi vet stadig mer.

Vi må endre kurs basert på det vi vet, og hvordan situasjonen endrer seg. Så enkelt, så riktig. Det var åpne debatter mellom eksperter om nytten av munnbind. Ulike eksperter hadde ulik kunnskap og ulike prioriteringer, og dermed ulike meninger. Enkelt var det ikke. Men det var et stort skritt i riktig retning: gjøre samfunnet vårt mer åpent og robust for usikkerhet.

Den gode usikkerheten.

Les også:

Det er på tide å gjøre tiden verdiløs og ubrukelig igjen

Arbeid kan være nøkkelen til bedre psykisk helse