Er forskning bare skadelig for sårbare deltakere?

Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora vektlegger forskeres «respekt for menneskers privatliv og familieliv». I pkt 23 heter det at forskere skal «vise respekt for personlig integritet og beskytte mennesker mot uønskede inngrep og uønsket innsyn», «utvise aktsomhet når de forsker på private forhold» og «unngå å sette informanter under press.»

Dette er åpenbart svært viktige krav til oss som er voldsforskere. Sårbare mennesker må beskyttes mot uønsket deltakelse i våre studier. Den sterke vektleggingen av potensielle deltakeres krav på beskyttelse bidrar samtidig til å underkommunisere at mennesker aktivt kan ønske å delta i forskning.

Det har imidlertid manglet forskning om hvorfor folk ønsker å være med i forskningsprosjekter om vold og overgrep.

I vår egen forskning har vi opplevd at mange var svært motiverte for å delta og fortelle om sine erfaringer med vold og overgrep. Mange sa også at forskningsintervjuet var en positiv erfaring – hvor de selv fikk noe ut av å delta ut over å svare på forskerens spørsmål.

Dette stemmer med en voksende internasjonal forskningslitteratur om deltakelse i kvalitativ forskning på sensitive temaer, blant annet det å være etterlatt etter selvmord og det å få en alvorlig sykdomsdiagnose.

For å forstå mer av våre deltakeres motivasjon, har vi analysert til sammen 174 kvalitative intervjuer fra tre prosjekter, to om partnervold og ett om voldtekt, som hver av oss har ledet.

Analysen, som er publisert i en artikkel i tidsskriftet Qualitative Research, bygger på den internasjonale litteraturen om motiver for og gevinster av å delta i kvalitativ forskning. Samtidig utvider vi analysen ved å knytte ulike motiver for å delta til det vi kaller etiske kontrakter mellom forskningsdeltaker og forskeren.

Folk har ulike grunner for å delta

Hva fant vi? Analysen peker mot tre hovedmotiver for å delta, som vi kaller ulike deltakerorienteringer: å fortelle for seg selv, å fortelle for andre og å fortelle for forskeren.

De to første orienteringene uttrykte en sterk og positiv egenmotivasjon, mens dette var mindre tydelig i den siste orienteringen. Deltakere kunne også ha sammensatte motiver.

Fortelle for seg selv

Blant deltakere som fremhevet at de deltok i forskningen for seg selv, vektla flere at forskningsintervjuet var nyttig for å bearbeide det de hadde opplevd. De brukte intervjuet til å øve seg på å fortelle og ta eierskap til egen historie eller kvitte seg med skam.

En av deltakerne hadde for eksempel som prosjekt å «snakke i hjel» den «dritten» hun hadde vært utsatt for. Her fungerte forskningsintervjuet terapeutisk, som et trygt rom for å fortelle om krenkende erfaringer. Forskeren får rollen som en interessert, kompetent og lyttende person som ikke har noen annen interesse enn å høre på og ta imot fortellingen.

For forskeren er det som regel greit å innfri denne etiske kontrakten. Men det krever at forskeren er en kompetent intervjuer som både kan utvise empati og sette grenser i intervjusituasjonen samt at deltakerens anonymitet og integritet beskyttes når fortellingen brukes i konkrete analyser.

Fortelle for andre

Andre kom til intervjuet med et ønske om å hjelpe andre og skape endring. De var frustrerte over manglende kompetanse i hjelpeapparat, politi og samfunnet som helhet. En kvinne sa for eksempel at hun ville bidra til å nyansere bildet av voldsofre, ved å vise at en ressurssterk, uavhengig kvinne som henne kunne ende opp i et parforhold gjennomsyret av psykisk vold.

Noen ønsket å skape mer åpenhet generelt, så andre utsatte skulle vite at de ikke var alene. Flere hadde konkrete tanker om hva som burde gjøres for å styrke hjelpetilbudet. I denne orienteringen er motivasjonen for å delta knyttet til det å være en aktiv samfunnsborger og til å forandre samfunnet.

Flere var opptatt av at deres vonde erfaringer skulle kunne brukes til noe, slik at det ga mer mening. Den etiske kontrakten disse deltakerne inviterer forskeren inn i er at forskningen skal bidra til konkret endring.

De posisjonerer forskeren som endringsaktør, med en «bestilling» som kan være utfordrende for forskeren som er forpliktet på vitenskapelige standarder. Det er jo ikke sikkert våre funn er i tråd med deltakernes synspunkter og ønsker. De fleste som forsker på vold og overgrep ønsker imidlertid å bidra til bedre forståelse av voldsutsattes situasjon og hjelpebehov.

les også

Partnervold kan være en av årsakene til kvinners høyere sykefravær

Fortelle for forskeren

Den tredje deltakerorienteringen skilte seg fra de to første. Her var deltakerne ofte ordknappe og uttrykte ikke noen sterk egenmotivasjon. Inntrykket var at de deltok først og fremst fordi de var blitt spurt, og på spørsmål om hvordan de hadde opplevd intervjuet kunne de svare at det var «OK» eller «helt greit».

Kontrasten er stor til de som fortalte for seg selv eller for andre, som ofte utdypet hvorfor de syntes det var bra eller viktig å delta. I denne orienteringen er det derfor vanskeligere å vurdere deltakerens motivasjon og utbytte, og det er særlig viktig å være oppmerksom på maktforholdet i forskningsrelasjonen.

Deltakerne i de to første kategoriene henvendte seg selv til forskeren, oftest etter invitasjon på sosiale medier. De viste dermed et aktivt engasjement og samtykke. Den tredje gruppen ble rekruttert gjennom en representativ befolkningsstudie om vold og overgrep der de i sin tid hadde sagt seg villige til å bli kontaktet på nytt for videre forskning. Dette siste representerer et «tynnere» og mer passivt samtykke.

Hva kan vi lære av dette?

Bildet av volds- og overgrepsutsatte som kun sårbare personer som må beskyttes mot forskning er problematisk. I sin ytterste konsekvens kan det føre til at forskere lar være å innhente data om og forske på deres erfaringer. Som samfunn blir vi da dårligere rustet til både å forebygge slike fenomener og hjelpe dem som rammes.

Samtidig kan vold og overgrep gjøre mennesker mer sårbare i møte med forskning – fordi de allerede har erfart krenkende, grenseoverskridende handlinger. Forskeren må derfor utvise særlig varsomhet i rekrutteringen av deltakere og i gjennomføringen av intervjuer.

Vår studie viser imidlertid at det å delta i kvalitative forskningsintervjuer kan være et aktivt valg som både hjelper den enkelte å komme videre i livet og styrker deltakeren som samfunnsborger.

Å sørge for at utsatte får fortalt om sine erfaringer kan slik sett forstås som en etisk forpliktelse for forskersamfunnet. Også dette bør inngå i forskningsetiske vurderinger av forskning om sårbare grupper.

LES OGSÅ:

Ny forskning: Begrepet mobbing fanger ikke opp den psykiske volden i arbeidslivet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap