De siste årene er det kommet flere studier som anvender kunnskap, teorier og begreper fra forskning på vold i nære relasjoner i studier av arbeidsmiljø og mobbing i arbeidslivet. Blant disse er Elina Penttinen med kolleger i Finland og Kathy Sanderson fra Canada, som henholdsvis bruker begrepet emosjonell vold («emotional workplace abuse») og utestengelse («workplace ostracism») på arbeidsplassen.

Disse begrepene brukes i praksis om hverandre og er begge forsøk på å fange inn subtile former for mobbing og trakassering i arbeidslivet. Her vil jeg for enkelthets skyld eksemplifisere med psykisk vold.

Denne forskningen argumenterer for at det tradisjonelle mobbebegrepet ikke fanger opp den psykiske volden i arbeidslivet. Mens mobbing leder tanken hen til noe som noen aktivt gjør mot offeret, handler emosjonell vold og utestengelse om at noe ikke gjøres, at den det gjelder ikke inkluderes i sammenhenger der det ville være naturlig, og isoleres og undermineres.

Som den psykiske volden i parforholdet er dette mer subtile former for sosial og faglig utestengelse og usynliggjøring som er vanskeligere å identifisere, og enda vanskeligere å bevise. Og om man sier fra, risikerer man ikke å bli trodd, eller bli sett på som hårsår, og den utsatte kan begynne å tvile på sin egen virkelighetsoppfattelse.

Utestengelse er en selvforsterkende prosess

Når for eksempel mine kolleger ikke involverer meg på områder jeg har ekspertise på, kan jeg ikke vite at de aktivt stenger meg ute. Kanskje er det bare tankeløshet; folk er tross alt oftest opptatt av seg og sitt og ikke så interesserte i andre. Men om dette gjentar seg, vil det oppleves som utestenging og nedvurdering.

Gradvis vil den som utsettes bli mer og mer isolert, både fordi man faktisk blir utestengt fra relevante sammenhenger, og dermed mister nødvendig nettverk, informasjon og muligheter, og fordi den som utsettes etter hvert selv vil trekke seg tilbake og ta mindre initiativ som en reaksjon på utestengelse og manglende verdsetting.

Dette er en selvforsterkende prosess. Når andre ser at jeg blir overkjørt eller ignorert i møter eller utestengt fra viktige arenaer, vil de også ofte trekke seg unna. Det kan skyldes frykt for å bli assosiert med den som ikke er inne i varmen og lide samme skjebne.

Rent menneskelig er det også lett å tenke at det må være en grunn til det dersom noen behandles dårlig. At andre som regel ikke reagerer, vil bidra til ytterligere å isolere den utsatte.

Undergraving av selvbilde og trygghet

Innen forskning på vold i nære relasjoner er det i dag økende fokus på voldens frihetsberøvende og manipulerende sider. Det er ofte vanskelig for den som er utsatt for psykisk vold fra partner å se dette som vold.

Tilsvarende kan det være vanskelig å gjenkjenne mer subtile og indirekte former for overgrep på arbeidsplassen. Ofre for psykisk vold på arbeidsplassen vil oppleve den samme tvilen på egen opplevelse og undergraving av selvfølelsen som ofre for psykisk vold i parforhold:

Er det virkelig slik at jeg blir utestengt og motarbeidet, eller er det bare tilfeldigheter? Alternativt, er det noe jeg selv har gjort feil som gjør at jeg blir ignorert, utestengt eller motarbeidet?

Etter hvert som isolasjonen og desperasjonen øker, undergraves selvbildet, man kan bli «frynsete» og skjør. Evnen til å ivareta sine interesser og forsvare seg svekkes. Det blir stadig vanskeligere å fremstå som den beste versjonen av seg selv, og man kan reagere på måter som oppleves lite adekvate, noe som ytterligere undergraver ens troverdighet.

Offeret ses som irrasjonell og vanskelig, mens den eller de som utøver den psykiske volden – fremstår som rasjonelle og trygge. Den utsattes symptomer på stress og psykisk ubalanse blir sett som bekreftelse av at det er henne det er noe galt med.

Ifølge Sanderson og Pentinen og kolleger er både utøvernes strategier og de helseskadelige konsekvensene for ofre for psykisk vold i arbeidslivet de samme som ofre for vold i nære relasjoner beskriver.

Og på samme måte vil også forsøk på si fra kunne ha negativ effekt. Organisasjonen vil ofte vende seg mot varsleren og heller plassere ansvaret hos henne enn å ta inn over seg det hun har opplevd og ta ansvar for dette.

Det ubehøvlede nye arbeidslivet

Enkelte forskere argumenterer for at det har vært en utvikling mot et mer ubehøvlet arbeidsliv, preget av mangel på respekt og omtanke, og uhøflighet. Det blir en form for kronisk lavintensitets hverdagstrakassering.

Dette skyldes økt stress og tidspress som følge av økonomiske og teknologiske endringer, økende kompleksitet og fragmentering av relasjoner og fellesskap.

Mobbing er like skadelig som vold i hjemmet

Vold, mobbing og trakassering har store helsekonsekvenser. I studie ved NKVTS fant Marianne Skogbrott Birkeland og kolleger at det å bli mobbet på skolen, har like store helsekonsekvenser for barn som vold i hjemmet. Mobbing i arbeidslivet har også store helsekonsekvenser for dem det gjelder.

les også

Å bli alvorlig mobbet på skolen kan skade like mye som vold i hjemmet

Vitner skades også

Når det gjelder barn og vold i familien, definerer man i dag det å ha vært vitne til vold mot en omsorgsperson som vold også mot barnet.

Skadevirkningene for dem som er vitne til at kolleger utsettes for mobbing, psykisk vold og utestengelse på arbeidsplassen er ikke like godt dokumentert, men forskning på mobbevitner tyder på at de også påvirkes negativt.

Fra katastrofeforskningen er det velkjent at overlevende kan føle på skyld («survivor guilt»). Det er rimelig til å anta at de som er vitne til mobbing og utestenging på arbeidsplassen, også blir skadelidende.

Som kollega er man ofte i en maktesløs posisjon. Det å varsle er forbundet med høy risiko for selv å bli gjort til problemet og falle i unåde. Samtidig vil det å ikke reagere bryte med normer for kollegialitet og følelser av sympati og medfølelse, og kan føre til avmakt, skam og selvforakt.

Andre aksepterer den røffe behandlingen av kolleger som del av en normalisert organisasjonskultur. Et dårlig arbeidsmiljø er også skadelig for organisasjonen selv. Både de som selv er utsatt og de som ikke tåler å se at kolleger utsettes vil bli demotiverte, trekke seg tilbake eller søke seg bort. Det blir en seleksjon i retning av dem som tåler best å være i en slik kultur, men det er ikke gitt at dette er det som best fremmer organisasjonens mål.

Hva må gjøres?

Mye av det de utsatte etterlyser rett og slett vanlig folkeskikk og alminnelig høflighet, skriver Penttinen og co. Det er lettere sagt enn gjort å endre dysfunksjonelle organisasjoner, men forskerne som skriver om dette er enige i at organisasjoner må jobbe systematisk med å endre negative organisasjonskulturer og fremme respekt, siviliserte omgangsformer, omsorg for hverandre, gode relasjoner og trivsel på arbeidsplassen.

En hindring når det gjelder å få til slike dype kulturendringer er imidlertid at det ofte er lederne som utøver mye av den psykiske volden, og som har skapt og opprettholder den negative organisasjonskulturen. Hvordan en snuoperasjon skal komme i gang er dermed et spørsmål. Her vil både styret og fagforeningene kunne være viktige pådrivere.

LES OGSÅ:

Partnervold kan være en av årsakene til kvinners høyere sykefravær