Faglige ansatte ved universiteter og høyskoler skal formidle. Det er lovbestemt (jf. UH-lovens § 1.1 c.). Men hva da hvis det ikke lønner seg? Eller sågar blir forhindret eller nedprioritert?

Vanskelig å måle formidling?

NOU 2022: 2 om akademisk ytringsfrihet tar opp noe av dette. Der påpekes bl.a. at det finnes få intensiver for å formidle kunnskap ut over vitenskapelige artikler o.l. Nærmere bestemt er det ikke spesielt meritterende å delta i den offentlige debatten. Det forekommer meg noe underlig. Hva kan dette skyldes mon tro? Lever akademikerne under pisken?

For det første tenker jeg at det handler det om måling. Universiteter og høyskoler måles på hva de makter å publisere av vitenskapelig materiale; de måles på antall publiseringspoeng. Vitenskapelig publisering får derfor betydelig oppmerksomhet både fra institusjonene og akademikerne.

For det andre handler det om finansiering. Det er økt studiepoeng-produksjon og økte kandidattall som gir størst mulighet for økte budsjettrammer. Slik akademia nå er anlagt får institusjonene kred for volum, og ikke nødvendigvis for samfunns- eller arbeidslivsmessig betydning. Her skal det tillegges at det ikke er tilfelle overalt.

Måling har noen sider ved seg som kan anses som dysfunksjonelle i akademisk sammenheng. Vi vet nå fra år med New Public Management (NPM) at det som måles får oppmerksomhet. Da er det dessverre ofte slik at noe annet, og kanskje mer viktig, skyves nedover på lista.

Formidling er et viktig samfunssansvar

Vi skal ikke glemme at akademia har et betydelig samfunnsansvar. Det går ut på bl.a. å formidle, ikke bare vitenskapelig materiale vurdert av fagfeller, men også formidle populærvitenskapelig materiale. Dvs. å gjøre vitenskapelig materiale allment kjent og ikke minst forstått. Å gi forskningen et språk som gjør den tilgjengelig.

Som jeg også nevnte i mitt innlegg i Dagens Perspektiv 9/9 i år: «…til enhver tid stille veloverveide og faglig begrunnede spørsmål ved enhver diskurs».

Og hvor ofte skjer det egentlig?

Hvis det er slik at det er rimelig god grunn til å anta at det ikke er spesielt mange insentiver til å delta i den offentlige debatten, mener jeg vi er i et uføre. Hvis det ser ut til at formidling av slike innlegg som dette ikke er av viktighet for universiteter og høyskoler, hvor er vi på vei da?

Akademikere er viktige i debatter

Akademikere har i seg kompetanse langt ut over det man finner i det de produserer av vitenskapelige artikler og bokkapitler. Vi skal altså ikke avskrive akademikere som samfunnsdebattanter. Det siste ser ut til enten å bli oversett, eller forbigått i øredøvende stillhet, skal vi tro Kierulf-utvalget.

Men, til spørsmålene i overskriften: Er formidling underlagt NPM-pisken, og derfor «uvesentlig»? Eller er anledningen til frigjort formidling gulroten i seg selv, frigjort fra NPM? Det siste burde vel anspore noen og enhver i akademia?

For å sitere den brasilianske frigjøringspedagogen Paolo Freire: « (…) the behavior of the oppressed is a prescribed behavior, following as it does the guidelines of the oppressor». Dette skrev han for 100 år siden. Men kan dette da være like relevant for akademikere i Norge i dag? Det siste var nok et retorisk spørsmål.

Å formidle bør være en glede

Å formidle kunnskap frigjort fra NPM-pisken er å frigjøre seg fra «standard» eller foretrukket vitenskapelig produksjon. I den prosessen kan akademikere fritt fremføre sin indre evidens. Det vil si at de støtter seg på sin innsikt i en sammenheng.

All vitenskap før nytiden baserte seg på indre evidens. Forskningen utgikk fra forskerens praktiske kunnskap, og siktet mot forbedring av den. Min oppfordring til alle kolleger som jobber innen høyere utdanning er dermed:

La deg glede av å formidle dine innerste tanker, følelser og ikke minst kritiske spørsmål til det bestående! Å utfordre både egne og andres perspektiver bør være en glede.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap