Mens skuespillet har sin naturlige plass i vår litterære kanon, har manuskripter for film og serier levd et liv i skyggen. Fremveksten av kvalitetsdrama for TV-skjermen og, ikke minst, strømming, har gjort filmet drama til en stadig viktigere fortellerform.

Filmmanuskriptets usynlighet skyldes primært at spillefilmen har vært betraktet som regissørenes medium. Det moderne seriedramaet, derimot, anses for å være manusforfatternes.

Forfattere er serienes premissleverandører; enkelte fyller også rollen som såkalte «serieskapere», altså kunstnerisk hovedansvarlige for produksjonen.

Den nye yrkesbetegnelsen til tross finnes fortsatt lite kunnskap blant publikum om hva slags dikterisk prosess som ligger forut for filmet drama.

Fire særegne aspekter ved filmmanuset

Et filmmanuskript – «a screenplay» – er første forutsetning for alt film- og seriedrama, selv om det ferdige produktet består av bevegelige og lydlagte bilder. Det danner grunnlaget for produksjonsavgjørelser og finansiering. Dets forfatter foretar betydelige kunstneriske valg.

Men hva slags fiksjonstekst er det egentlig snakk om? Og hva skiller dets skriveprosess fra andre sjangre, som for eksempel romanen?

Filmmanuskriptet (for både spillefilm og serier) er antakelig vår tids mest mangefasetterte tekstsjanger. Fire aspekter, eller kjennetegn, skiller den fra andre fiksjonstekster.

Disse er det performative, det flerdimensjonale, det tverrfaglige og det praktisk-kommersielle. 

Skrevet for å «kroppsliggjøres»

På grunn av tekstens performative aspekt, altså det som har å gjøre med fremføring, kan filmmanuset defineres som en «mellomtekst». Den er skrevet for å fremføres, ikke primært for å leses (av andre enn produsenter, regissører, skuespillere, osv.).

En mellomtekst eksisterer mellom to kunstneriske formater og er ment å «kroppsliggjøres» av skuespillere innenfor en filmet, fysisk verden. Dens formål er å bli til en annen «tekst», nemlig dramaserien eller filmen. Filmmanuskriptet ligger, som skuespillet, i skjæringspunktet mellom litteratur og fremføring.  

 Unikt ved filmmanuskriptet er at det har som formål å beskrive en hel film, ikke kun en historie. 

Filmforfatteren må mane frem filmen i detalj, med dialog og skildrende handlingstekst som omfatter bilde, lyd, karakterer, og mer. Her skiller filmmanuskriptet seg fra skuespillet, der visuelle detaljer begrenses til noen «sceneanvisninger».

Litt skjemtsomt kan filmmanusforfatteren sammenliknes med en spåkone: Hen må forestille seg hvordan en fremføring, langt frem i tid, vil se ut, høres, og føles på lerretet – og mane frem sin imaginære film gjennom ord på papir.

En tekst med mange dimensjoner

Å mane frem imaginære filmer krever anvendelse av en flerdimensjonal poetikk, eller litterær verktøykasse.

Aristoteles, som beskrev dramaets hensikt og form 350 år f.Kr., refererer til dette flerdimensjonale sjanger-kjennetegnet og konstaterer at tragedien omfatter seks dimensjoner: Mythos, ethos, dianoia, lexis, opsis og melopoeia. Disse kan sies å tilsvare det vi i dag kaller plot, karakter, tematikk, dialog, visualitet og musikk/lyd. 

Den mangefasetterte poetikken gjør filmdrama til en kompleks tekstsjanger.

Skriveprosesser innen en mellomtekstlig, performativ, og flerdimensjonal sjanger må forventes å være mer komplekse enn i litterære sjangre der ordene på papiret er selve sluttproduktet. 

Behovet for «testlesing» og tilbakemelding på materialet underveis er omfattende. Et høyt antall gjennomskrivninger – gjerne 10-15 – av manuskriptet er rutine.

I så måte kan skriveprosessene sammenlignes med prøveprosesser i teatret, der «gjennomganger» av den uferdige forestillingen «avleses» av regissøren gjentatte ganger i sluttfasen av prosessen. 

Etter hver runde gir regissøren tilbakemeldinger til skuespillere og andre fagfunksjoner, som justerer detaljene i uttrykket. Slik «gjennomskrives» forestillingen i stadig nye, mer nyanserike, versjoner. 

Tverrfaglighet

Ingen lager film eller seriedrama alene. Det tverrfaglige eller kollaborative aspektet er det tredje kjennetegn ved filmmanuskriptsjangeren.

Performative kunstarter som film og teater er kollektive i sin natur og baserer seg på samarbeid mellom flerfoldige kreative funksjoner.

Den audiovisuelle bransjen er basert på generering av nytt fortellermateriale; man trekker ikke veksler på en tekstkanon slik teatrene ofte gjør.

Manuskriptene initieres, utvikles og «kroppsliggjøres» innenfor et kunstfaglig kollektiv, der fagfunksjoner som produsent, regissør, fotograf, skuespiller, designer, komponist og klipper tolker og dikter videre på dem, som en del av en kunstnerisk prosess. 

Det kjente utsagnet om at en film er «født tre ganger» – av manusforfatter, regissør og, til slutt klipper – har en dyp sannhet i seg. 

Manuset som planleggings- og finansieringsdokument

Det fjerde og siste kjennetegnet ved sjangeren er det jeg kaller manuskriptets praktisk-kommersielle dimensjon.

Filmmanuskriptet er multifunksjonelt; det skal samtidig være a) et selvstendig, dikterisk verk, skrevet for å mane frem og selge inn en visjon av hele verket og b) det viktigste planleggings- og finansieringsdokumentet for komplekse og dyre produksjoner. 

Det er kostbart å produsere serier og filmer.

Ifølge den britiske produsenten og forskeren Peter Bloore, tar en manusutviklings-prosess i UK i snitt 3,4 år og har en kostnad på 5-10 % av produksjonens budsjett. Tallene i norsk bransje antas å være tilsvarende.  

Filmet drama har i det 21 århundre blitt vår mest utbredte form for historiefortelling.

Hyppige adaptasjoner av filmmanuskripter for teaterscenen er et levende bevis på at tekstene står seg som selvstendige verk. I likhet med skuespillet, representerer filmmanuskriptet en særegen form for fiksjonstekst, som i seriedramaets tidsalder har kommet fram fra skyggene som dikterisk sjanger.

Referanser:

• Bloore, P. (2010). The Screenplay Business, Routledge.
• Senje, S. (2022). Den intrikate dansen, et blikk på tilbakemeldingskultur i film- og seriefeltet,Norsk medietidskrift, Vol. 29, Utg. 4.
• Senje, S. (2012). Frosten, september, originalmanus spillefilm, Vidarforlaget.
• Aristoteles, Poetikk. Oversettelse, noter og etterord ved Øivind Andersen (2008). Vidarforlaget.

(Teksten er også publisert på kristiania.no)

LES OGSÅ:

Hvordan så den første Bibelen ut?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap