Opplevelsene til disipler, som var mennesker som fulgte Jesus, ble fortalt og gjenfortalt over mange leirbål og middagsbord i flere tiår før noen skrev dem ned i ordnet form. Paulus, som var en av de viktigste lederne i den tidlige kristne kirken, har flere skrifter i det Nye testamentet, men han var ikke engang til stede blant de tidligste troende.

Selv om mange er kjent med avstanden i tid mellom hendelsene i Det nye testamentet og boken som ble dannet, er det kanskje færre som har noen forestilling om hvor lite vi vet om den første kristne Bibelen.

Hvordan oppsto Bibelen?

Det eldste fullstendige Nye testamentet som finnes i dag, viser seg å stamme fra det fjerde århundre. Men hvordan og hvor oppsto den kristne Bibelen? Og hvorfor fortsetter vi forskere å diskutere dette nå rundt 1800-1900 år etter den ble skrevet ned?

Historisk nøyaktighet er sentralt for Det nye testamentet. Dette spørsmålet ble drøftet av evangelisten Lukas. Han beskriver sine grunner for å skrive det som i Bibelen kalles Lukasevangeliet slik: «Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng … så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.»

Sannhetsgehalt

I det andre århundre argumenterte kirkefaderen Ireneus av Lyon for sannhetsgehalten i evangeliene. Ireneus av Lyon var en fremtredende leder i oldkirken. Han hevdet at forfatterne først prekte etter å ha mottatt «perfekt kunnskap» fra Gud, også skrev de dette senere ned. Men flere av dagens forskere er uenige i dette. Den amerikanske forfatteren Bart Ehrman vektlegger at fortellinger endrer seg gjennom å bli fortalt muntlig. Ehrmans australske kollega Michael Bird mener at historiske tvetydigheter må vi se bort fra, fordi det er et faktum at bøkene er Guds ord. Den britiske forskeren Richard Bauckhanm vektlegger at det var øyenvitner som garantister til det muntlige og skriftlige evangeliet

De første bøkene

Det nye testamentet er en samling av 27 skrifter. De første 13 som er skrevet ned utgjør brevene fra Paulus, fra ca 48-64 e.Kr. Hans brev til tessalonikerne og til galaterne er de tidligste av disse skriftene. Flere av brevene er personlig korrespondanse med menigheter som Paulus hadde besøkt eller skulle besøke. Deretter kom Markusevangeliet fra disippelen Markus cirka 60-75 e.Kr. De resterende bøkene er de tre andre evangeliene og brev fra disiplene Peter, Johannes og andre, samt Johannes’ åpenbaring. De ble alle lagt til før eller rundt slutten av det første århundret.

Guds hellige skrifter

På hvilket tidspunkt bøkene begynte å bli ansett som såkalte kanoniske skrifter er omdiskutert. Kanonisk betyr at skriftene regnes som Guds ord, som en avgrenset samling hellige skrifter.

Noen forskere mener det er når de ble tatt i bruk i ukentlige gudstjenester rundt 100 e.Kr. Her ble bøkene behandlet på lik linje som de gamle jødiske Skriftene som skulle bli til Det gamle testamentet, og som i århundrer hadde hatt en sentral plass i synagoger i Judea, Galilea og Midtøsten.

Gamle og nye testamentet

Andre fremhever tiden før eller rundt 200 e.Kr. da titlene «Gamle» og «Nye» testament ble innført. Dette dramatiske skiftet erkjenner tydelig at det finnes to større samlinger som utgjør den kristne Bibelen, og som forholder seg til hverandre som gammel og ny pakt: profeti og oppfyllelse. Dette viser at den første kristne Bibel som består av to testamenter var nå på plass.

For en annen gruppe av forskere er dette kanonbegrep imidlertid ikke presist nok. De foretrekker å konsentrere seg om perioden sent i det fjerde århundret, hvor Athanasius, biskop av Alexandria, i 367 e.Kr. anerkjenner 22 gammeltestamentlige og 27 nytestamentlige bøker.

Den første Bibel

Den eldste eksisterende komplette teksten til Det nye testamentet er den vakkert utførte Codex Sinaiticus, som ble «oppdaget» i Katarinaklosteret ved foten av Sinaifjellet i 1840- og 1850-årene. Den daterer seg fra rundt 325–360 e.Kr., men det er ikke kjent hvor den ble skrevet ned. Muligens er det i Roma eller Egypt. Denne teksten ble skrevet på pergament laget av dyrehud, med tekst på begge sider, og er skrevet på gresk uten skille mellom ordene (scriptio continua). Den omfatter hele Det nye og Det gamle testamentet, selv om bare rundt halvparten av det gamle er bevart, mens det nye bare har noen mindre mangler.

Sinaiticus er muligens ikke den eldste eksisterende Bibelen. En annen samling av Det gamle og Det nye testamentet er Codex Vaticanus, som stammer fra tiden rundt 300–350 e.Kr. Men denne samlingen mangler vesentlige deler fra begge testamentene.

Disse biblene skiller seg for øvrig fra hverandre i enkelte henseender. For eksempel tar Sinaiticus etter 27 bøker i Det nye testamentet med et vedlegg av de to kristne skriftene Barnabasbrevet og Hermas’ «Hyrden». Disse to biblene har også ulik rekkefølge, ved at brevene fra Paulus enten er plassert etter evangeliene (Sinaiticus) eller etter Apostlenes gjerninger og de generelle brevene (Vaticanus) til.

Begge biblene inneholder interessante trekk, slik som spesielt andektige eller trosbekjennende uthevinger av navn for det hellige, kjent som nomina sacra. Disse forkorter ord som «Jesus», «Kristus», «Gud», «Ånd», «kors» og «korsfestelse» til de første og siste bokstavene, med en overliggende linje. For eksempel blir det greske navnet for Jesus, Ἰησοῦς, skrevet som ⲓ̅ⲥ̅, mens Gud, θεός, blir ⲑ̅ⲥ̅.

Senere bibelutgaver kunne noen ganger gjengi disse med gullbokstaver eller skrive dem større eller med utsmykninger, og denne praksisen vedvarte frem til man begynte å trykke bibler i tiden rundt reformasjonen på 1500-tallet.

Vi kan anta at både Sinaiticus og Vaticanus har blitt kopiert fra forgjengere i det ene eller andre formatet. Både tidligere og senere utgaver av Det nye testamentet besto vanligvis av en firebinds samling av enkeltstående håndskrifter – de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og sju generelle brev, de fjorten brevene fra Paulus (inkludert brevet til hebreerne) og Johannes’ Åpenbaring. I realiteten var dermed även Sinaiticus og Vaticanus samlinger av samlinger.

Ikke bare en bok

I fraværet av en enkelt bok før det fjerde århundre må vi slå oss til tåls med mange eldre fragmenter som ble funnet på 1900-tallet og som da var en sensasjon. Vi har i dag rundt femti fragmenterte manuskripter av Det nye testamentet, skrevet på papyrus. De er datert til det andre og tredje århundre. Det er blant annet de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger (for eksempel Papyrus 45), og en samling av Paulus sine brev (for eksempel Papyrus 46). Under ett omfatter disse nesten fullstendige eller delvise versjoner av 23 av de 27 bøkene i Det nye testamentet.

Fortsatt jakt

Jakten på ytterligere spor etter originale bøker av Det nye testamentet vil etter alt å dømme bare fortsette. Siden det er nokså usannsynlig at noen vil finne en eldre Bibel som kan sammenlignes med Sinaiticus eller Vaticanus, må vi bare fortsette å sette sammen de bitene vi har, som allerede er ganske mange.

Dette er en fascinerende historie som utvilsomt vil fortsette å skape debatt blant både forskere og entusiaster i mange år fremover!

LES OGSÅ:

Vold er et problem for likestilling og rammer kvinner mest

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap