Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Følgende artikkel forklarer hvordan musikk- og lydeffekter i film og tv-serier om klimakrisen virker inn på publikums opplevelse.  

Sesong 2 av den populære TV-serien, «The Last of Us» er endelig i gang på Max. Sesongpremieren hadde 5,3 millioner seere. Det er en av mange såkalte «Cli-fis» som tilbyr deg å oppleve konsekvensene av klimaendringer på kroppen. 

Bringer klimakrisen nærmere

«Cli-fi» er populær underholdning, men kan også være samfunnsnyttige. Forkortelsen står for «Climate fiction» og er fiksjon som for eksempel tar for seg naturkatastrofer og apokalyptiske tilstander i forbindelse med at jorda har blitt for varm. 

Et googlesøk på «Climate crisis» gir 118 millioner treff og ordet pryder avisoverskrifter til daglig. Det er likevel vanskelig å forestille seg de reelle konsekvensene av at klimaet gradvis endrer seg. 

I en tid hvor vi bruker mange ord, har film og TV-serier et unikt potensial til å la oss kjenne klimakrisen på kroppen. Roar Uthaugs «Skjelvet» var den filmen med størst oppslutning i åpningshelgen i 2018 med over 150.000 besøkende. 

Jeg satt selv i 4D kinosalen og opplevde at hjembyen min, Oslo, kollapset foran meg mens det ristet i setet. Kjente, hverdagslige lyder fra byen ble erstattet med lyden av flyalarm som varslet om krise. 

Film og TV-serier kan aktivere alle sansene våre og påvirke vår forståelse av klimaendringene.

Flere sanser på en gang

Når filmens mange elementer jobber sammen og danner en helhet, gjør det at vi kan oppleve på samme måte som i det virkelige liv. Musikk og lyd i film kan gi oss følelsen av å bli transportert til en ny virkelighet. I samspill med bildet hjelper lyd oss å lære gjennom kroppen. 

Når vi opplever verden, er opplevelsen multimodal. Det vil si at vi bruker flere av sansene våre samtidig. Sansene kan til og med arbeide i kryss og «lure» oss. 

Du har kanskje sett TikTok-videoene hvor du opplever at du hører det samme ordet ulikt ettersom hvilken tekst du fokuserer på? Det er et eksempel på McGurk-effekten: Evnen hørselen har til å tilpasse seg det vi ser. 

Det samme skjer når vi opplever en fiktiv verden på film. Lyd og bilde i samspill kan vekke emosjoner i oss og til og med påvirke våre moralske holdninger. Dette gjøres ikke i hjernen alene, men hele kroppen er med. Filmen blir dermed et perfekt medium til å skape opplevelser som ikke ord, tall og diagrammer klarer å gi alene. 

Vi kjenner på karakterenes opplevelser

Sesong 1 av «The Last of Us» inviterte oss til en post-apokalyptisk verden i kjølvannet av en sopp-pandemi. Pandemien skyldtes global oppvarming. Du husker kanskje karakteren Dr. Newmans advarsel i åpningsscenen av sesong 1? I et talkshow fra 1968 forteller han at dersom jorda blir varmere, kan sopp tilpasse seg klimaet og overleve i mennesker. 

les også:

Zombie-soppen Cordyceps var her lenge før menn­esker og kommer til å være her lenge etter vi er borte

I virkeligheten kan parasitt-sopper ta kontroll over hjernen til insekter og endre deres atferd. I seriens år 2023 er store deler av verdens befolkning utdødd eller utviklet til sopp-zombier. Mange forskere mener at det som trengs i klimadebatten, er å tenke nytt og finne nye, kreative løsninger med tanke på hvordan vi lever i samspill med naturen. 

«The Last of Us» utfordrer oss ved å skape en framtidsforestilling om en ny menneskelig eksistensform: nemlig sammenslått med sopp.

Stilen i «The Last of Us» er lagt tett opptil spillet det er basert på. Vi kan få følelsen av å oppleve krisen sammen med karakterene. I første episode blir vi plassert i bilen mens Joel, Tommy og Sarah prøver å rømme fra pandemiens utbrudd. 

Sammen med rytmisk, angstforsterkende musikk gir lyden av motor, alarmer, helikoptre og fly et kaotisk lydbilde. På andre siden av frontruta løper skrikende, desperate mennesker forbi. Vi må knipe magen idet sjåføren tar en skarp sving. De urolige kamerabevegelsene gjør det vanskelig å orientere seg. 

Elektronisk og akustisk, nært og fjernt

Sopp-pandemien gir seg først til kjenne hos Mrs. Adler. Hun er Joel og Sarahs eldre nabo. Når Sarah oppdager henne, er hun forvandlet fra menneske til et menneskespisende monster med sopp pulserende ut av munnen. Faretruende, synth-basert musikk hjelper oss å oppleve Mrs. Adlers forvandling. 

Elektronisk musikk er tradisjonelt brukt for å beskrive det fremmede i science fiction-sjangeren. I kontrast kobles akustisk musikk ofte til det kjente og menneskelige, slik som i møtet mellom karakterene Bill og Frank når de første gang viser sine sanne følelser for hverandre ved pianoet i den minneverdige tredje episoden. Slik kan musikk påvirke våre holdninger til det som fortelles. 

Tro mot sjangeren 

I «The Last of Us» frembringer serieskaperne en kontrast, mellom det gjenkjennende hverdagslivet til plutselig katastrofe gjennom kaotisk lyd og bilde. Denne effekten opplever vi også i mange kjente cli-fi-filmer: 

• I filmen «2012» (2009) brytes hverdagsidyllen på kjøkkenet hos familien Curtis idet et kraftig jordskjelv bryter løs. Høye lyder av gjenstander som knuser, ras og alarmer skaper en kaotisk atmosfære. 
• I «Interstellar» (2014) gjøres en hverdagslig baseballkamp om til en krisesituasjon idet en grå støvsky stiger opp bak åsen og dekker den blå himmelen. Støvet fyller hele synsfeltet og lyden av vinden blir gradvis sterkere. 
• I «Don’t Look Up» (2021) opptar hovedpersonene seg med hverdagslige samtaler om mat og kaffe under et siste måltid med sine nærmeste før en komet treffer og utsletter jorda. Til forskjell fra andre katastrofefilmer med fokus på selve ødeleggelsene, tilbyr denne filmen oss en realistisk opplevelse av våre siste hverdagslige øyeblikk. Sammen med bilder av dyr og mennesker fra ulike deler av verden spilles en myk, melankolsk spilledåse-vals som bare publikum kan høre. Musikken minner oss på at det som virkelig betyr noe for oss kan rives vekk når som helst. 

Selv om klimaendringer skjer i et raskere tempo enn noensinne, er opplevelsen av den gradvise globale oppvarmingen likevel langsom. Det filmatiske raske skiftet fra hverdag til kaos i filmer og TV-serier som «The Last of Us», kan gi oss opplevelser som setter seg i kroppen og blir dermed effektive formidlere av klimakrisen. 

Aktuelt fra forskersonen:

Hva gjør vi når verden går av hengslene?

Utryddelse er for alltid