Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forrige uke kom nyheten om at det amerikanske selskapet Colossal Laboratories & Biosciences har «gjenskapt» skrekkulven ved hjelp av genredigeringsteknologi. Skrekkulven har vært utdødd i 10.000 år, og The Times erklærer med dette forskningsresultatet utryddelse for utryddet.

I flere norske medier blir de genredigerte ulvene også omtalt som et vellykket eksempel på det Colossal beskriver som sin ambisjon, nemlig både å redde arter fra utryddelse og bringe tilbake arter som allerede er utryddet. Dette skriver seg inn i et pågående prosjekt som også inkluderer gjenoppliving av arter som mammuten, dodoen og den tasmanske tigeren.

les også:

Har skrekkulven
virkelig gjenoppstått?

«Bringes» ikke tilbake

Denne typen forskning blir ofte møtt med referanser til Jurassic Park eller lignende sci-fi-fremtidsvisjoner. Men ettersom denne forskningen, som stort sett er privatfinansiert, rykker frem i en rykende fart, gjelder det å holde tritt og ikke bli revet for mye med i begeistringen.

Det som underslås i denne sensasjonalistiske mediefremstillingen, er nemlig at hverken skrekkulver, mammuter eller dodoer kan bringes tilbake i reell forstand.

Å «gjenskape» arter, på engelsk betegnet med begrepet de-extinction, har de siste årene blitt lansert som en prosess der man kan gjenopplive utdødde arter ved hjelp av DNA-prøver fra godt bevarte døde dyr og avansert genteknologi.

I praksis identifisere man hvilke egenskaper som skiller den utdødde fra en beslektet nålevende art, i dette tilfellet gråulv, og ved hjelp av genredigering etterligner man disse egenskapene i DNA-et til den nålevende arten.

Med andre ord ender man opp med det som ofte blir omtalt som en proxy, altså en slags hybrid som riktig nok ligner på den utdødde arten, men som ikke tilsvarer den fullstendig, hverken genetisk eller adferdsmessig.

Et vesentlig moment er at valpene, som har fått navnene Remus, Romulus og Khaleesi, er bragt til verden ved å en hundesurrogat. Hvordan lærer en skrekkulv å være skrekkulv?

Villedende teknologioptimisme

Når ulvevalpene oppdras av en hund, innebærer det at de ikke tilegner seg erfaringsbaserte egenskaper som skrekkulven hadde.

Dermed er de genredigerte ulvene best beskrevet som en gråulv i skrekkulvklær, som professor i molekylær naturhistorie ved Københavns Universitet Eline Lorenzen kommenterer i et intervju med danske P1 Morgen om samme sak.

Gjenoppstandelsesretorikken som Colossal og tilsvarende aktører legger opp til, kan gi inntrykk av at det ikke er så farlig om arter dør ut, siden vi alltids kan bringe dem tilbake. En slik teknooptimisme er villedende, og kan på sikt bidra til å svekke tilliten til forskningen.

At vi ikke kan bringe tilbake en art som har går tapt, er et vesentlig moment når vi skal diskutere hva slags nytte slik forskning kan ha.

Med hvilken hensikt?

Colossal sier at når de vil gjenskape mammuten og den tasmanske tigeren er det for at dyrene skal fylle en økologisk funksjon ute i naturen som en stedfortreder for den utdødde arten.

Men å bringe utdødde arter tilbake er ikke nødvendigvis den faktiske hensikten med dette og lignende prosjekter - skrekkulv- hybridene skal ikke settes fri ute i naturen og bli en del av et økosystem.

I tillegg overser «gjenskapings»-prosjektene ofte noe essensielt, nemlig at økosystemer gjerne har endret seg siden arten forsvant, og at grunnene til at den forsvant, slik som endret klima, ødelagte habitater, jakt og andre menneskeskapte påvirkninger, ikke nødvendigvis er borte.

Moralen i bevaring

Mer vesentlig, og noe som har kommet dårlig fram i medias dekning, er at «gjenskapnings»- prosjektene vil gi viktig kunnskap om hvordan vi kan bevare utrydningstruede arter.

Et viktig mål med Colossal-prosjektet er nemlig å utvikle verktøy og erfaring som kan brukes på utrydningstruede arter som for eksempel rødulv i Nord-Carolina, hvor det bare gjenstår 20 gjenlevende ville individer.

Særlig kloning vil kunne spille en viktig rolle, og to kull med klonede rødulver er allerede født hos Colossal.

Ettersom både genredigering og kloning kan brukes til å for eksempel introdusere trekk som sykdomsresistens i dyr eller til å tilpasse arter til å tåle varmere klima, blir det samtidig viktig at vi tar stilling til hva som er moralsk akseptabel og samfunnsmessig nyttig bruk av denne teknologien.

Debatten om hva som står på spill dersom vi skal ta i bruk genteknologi i bevaringsarbeid er imidlertid bare så vidt i gang, og i Norge er den så og si fraværende.

Den relativt ferske NOU 23:18 Genteknologi i en bærekraftig fremtid tok ikke for seg bruk av genredigering på ville dyr. Det samme gjelder en fersk rapport fra EFSA (European Food Safety Authority) om risikovurdering av genredigerte dyr.

Genredigering kan ikke bringe utryddede arter tilbake, men vi må begynne å snakke om hvilken rolle genteknologi og særlig genredigering skal spille for artsbevaring og naturrestaurering i fremtiden.

(Innlegget ble først publisert i Nationen)

Aktuelt fra forskersonen:

Vi kan ikke vente med å ta tarmhelse mer på alvor

Når «forskning viser» ikke viser noe som helst