Det er lett å bli lurt av falske nyheter i det digitale informasjonshavet på sosiale medier og andre kanaler i dag. I denne artikkelen presenteres en måte for hvordan du kan unngå å gå i fella.
Det er lett å bli lurt av falske nyheter i det digitale informasjonshavet på sosiale medier og andre kanaler i dag. I denne artikkelen presenteres en måte for hvordan du kan unngå å gå i fella.

Slik blir du bedre til å vurdere informasjon i «postfakta-samfunnet»

POPULÆRVITENSKAP: Forlokkende, falske nyheter og gjallende ekkokamre gjør at vitenskap stadig oftere blir betvilt. Vi trenger alle hjelp til å navigere i det digitale informasjonshavet.

I dag har vi svært enkel tilgang på digitalisert informasjon i et omfang som er så enormt at det var helt utenkelig for oss, bare for 20 år siden. Dette stiller nye krav til vår evne til å kritisk evaluere informasjon, men det krever også at folket har kunnskap om hvordan vitenskapelig informasjon blir frambrakt, og hvorfor vi kan stole på den.

I desinformasjonens og ekkokamrenes tid blir tiltroen til vitenskapen stadig oftere satt i tvil. Dette krever en respons fra alle som driver med forskning, forskningsformidling og utdanning. Og responsen har startet.

I en nylig publisert rapport fra Standford University med navnet «Science education in the age og misinformation», blir denne utfordringen beskrevet, og et forslag på hvordan man kan angripe problemet blir tegnet opp i et flytskjema (se nedenfor).

I desinformasjonens og ekkokamrenes tid blir tiltroen til vitenskapen stadig oftere satt i tvil. Dette krever en respons fra alle som driver med forskning. Og responsen har startet.

I en artikkel publisert i forskningsstidskriftet Science blir problemstillingen behandlet igjen. En av hovedforfatterne, professor Jonathan Osborne, var nylig i Norge på et seminar arrangert av Nasjonalt nettverk for naturfagutdanning.

Osborne har også vært gjest i min podkast: «Naturfagsdidaktikk».

Han inspirerer mange av oss som jobber med naturfagutdanning, men har fått meg til å innse at dette er kunnskap som er viktig at når ut til så mange som mulig.

Viktigheten av vitenskapelig konsensus

I rapporten blir det presentert en heuristikk – et slags flytskjema – som kan hjelpe oss med å evaluere informasjon vi finner på nettet.

Jonathan Osbornes flytskjema som illustrerer hvordan man kan kontrollere påliteligheten av informasjon. Oversatt av Mari Sjøberg.
Jonathan Osbornes flytskjema som illustrerer hvordan man kan kontrollere påliteligheten av informasjon. Oversatt av Mari Sjøberg.

Punkt 1)

Når man skal vurdere informasjon, skal man ikke prøve å vurdere det faglige innholdet, i alle fall ikke i første omgang. Punkt 1 i flytskjemaet er å vurdere påliteligheten til kilden. Hvem har skrevet teksten? Har de for eksempel noen ideologiske eller økonomiske interesser?

Dersom man svarer ja på disse spørsmålene, har informasjonen samme verdi som en reklame, står det i rapporten.

Punkt 2) Neste skritt i flytskjemaet er å evaluere den eventuelle ekspertisen til forfatterne. For eksperter blir eksperter på stadig snevrere fagfelt. Det er for eksempel relevant å sjekke om forfatterne har publisert mye relevant forskning på det aktuelle området.

Det finnes mange tilfeller hvor forskere innenfor et fagfelt uttaler seg om et helt annet fagfelt, og dermed blir brukt som «alibi» på at dette er et kontroversielt tema, selv når det ikke er det. Dette gir næring til de som ønsker å spre desinformasjon og «alternative fakta».

Punkt 3) Det holder ikke å se på hva enkelte forskere mener eller hva enkeltstudier viser. Siste skritt i flytskjemaet går ut på å evaluere om det er enighet blant de fleste forskere på feltet. Du må finne ut hva majoriteten eller de mest anerkjente forskerne innenfor relevante fagfelt mener.

Man kan finne selv fagfellevurderte enkeltstudier som gir støtte til hva man måtte ønske å argumentere for, slik at man kan si «forskning viser…». Slik sett kan man drive med det som kalles «cherrypicking», altså at man plukker litt her og der av det man finner som støtter synet man allerede har, og så lever man godt med alternative forklaringer i eget ekkokammer. Derfor er dette punktet særlig viktig.

Kritisk tenkning forutsetter kunnskap

Dette flytskjemaet kan hjelpe oss i å navigere i det store havet av informasjon som nettet tilbyr. Å følge skjemaet kan til en viss grad oppleves som befriende, for gjennom å gjøre det erkjenner vi at vi ikke har forutsetningene for å kritisk evaluere det faglige og metodiske innholdet i all informasjon vi får tilgang til på nettet.

Kritisk tenkning forutsetter kunnskap, og i mange tilfeller har vi ikke kunnskapen som er nødvendig for å evaluere informasjonen direkte. Det er det ofte kun eksperter innen samme fagfelt som vil være i stand til. Vi er derfor avhengig av å ha tillit til ekspertene på fagfeltet og til forskningen.

Læring gjennom utforskning

Kritisk tenkning har kommet inn som en helt sentral del av læreplanen i norsk skole (LK20), der det blant annet heter at: Opplæringen skal gi elevene en forståelse av kritisk og vitenskapelig tenkning.

Å utforske er et sentralt verb i hele læreplanen, og dette blir ofte tolket slik at elevene skal lære fagkunnskap gjennom å drive med utforskning.

Vi kan uansett ikke lære bort all den fagkunnskapen som er nødvendig tjue år frem i tid, for vi vet ikke hva det er. Det gir derfor mening at elevene skal lære seg å utforske, samarbeide og tenke kritisk.

Det store fokuset på utforskning i læreplanen bærer kanskje også med seg et ideal om at elevene skal bli intellektuelt selvstendige. Slik kan elevene lære seg å lære også i fremtiden, uansett hvordan den ser ut.

Kompetente utenforstående

Å tro at vi kan utdanne befolkningen til å bli intellektuelt selvstendige er en vrangforestilling, står det i rapporten. Vi må heller utdanne befolkningen til å bli kompetente utenforstående, altså at de klarer å evaluere informasjon kritisk, uten å nødvendigvis forstå det faglige innholdet eller de vitenskapelige metodene som ligger bak.

Vi er avhengig av å stole på eksperter; når vi går til legen, når vi skal fikse bilen eller når vi tar vaksine. På samme måte er vi avhengige av å stole på eksperter når vi skal kritisk evaluere informasjon vi finner på nettet.

Selv om få av oss kjenner detaljert til kunnskapsgrunnlaget som lå bak anbefalingen om å ta vaksine, valgte de fleste å ta den. Samtidig vokser det frem desinformasjon om effektene av vaksiner eller alternative forklaringer på årsaken til klimaendringene i de mørke krokene på nettet.

Forskningens iboende sosiale sikkerhetsmekanisme

Denne tilliten forutsetter kunnskap og forståelse for hvordan vitenskapen produserer robust og troverdig kunnskap. Men det holder ikke å drive med utforskning og ha en viss forståelse for vitenskapelig tenkning. Vi må også ha eksplisitt kunnskap om de sosiale mekanismene i forskersamfunnet som sørger for at kunnskapen er til å stole på.

Dette innebærer blant annet fagfellevurdering i bred forstand. Altså, ikke bare fagfellevurderingen involvert i publisering av enkeltstudier, men hvordan forskere kontinuerlig samarbeider og kritiserer hverandre og dermed sørger for at, over tid, er det bare de forklaringene som overlever all kritikk som blir stående som den etablerte kunnskapen. Dette kan komme til syne i systematiske oversikter eller metastudier.

Rapportene fra FNs klimapanel er også et eksempel på at man samler eksperter på et område som så forsøker å sammenfatte forskningen som er gjort på området som et kunnskapsgrunnlag.

Alle som jobber som forskere har kjennskap til disse sosiale mekanismene, men denne kunnskapen er viktig for alle. Særlig når vitenskapen i «postfakta-samfunnet» stadig oftere blir satt i tvil. Det er grunn til å tro at dette får for lite oppmerksomhet både i skole og høyere utdanning.

Referanser:

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS