De er voksne, flest av dem menn, og de har greie på alt. Og da skal ingen komme å si at vi mennesker påvirker klimaet. Da er du en som skremmer og farer med tull og uten «kjennskap til vitenskapsteori og opplysningstidens grunnprinsipper». Ikke rart forskerne vegrer seg for å mene noe i det offentlige rom!

Jeg var en optimist blant tvilere

Jeg har arbeidet med journalistikk og seinere forskningsformidling stort sett hele mitt yrkesfaglige liv. Blant mange tvilere var jeg en av dem som mente «sosiale medier» var en fabelaktig oppfinnelse. Da Facebook, Twitter og alskens andre plattformer og kanaler ble introdusert i årene 2007 – 2012 var det ikke sjelden jeg oppfordret folk innenfor forskning og kultur til å ta i bruk disse i arbeidet for å nå ut til et breiere publikum.

Vi som arbeider med forskningskommunikasjon har arrangert SoMe-kurs og vi har hjulpet til med å opprette egne sider, og vi har registrert økende oppslutning i form av stigende lesertall på nettsider.

I ferd med å gi opp

En stund var det tilsynelatende problemfritt, så lenge man holdt seg innenfor anstendighetens grenser hva privatliv og korrekthet angår. Men nå er jeg i ferd med å gi opp. Årsaka er ikke sleipe algoritmiske triks eller grådighet fra eierne og teppebombing fra annonsørenes side.

Det er voksne menn, og noen kvinner, som tilsynelatende har fått den forestilling at de vet best, i verden, bedre enn noen andre. Og da må ikke en hvilken som helst renommert og prisbelønnet professor komme med faglig kunnskap, han snakker jo bare tull!

Trollene ser vi aldri

21. september publiserte forskning.no et debattinnlegg skrevet av Dag O. Hessen, professor i biovitenskap ved Universitetet i Oslo. En nøktern og tankevekkende tekst, forankret i publisert forskning, om det klimatiske vippepunktet der professoren avslutter:

«Hverken samfunnsmessige vippepunkter eller det grønne skiftet vil imidlertid være tilstrekkelig uten av vi også reduserer forbruk og utslipp».

For et opplysende og velskrevet innlegg, der lærte jeg noe, tenkte jeg der jeg satt og leste på kveldsbussen fra arrangement i forbindelse med Forskningsdagene.

På det arrangementet og lignende møter ser vi dem aldri. Det står ingen og hytter med neven når for eksempel Marit Reigstad fra UiT Norge arktiske universitet sitter står et utested i Tromsø og forteller om endringene i nordlige havområder.

Som å helle bensin på bålet

Men i kommentarfeltene på Facebook, og på Twitter, der bobler de nesten over. Jeg vil ikke kalle dem troll, de er nemlig mennesker av kjøtt og blod og de står fram med fullt navn i kommentarfeltet på forskning.no sine facebooksider. Her er et lite utdrag av kommentarene som kom i løpet av dagen og kvelden:

«Før 2.verdenskrig kalte en enkelte for krigshistorie. Hessen er en klimahisser. »

«Denne Hessen burde sette seg bedre inn i klodens historie. Her er mye kunnskapsløst snakk.»

«Dette er bullshit. Skal vi ha respekt for det som skjer må informasjonen være redelig og sannferdig. Å tro noe annet er jo helt kokko.»

«Dommedagsprofeten Dag O. Hessen slår til igjen. Det han fremfører om klimaforandringer er spekulasjoner på et meget syltynt vitenskapelig grunnlag. Det vet alle som har kjennskap til vitenskapsteori og opplysningstidens grunnprinsipper. Han tjener masse penger på dette. (…) Dag Hessen går Hallesby en høy gang i sine spekulative dommedagsprofetier om klimaet. Han er en ulv i fåreklær som har glemt alt om vitenskapelig integritet.»

«De mener det kreves propaganda for å skremme folk nok. Klimaangsten må opp, ikke fis eller pust ut CO₂, husk det er avgiftsbelagt! Drep kua!! »

Hvordan svarer man på slikt? Riktig, det er bare å helle bensin på bålet å prøve. Kommentarene etter Hessens debattinnlegg er faktisk av det moderate slaget. Jeg har sett langt verre og styggere ting.

Flatfyllfest på Facebook

Problemet jeg opplever er at forskere i økende grad vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet. Det er også et problem at veldig mange, ja de fleste, ikke ønsker å flagge denne vegringa. Det blir det bare enda mer bråk og heft av.

Selv om jeg har sansen for sosiale kanaler, er jeg en sterk tilhenger av redaktørstyrte medier. En rekke nettaviser har stengt kommentarfeltene på egne sider, men opprettholdt sine Facebooksider med mulighet for kommentarer. Og der er det flatfyllfest uten ansvarlige til stede.

Hva kan vi gjøre?

Noen gjør hederlige forsøk på å stille kritiske spørsmål til de som ytrer seg i hytt og pine, men opplever raskt at det er vanskelig å akseptere eller stå mot en storm av drittkasting og mistenkeliggjøring.

Spørsmålene er mange og noen prinsipielle. Hvor stopper det redaksjonelle ansvar for meningsytring? Hvorfor er folk så sinte? Hva kan vi som jobber med kommunikasjon gjøre for å endre på dette?

LES OGSÅ:

Ny mobilapp kan hjelpe ungdom med å håndtere nettmobbing

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap