Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er ikke «falske nyheter» som skremmer meg, det er falsk forskning. Og da mener jeg ikke primært plagiering og manglende siteringer, men gjennomført fabrikkerte «forskningspublikasjoner» som i sin natur og sitt omfang kan true med å rive bort selve grunnmuren i samfunnsstrukturen vår.

Når debattene i nyheter eller sosiale medier går av hengslene og man mistenker juks eller om man begynner å ane konturene av en konspirasjonsteori, er journalisters og moderate stemmers ryggmargsrefleks å vise til forskning. — Jo, klimakrisen er ekte. — Nei, Ukraina er ikke en falsk stat.

Publiseringspiratene

Men hva skjer med samfunnsdebatten og demokratiet vårt hvis vi ikke lenger kan stole på forskning? Dette er dessverre en problemstilling som blir stadig mer reell. Og det er det (minst) to separate, men til dels sammenfallende, grunner til: kunstig intelligens (KI) og presset om åpen publisering.

For å ta det første først. Pirattidsskrifter og piratforlag har vært mye diskutert. I langt mindre grad har det blitt satt søkelys på de såkalte papirmøllene. Mens pirattidsskrifter og falske forlag lurer seriøse forskere, undergraver papirmøllene selve forskningen — og dermed det fundamentet opplysningssamfunnet og vårt demokratiske system bygges på. Og dette skjer i stor skala.

På samme måte som det masseproduseres og publiseres falske nyhetsartikler, finnes det svært profesjonelle aktører motivert av økonomisk vinning som produserer enorme mengder med fullstendig falske forskningsartikler. 

Er prisen riktig, tar de også på seg å følge artiklene fram mot publisering i ekte tidsskrifter, hele veien gjennom de seriøse og veletablerte kvalitetskontrollene som finnes. Det er eksempler på at de har opprettet rene syndikater og tar kontroll på selve fagfellevurderingen.

For et seriøst tidsskrift var papirmøllene ikke et betydelig problem for kun kort tid tilbake. Sannsynligheten var liten for at artiklene ville komme forbi skrivebordssjekken. Men KI har nå virkeligheten blitt en annen. 

Vi ser nå stadig «bedre» artikler med innebygde siteringer og referanser til debatter i det aktuelle tidsskriftet. «Forfatterne» er registrert med ORCID-iD, noen er sågar ekte forskere som har fått sin identitet stjålet, og følgebrevene bærer i stadig mindre grad preg av å være en mal. 

Den innledende kontrollen som før tok sekunder har nå blitt både tidkrevende og vanskeligere for redaksjonene. Samtidig er tidsskrifter under press for å publisere mer for å holde seg økonomisk flytende.

Plan kvantitet

Da har vi kommet til den andre faktoren som bidrar til at samfunnsdebattens grunnmur vakler. Åpen publisering er i seg selv en god intensjon, men den såkalte Plan S for åpen publisering, lansert av cOAlition S I 2018, har mange problemer med til dels utilsiktede konsekvenser. 

I Forskerforum 13. februar forteller Göran Erik Nilsson ved Universitetet i Oslo at han frykter at tidsskrifter vil dø eller bli presset å selge til et «megaforlag» i kjølvannet av Plan S.

Megatidsskriftene som PLOS, ACS Omega eller BMJ Open er forlagenes svar på de økonomiske utfordringene PlanS har skapt. Gjennom rask produksjon, begrenset fagfellevurdering og mindre krav til revidering av manuskripter, satser forlagene på at kvantitet skal dekke inn for tapte inntekter fra kvalitetstidsskrifter med abonnementsløsninger eller høy forfatterbetaling. 

Kvaliteten kveles

Det har kommet en kraftig forskyving fra kvalitet til kvantitet, også for de tradisjonelle abonnementstidsskriftene. 

Redaktører får høre fra forlagene at de må akseptere flere artikler og publisere flere spesialutgaver. Hele redaksjonsgrupper har gått av i protest, nå nylig redaksjonskomiteen til Wileys Journal of Economic Surveys. Å opprettholde kvalitet for en slik kvantitet er umulig i et system som i stor grad avhenger av frivillighet.

Forskning er basert på tillit og etterrettelighet. Fagfellevurdering der andre eksperter på feltet anonymt leser, kommenterer og sjekker kvaliteten av et akademisk arbeid i publiseringsprosessen er det aller viktigste garantisten vi har for kvalitet, og det viktigste virkemiddelet vi har mot juks. 

Gullstandarden har til nå vært dobbeltanonymisert vurdering, der verken forfatter eller fagfelle kjenner hverandres identitet. Men det finnes andre modeller, som delvis eller helt åpne prosesser hvor forfatterne i varierende grad forpliktes til å etterkomme tilbakemeldingene de får. 

Felles for alle er imidlertid at minst én uavhengig ekspert setter av tid til arbeidet. Dette er rent dugnadsarbeid som gir svært lite tilbake til den som gjør jobben. Økt mengde publiseringer krever også økt frivillighet. Det har lenge vært snakk om «fagfelletretthet». Det er stadig vanskeligere å få kvalitetssikret publikasjoner. 

Leserne blir redaktører

For 20 år siden kontaktet mitt tidsskrift gjennomsnittlig fire personer for å få inn tre rapporter. Da lå vi lavt på rangeringene. Nå er vi av de ledende internasjonalt innen vårt felt, og vi sender jevnlig ut over 20 forespørsler for å få inn to rapporter. Dette er langt fra unikt.

Veien til mer «lettvinte» løsninger, for eksempel med færre og mer tilfeldige fagfeller, eller hvor artikler publiseres med en åpen invitasjon om at hvem som helst kan legge inn en åpen vurdering er allerede en realitet. 

Redaktøransvaret blir flyttet over på leseren som selv må vurdere kvaliteten på hele prosessen før man kan konkludere at selve artikkelen holder akademiske mål. Kanskje vi kan forvente at en professor på feltet kan gjøre den jobben om hen har tid til det, men hva med en doktorgradsstudent, eller en postdoktor under publiseringspress, eller — en journalist? 

Kan de forventes å selv kunne skille skitt fra kanel? 

Tilliten nær ved å rakne

Her ligger veien tilsynelatende vidåpen for papirmøllene med sine ORCID-registrerte falske forfattere og fagfeller. Falske artikler om covid-19, vaksiner, sikkerhetspolitiske analyser, klima og alt annet som har potensial til nøre opp under samfunnsspenninger produseres over en lav sko og framstår som ekte kvalitetssikret forskningsarbeid. 

Når disse «bidragene» løftes inn i samfunnsdebatten som kunnskapsgrunnlag, er vi bare et par skandaler unna et alvorlig tillitsproblem for opplysningssamfunnet. 

At falske artikler med slikt potensial allerede er publisert tror jeg vi kan ta for gitt. En nylig artikkel i The Guardian underbygger også dette. Det mister jeg nattesøvnen av.

På slutten av fjoråret ble en ny strategi for akademisk publisering etter 2024 lagt fram av de norske initiativtakerne bak cOAlition S og Plan S. Målet om åpen publisering skal åpenbart nås — til tross for at den originale planen har vist seg både vanskelig og dyrt å få til. Men: Kvalitet koster. Jeg ser fram til å høre hvordan de har tenkt å imøtekomme problemene med manglende fagfeller, overarbeidede redaktørgrupper og framveksten av papirmøller og kunstig intelligens. For at vi har et problem med hvordan forskning produseres og publiseres — det er vi enige om.

(Kronikken ble først publisert i Khrono)

Det siste avsnittet i teksten er endret fra den opprinnelige versjonen. Opprinnelig stod det: «I disse dager er en ny «Plan S» fra initiativtakerne bak cOAlition S ute på høring. Målet om åpen publisering skal nås — den originale planen har vist seg både vanskelig og dyrt å få til. Kvalitet koster. Jeg ser fram til å høre hvordan de har tenkt å imøtekomme problemene med manglende fagfeller, overarbeidede redaktørgrupper og framveksten av papirmøller og kunstig intelligens. For at vi har et problem med hvordan forskning produseres og publiseres — det er vi enige om.»

Les også:

Poenget med formidling er ikke å få informasjonen ut av eget hode, men inn i hodet til mottageren

Vitenskap handler mer om hva vi ikke vet enn hva som er sant