Spørsmålet om vi kan stole på vitenskapen, er ikke nytt, men dessverre høyaktuelt i tider med falske fakta, kunnskapsfornektelse og konspirasjonsteorier. Og ikke minst når politikere og presidenter blir selverklærte eksperter på effektiv pandemibehandling (Trump), mens forskere og deres forskning blir politisert.

Pølser og politikk vil vi som kjent ikke vite hvordan blir til, men hva med vitenskapen? Inneholder også den ingredienser og prosesser vi helst ikke vil vite om?

Trøbbel i vitenskapen

Dessverre er det sider ved vitenskapens kunnskapsproduksjon som er trøblete. Det har for eksempel vist seg utfordrende å få de samme forskningsresultatene når man gjentar forsøk, det vil si vitenskapelige eksperimenter.

En rekke studier har vist at det er vanskelig å gjenta forskningen med samme utfall, og det på en rekke felt, fra psykologi til virkningen av legemidler. Selv de beste forskerne sliter med dette. Flere nobelprisvinnere har sågar trukket tilbake artikler fordi de ikke klarte å få samme resultat som i den opprinnelige studien.

Selv med de samme dataene for hånden kan det være vanskelig å reprodusere de samme resultatene. Når vi ser et CT- eller MR-bilde tenker vi ofte at de avbilder virkelige strukturer i kroppen, men glemmer lett at bildene vi ser på skjermen er et resultat av en lang rekke avanserte beregninger.

En studie viste tilsynelatende at bruk av MR kunne påvise at en atlanterhavslaks kunne gjenkjenne menneskelige emosjoner i bilder som ble vist frem for laksen. Problemet var at laksen var død. Feilen var intendert.

Forskerne ville nemlig vise at det ofte foreligger store feilkilder ved bruk av denne bildeteknikken og at man kan fremstille bilder som viser nærmest hva som helst og oppnå overbevisende, men samtidig gale funn.

Bildetekst: Bilde av laks som viser hjerneaktivitet når den blir vist bilder av mennesker som viser emosjoner. Bildet er fra: http://prefrontal.org/files/posters/Bennett-Salmon-2009.pdf

Falske forskningsresultater

Et annet kjent problem er såkalt publikasjonsskjevhet. Det er mye større sjanse for å få publisert positive funn enn negative funn, såkalte nullfunn. Dette til tross for at nullfunn også kan være viktige og interessante.

Likevel, nyheten om at «vi har løst kreftgåten» slår bedre an enn «vi kan ikke behandle lungekreft med dette legemidlet heller» hos et medisinsk tidsskrift.

I en rekke forsøk aksepteres en feilrate på 5 prosent. Det betyr at en av tjue studier feilaktig har positive funn. På grunn av publikasjonsskjevheten er det stor sjanse for at det er den ene positive og ikke de 19 negative studiene som blir publisert. Mange forskere gjør en rekke statistiske analyser for de samme forsøkene, noe som forsterker effekten og gjør feilraten større.

I en artikkel med tittelen «Hvorfor de fleste publiserte forskningsresultater er falske» viste professor John Ioannidis ved Stanford-universitetet at det ofte er mindre enn 50 prosent sjanse for at et forskningsresultat er sant, selv om det er publisert i et anerkjent tidsskrift etter fagfellevurdering.

Troverdig tulleforskning

En annen grunn til at vi noen ganger ikke kan stole på forskningsresultater, er at det er mye tulleforskning, såkalt bullshit science. Den ligner veldig på vitenskap, men har som formål å overbevise oss uten tanke for om det er sant eller ikke. Tulleforskning er lett å produsere og vanskelig å avsløre.

I tillegg har vi et stort tilfang med tulletidsskrifter, eller pirattidsskrifter. Slike tidsskrift fremstår som seriøse, men publiserer hva som helst mot betaling. Problemet er at de blir både lest og sitert. Nå kan man også bruke ulike programmer (papermills) og kunstig intelligens som automatisk genererer artikler.

Redaktøren for det norske legetidsskriftet, Are Brean, testet et slikt program for å lage en artikkel om en gruppe på 25 isbjørner, som alle spontant konverterte til å bli mennesker. Han sendte inn artikkelen med tittelen «Spontaneous Transformation in Ursus Maritimus. A Case Series» til tidsskriftet International Institute of Engineers & Researchers (IIER) under forfatternavnet dr. Lur N. Dreier.

«Forskning og artikkelskriving tok til sammen 30 minutter. Fire dager etter innsendelse var artikkelen «fagfellevurdert» og antatt», rapporterer Brean.

Interessestyrt kunnskap

Ellers vet vi godt at sterke interesser driver vitenskapen og dens resultater. Dette er kanskje best kjent fra tobakksindustrien og legemiddelindustrien. Men også forskere, ikke bare bedrifter, har sterke interesser og kan publisere forskningsresultater basert på egne vitenskapelige kjepphester (polarisert forskning) og/eller politiske oppfatninger.

Tilsvarende kan også sterke interesseorganisasjoner påvirke forskning. Eksempelvis har forskere blitt forfulgt av aktivister og pasientorganisasjoner fordi de har fått «feil forskningsresultater». Det er altså mange grunner til at vi kan lures, der vitenskapen skaper uviten.

Bør vi så være optimister eller pessimister på vitenskapens vegne? Vi bør i hvert fall være langt mer kritiske enn vi ofte er. Én bakenforliggende årsak til at falsk kunnskap produseres og at tidsskrifter bedriver publiseringsskjevhet, er utvilsomt overdreven iver etter nye og positive resultater.

Så komplisert og kompleks som verden er, vil de fleste forskningsresultatene måtte være negative. Det må vi imidlertid bare akseptere og formidle, og ikke underslå.

Dessuten viser vitenskapshistorien at det hele tiden vil komme nye måter å fremskaffe viten på. Disse må vi vurdere kritisk og samtidig ta i bruk de gode og unngå de dårlige.

I tillegg må vi ikke lukke øynene for de sterke interessene som er involvert i kunnskapsproduksjonen. Vi må dyrke deres drivkraft og temme deres tendenser.

Vitenskapen handler mer om hva vi ikke vet enn hva som er sant

I 1960 skrev den østerisk-britiske filosofen Karl Popper en artikkel med tittelen Om kildene til kunnskap og uvitenhet, der han avviser at observasjoner av verden og tanker om den kunne gi oss sikker kunnskap. Hverken erfaring eller rasjonalitet gir gyldig viten.

Observasjonene kan lure oss og tankene kan spinne oss inn i falske forestillinger. Vi må derfor være skeptiske til det som sies å være sann kunnskap, hevdet Popper.

Mye tyder på at vi trenger å gjenoppfriske Poppers poeng. Vitenskapen er bedre til å frembringe viten om hva som ikke er tilfelle enn hva som er sant. Gjennom å vite hva som ikke er tilfelle, kan vi jobbe mot sikrere viten.

Det er ingen tvil om at vitenskapen skaper viten – og at skapelsesprosessene er feilbarlige. Vi bør derfor være konstruktivt kritiske til vitenskapen og dens resultater. Og hele tiden forsøke å forbedre den vitenskapelige skapen. Det kan vi gjøre ved å publisere negative funn, fjerne tulleforskning og forbedre fagfellevurderingen.

Vi må bruke de samme midlene som undergraver vitenskapens troverdighet - digital teknologi og kunstig intelligens – bare bedre og mer intelligent.

LES OGSÅ:

Ikke test deg for «sikkerhets» skyld