Vonde føtter er kanskje kanskje en pris verdt å betale for å være skapelsens høydepunkt, skriver Erik Tunstad.
Vonde føtter er kanskje kanskje en pris verdt å betale for å være skapelsens høydepunkt, skriver Erik Tunstad.

Jeg er skapelsens høyde­punkt, for jeg har vondt i foten

Lider du som meg av slitasje- eller urinsyregikt, kan du trøste deg med at du ikke kunne vært menneske uten denne smerten.

Vonde føtter kan være vanskelige å diagnostisere. Etter ti års syting fra min side, har fastlegen ennå ikke bestemt seg for om jeg har slitasjegikt eller urinsyregikt – også kjent som podagra. For meg spiller det liten rolle, begge deler gjør vondt – og begge er et adelsmerke: De viser at jeg er menneske!

I begynnelsen av oktober skrev jeg om min reise til Kreta for å se på de fossile fotsporene etter en fjern slektning av oss. Jeg konkluderte med at disse mer enn seks millioner år gamle fotsporene ikke stammer fra en av våre direkte forgjengere.

Menneskets forgjengere skilte lag med sjimpansenes nede i Afrika omtrent på samme tid, påsto jeg, så her må det dreie seg om konvergent evolusjon.

Men samtidig fortalte jeg at det var mange menneskeaper i Europa på denne tiden, og at jeg ikke ser bort fra at dagens afrikanske menneskeaper fikk med seg noen gener nordfra da de tilslutt emigrerte sydover igjen.

Jeg skal forsøke å rydde opp i trådene.

Fra Afrika til Europa og tilbake

Menneskeapene utviklet seg i Afrika for rundt 20 millioner år siden. Dette vet vi ut fra både fossiler og genetikk. Det er funnet rester etter flere titalls ulike arter. Disse likner vår tids menneskeaper på enkelte områder. De var haleløse, levde av frukt og hadde lang barndom – omtrent som oss.

Men det var også forskjeller. De kunne for eksempel ikke henge fra grenene, slik både vi og moderne menneskeaper kan. Så de beveget seg rundt i trærne på samme måte som vår tids apekatter (og i motsetning til menneskeaper) – altså på alle fire. Og antagelig ikke på knokene.

Vi har altså mistet evnen til å skille ut urinsyre, men hva vant vi?

For en 15 millioner års tid siden begynte det imidlertid å bli færre afrikanske menneskeaper – samtidig som de ble flere av dem overalt ellers. De dukket opp både i Asia og i Europa, og jeg nevnte noen av dem i den forrige artikkelen.

Her levde de i millioner av år, før de til slutt tok veien sydover igjen.

Alt dette bringer meg et skritt nærmere mine vonde føtter.

Smerten skyldes en tilpasning

Det var varmere og fuktigere i Europa på denne tiden, selv om vi ikke hadde full regnskog. Europa befinner seg tross alt nokså langt nord, og uansett vær og vind, er det mørkt om vinteren. Enkelte menneskeaper hadde utbredelse helt opp i Tyskland.

Så hva gjør en dedikert frukt-eter om vinteren, millioner av år før Banan-Mathiesen? Skogene var som sagt preget av årstidsvariasjoner, og frukt var mangelvare i mørket.

Genetikk og biokjemi kan gi oss et svar. Og ett av dem er urinsyre.

Urinsyre er et vanlig metabolsk biprodukt, altså et avfall fra flere prosesser som foregår i kroppen – et avfall vi får ut av kroppen ved å tisse.

De fleste dyr, også apekatter, fjerner urinsyre også ved å produsere et enzym ved navn uricase. Dette enzymet bryter ned urinsyre i blodet, dersom konsentrasjonen blir for høy.

Av en eller annen grunn, gjelder ikke dette for oss mennesker, og heller ikke for våre nærmeste slektninger sjimpansene, gorillaene og orangutangene. Vi har riktignok genet som skal til for å produsere løsningen på alle gretne gamle gubbers store plage – men enzymet er ødelagt, det er mutert i stykker.

Siden alle nålevende menneskeaper deler denne mangelen, kan vi anta at mutasjonen oppsto for cirka 15 millioner år siden, altså omtrent på den tiden vi spredte oss ut av Afrika, dro til Europa, og ble der til vi vendte tilbake for kanskje så lite som ti millioner år siden.

Frukt i mørket

Slike mutasjoner overlever imidlertid ikke, dersom de ikke medfører en eller annen fordel for den muterte. Løsningen på dilemmaet kan være at våre forgjengere, etter mutasjonen, begynte å leve her oppe i nord, hvor fortsatte med et kosthold hovedsakelig bestående av frukt, og derfor møtte et annet problem: Det er lite frukt i Europa når sola står lavt på himmelen.

Vi har nå kommet til plasteret på såret, vår kompensasjon for ømme føtter. Vi har altså mistet evnen til å skille ut urinsyre, men hva vant vi?

Jo, urinsyre har den egenskap at den omdanner fruktose til fett. Fruktose er sukkeret i frukt. Og våre forgjengere levde nå i det halvmørke nord – med blodårene fulle av urinsyre. De kunne dermed omdanne frukt til fett. De kunne spise seg fete på bananer og mango i sommerhalvåret, skaffe seg et skikkelig fettlag, omtrent som dagens bjørner, og deretter slepe seg gjennom den mørke årstid.

Vi ser her hvordan evolusjonen virker. Vi flytter på oss, leveforholdene forandrer seg, samtidig som genene muterer. Ikke av noen spesiell grunn eller i noen spesiell retning, men mutasjoner som i Afrika ville forsvunnet like fort som de kom, kunne overleve i Europa, fordi leveforholdene var annerledes, og dermed også seleksjonstrykket.

Menneskeapene levde noen millioner år i eksil i det høye nord, før noen av dem tuslet hjem igjen. Der nede i Afrika utviklet de seg så til gorillaer, sjimpanser og oss – som i dag lider av podagra og blir feite av å spise bananer.

For tunge til å tåle å stå oppreist

Evolusjonen er således en uforutsigbar opportunist, en som kan gi oss både fordeler og ulemper.

Jeg nevnte i starten at jeg også vil være stolt av mine smerter, også dersom de viser seg å skyldes slitasjegikt, og ikke urinsyregikt. Antagelig lider jeg av begge deler, for jeg har smerter i knær og ankler, og en drøss andre steder.

Slitasjegikten kan uansett også rubriseres blant menneskehetens, om ikke eksklusive, så ihvertfall adelsmerker. Og den har som podagraen en rasjonell, om enn smertefull forklaring.

Det er en stor fordel for oss å gå oppreist på to bein. Akkurat hvilke fordeler vi snakker om, skal jeg la ligge, men tobeint gange er noe av det som gjør oss til mennesker. Og da får vi tåle å betale prisen.

Vår nye kroppsholdning og medfølgende livsstil som omvandrende ape førte til at knokler måtte brukes på en ny måte. Etter hvert har evolusjonen plukket ut de variantene som egner seg best. Skjelettet vårt er blitt lettere, spinklere, bedre tilpasset løping og dårligere tilpasset klatring – men mange detaljer er ennå ikke på plass, mange knokler befinner seg i tidligere uprøvde posisjoner.

Dette er en av grunnene til at knoklene mine, etter tiår med hopping og spretting i ulendt terreng, nå begynner å si stopp. All aktiviteten har slipt bort isolasjonen, det beskyttende laget som «oljer» leddene, og jeg må bøye og tøye mye for ikke å likne en gammal krok når jeg går ned og henter avisa om morgenen.

Lista over hvilke problemer den oppreiste gange har påført oss er lang og trist. Jeg skal spare også den til en senere artikkel, men siden jeg snakket om evolusjonens vekting av fordeler og ulemper:

Vi mennesker er den eneste arten som kan brekke ryggen under vår egen vekt. Det holder at vi står oppreist, og ellers ikke gjøre noe annet. Vi risikerer altså å bokstavelig talt bryte sammen. Og da særlig der hvor ryggsøylen bøyer seg, foretar de mest svungne svingene. Og dette problemet øker også med alderen, når knoklene blir enda skjørere. Ifølge litteraturen rammes rundt 750 000 amerikanere hvert år.

Men dette er kanskje også bare en liten pris å betale for å være skapelsens høydepunkt?

LES OGSÅ:

Powered by Labrador CMS