Du finner dem nokså lett. Kjøp en flybillett til Kreta, lei en bil og kjør en halvtime vestover fra Chania. Et par hundre meter før du når husklyngen Trachilos, tar du av en enda mindre vei ned mot stranda. Det er ingen parasoller og solsenger der nede, heller ingen strandbarer og blekfete nordboere – det er egentlig nokså øde.

Men det har altså vært folk her lenge. Spørsmålet er hvem de var, eller kanskje riktigere: hva? Hva slags vesen etterlot 23 fotspor, formet som en menneskefot, cirka ti centimeter brede og 22 centimeter lange, i sanden, en dag for 6,05 millioner år siden?

Det var flere av dem, og de gikk oppreist på to. Var dette de aller første mennesker, slik håpefulle grekere mener, eller var det noe annet?

Alderen åpner for det første. 6,05 millioner år er omtrent alderen på et annet eldgammelt før—menneske, Orrorin tugenensis fra Kenya. Kan Orrorin ha spredt seg helt nord til Kreta? Eller, for å ta en gresk vinkel: Fra Kreta og helt syd til Kenya?

En annen mulighet er at likheten bare er det, en likhet – og ikke et tegn på verken nært slektskap eller direkte avstamning. Funnstedet og andre omstendigheter får meg til å tro det. For å forstå hvorfor, må vi vite mer om menneskeapenes forhistorie.

Menneskets eksotiske fortid

Vi antar i dag at menneskenes og sjimpansenes siste felles forfar levde et sted øst i Afrika en gang for rundt sju millioner år siden. Det eldste fossilet på vår del av slektstreet er den mellom seks og sju millioner år gamle Sahelanthropus tchadensis.

Det er lett å tro at historien før dette foregikk i trekronene sentralt i Afrika. Men virkeligheten var langt mer eksotisk.

I miocen-perioden for mellom 23 millioner og fem millioner år siden var vi menneskeaper en variert og mye utbredt dyregruppe. Vi finner de aller eldste, slekten Proconsul, i Afrika allerede for tjue millioner år siden.

Likevel viser fossilene også at veldig mye av vår forhistorie foregikk utenfor Afrikas grenser.

Dette bør ikke overraske. Både gibboner og orangutanger er i dag eksklusivt asiatiske arter. De er etterkommerne etter menneskeaper som befolket Asia og Europa, lenge før vi mennesker startet på vår egen vei.

Fossilet av den cirka 13 millioner år gamle Dryopithecus ble for eksempel funnet i de franske Pyreneene allerede i 1856, samme år som den første neandertaler ble funnet. Den omtrent like gamle Hispanopithecus ble funnet, ja du gjettet riktig, Spania, mens den 13 millioner år gamle Pierolapithecus catalaunicus selvfølgelig ble funnet i Katalonia. Den omtrent like gamle Sivapithecus levde i India.

Så er spørsmålet – førte alle disse eurasiske menneskeapene til noe mer enn fossiler, gibboner og orangutanger? Vel – det var antagelig ikke den overnevnte og afrikanske menneskeapen Proconsul som ledet an i retning oss.

Noen forskere mener nemlig at Proconsul-slekten døde ut, og at menneskeapene overlevde nettopp fordi de hadde spredt seg ut i verden. Kanskje trådte forgjengerne til gorillaene, sjimpansene og oss sine første barnesko i Europa, før de vandret tilbake til Afrika – og resten ble historie: De slo seg til i regnskogene, gorillaene skilte lag med oss for ni millioner år siden, og sjimpansene for sju – og dermed begynte historien om oss.

En enda mer radikal hypotese er at mennesket oppsto i Europa.

Jeg har liten tro på dette, men hva skjedde da med alle menneskeapene som ble igjen i Asia og Europa, de som ikke dro tilbake til Afrika? Jo, de levde videre.

(Veldig) tidlige europeere

Vi har allerede møtt Sivapithecus, Dryopithecus og de andre. Noen millioner år senere, omtrent for ti millioner år siden, da vi antar våre forfedre var tilbake i Afrikas regnskoger og gorillaene forlot oss, vandret den nokså storvokste Ouranopithecus macedoniensis rundt i Hellas. Den ble etterfulgt av Ouranopithecus turkae i Tyrkia, mens Oreopithecus nøt solen i Italia omtrent på samme tid.

I 1944 fant tyske soldater den litt mer enn sju millioner år gamle Graecopithecus da de bygget en bunker på Peloponnes. Vi er nå omtrent på den tiden da vi tror sjimpansene og våre forgjengere skilte lag nede i Afrika. Dette har fått enkelte forskere til å foreslå Graecopithecus som den aller første representant for det som til slutt skulle bli oss. En konkurrent til Sahelanthropus og den noe senere Orrorin, med andre ord.

De foreslår altså at selve avsparket gikk i Sør-Europa, og ikke i Afrika.

Dette bryter i så fall med det vi tror vi vet, og det er nå vi må vurdere tyngden av bevisene.

Føtter, fotspor og manglende fossiler

Vi vet sørgelig lite om Graecopithecus. Forskerne har bare funnet noen få tenner. Og om vesenet som noen år senere tråkken oppover stranden utenfor Trachilos vet vi så godt som ingenting.

Forskere har likevel brukt det at Trachilos-sporene er så like våre som et «bevis» på at de var våre nære slektninger og kanskje til og med forfedre. Men hva om vi tar feil med hensyn til hvordan tidlige menneskeaper var skodd?

Jeg skrev sommeren 2021 en artikkel om faren med å gå ut fra at sjimpansens fot er mer primitiv enn vår. Detaljer i foten til Ardipithecus ramidus fra cirka 4,5 millioner år tilbake i tid antyder at vår felles forfar kan ha hatt en fot som likner mer på vår fot enn på sjimpansens.

Dette åpner for at en fot ala den vi ser avtrykk av i Trachilos kan ha utviklet seg mens menneskeapene fremdeles myldret i Asia og Europa. Flere av artene jeg nevnte over beveget seg antagelig oppreist på bakken.

Problemet nå, begynner å bli mangel på gode europeiske fossiler.

Europeerne døde ut

Med forbehold om at vi ikke har funnet alt som er å finne, ser det ut som om de fleste europeiske artene døde ut mot slutten av miocen.

I Afrika ruslet verden imidlertid videre. Sjekk et kart over førmennesker fra sju til to millioner år tilbake, og du ser at alt skjedde langs Riftdalen i Øst-Afrika og i Sør-Afrika. Sjekk deretter Alfred Russel Wallaces «Sarawak-lov»: En art oppstår i både rom og tid nær en nært beslektet art.

Ut fra dette, fremstår Trachilos-fotsporene som en anomali. Hvilket de selvsagt ikke er. Det fantes virkelig en menneskeape på Kreta for 6 millioner år siden, den beveget seg på to, og hadde føtter som liknet våre.

Spørsmålet er bare om dette var en slektning av våre forfedre Orrorin, Sahelanthropus, Ardipithecus kadabba og Ardipithecus ramidus. Er det mest sannsynlig at for eksempel Orrorin hadde en utbredelse helt opp til Kreta? Eller er det mest sannsynlig at fotsporene i Trachilos ble avsatt av noen andre – kanskje en art som var i ferd med å utvikle seg til noe som kunne ha kommet til å likne på oss?

Er det mest sannsynlig at mennesket oppsto i Hellas, der slektslinjene tilsynelatende døde ut noen år senere? Eller er det mer sannsynlig at vi stammer fra menneskeaper som allerede oppholdt seg i Afrikas regnskoger?

Fjernere fra sjimpansene enn antatt?

Er det det første som gjelder, må noen av dem ha vandret sørover og gitt opphav til mangfoldet av tidlige menneskearter sentralt i Afrika. Det må i så fall bety at vi ikke er i så nær slekt med sjimpanser som vi tror – for de skilte vi oss jo fra minst en millioner år før noen tråkket i sanden på Kreta.

Denne datoen og antagelsen må i så fall være feil – men ingenting er umulig. Jeg heller likevel i retning av å tro at fotsporene jeg nettopp så, der vest på Kreta – er et resultat av et velkjent evolusjonært fenomen – konvergent evolusjon.

Noen fossile knokler fra Kreta hadde som sagt passet fint nå.

LES OGSÅ:

Har mennesket alltid vært én art eller har det vært flere?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap