Høsten 2022 poppet det ene franske regjeringsmedlemmet etter det andre opp godt inntullet i høyhalsete ullgensere og boblejakker – til og med president Macron dukket opp med høyhalser under dressjakken i stedet for skjorte og slips. Det hele ble en stående vits i media og blant folk flest, men grunnen var viktig nok: å spare på strømmen når vi står midt i en energikrise.

Slik beskrev finansminister Bruno Le Maire det til radiokanalen France Inter:

«Vi kommer til å holde temperaturen på ministerkontoret til 19 grader. Dere kommer ikke til å se meg med slips lenger, men med høyhalser. Og det tror jeg blir bra, vi sparer strøm og viser måtehold».

Og nettopp ordet måtehold - sobriété på fransk - har stått sentralt når regjeringen har forklart sin strategi for energisparing, le plan de sobriété énergétique med mål om å redusere energiforbruket hos det offentlige, næringslivet og husholdningene.

Sobriété – et historisk ideal om måtehold

Begrepet om sobriété er imidlertid noe mer enn bare et politiker-buzzword. Det har en lang forhistorie i Frankrikes mangslungne miljøbevegelse. Måtehold som ideal er selvsagt ikke nytt og har sine røtter i antikkens filosofi så vel som i religioner som buddhisme og kristendom. I en slik sammenheng er måtehold gjerne sett som en moralsk dyd eller et åndelig ideal for mennesket. I dag knyttes det ofte opp til en økologisk kritikk og løftes frem som en mulig løsning på klimakrise og naturtap.

I fransk miljøtenkning har begrepet om sobriété vært viktig for mange. Vi finner for eksempel begrepet innen kristen økologisk tenkning, og det brukes av pave Frans i det økologiske manifestet Laudato Si’.

En viktig forkjemper for sobriété i Frankrike har ellers vært gårdbrukeren og forfatteren Pierre Rabhi, som ønsket seg et lykkelig måtehold, sobriété heureuse. Rabhi var en fri sjel som ville tilbake til naturen og drev med økologisk jordbruk men ble også kritisert både for å være for tannløs og for sine tette bånd til antroposofien, en filosofisk bevegelse basert på Rudolf Steiners tenkning – her i Norge gjerne mest kjent via Steinerskolen.

Sobriété er blitt et samlende motto for dagens miljøpolitikk

Den fransk-sveitsiske miljøfilosofen Dominique Bourg er en annen viktig stemme for sobriété. Han vil ta et oppgjør med en verden hvor livskvalitet og selvrealisering har vært koblet til materiell velstand i form av gjenstander (som smarttelefoner og luksusbiler), jobb og reising.

For Bourg gir sobriété økt livskvalitet, men det er også et rettferdighetsprosjekt. Han foreslår derfor å innføre konkrete mekanismer, som kvoter på forbruk av forurensende varer, for å regulere og redusere forbruket på en mer rettferdig måte.

Sobriété har også fått en slags renessanse gjennom ulike livsstilsfenomener, som «simple living» og «slow living» der tanken er at man får et bedre liv ved å leve sakte, med færre ting – og dermed også sparer kloden. Etter hvert som vi kjenner energikrisene og sviktende råvaretilgang på kroppen blir også naturens grenser tydeligere for mange og sobriété kan være et svar på dette.

I det siste har begrepet om sobriété fått spesielt stort gjennomslag når det gjelder energi, som vi så med den franske regjeringens energiplan. Også i offisiell miljøpolitikk er begrepet tatt i bruk, og brukes for eksempel i «klimaloven», Loven om energiomstilling og grønn vekst ( la Loi sur la transition énergétique et la croissance verte) fra 2015 .

Det finnes visstnok ingen direkte oversettelse av sobriété til andre språk, men internasjonalt finner vi liknende begreper i tysk (suffizienz) og engelsk (sufficiency) og den seneste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) viser for eksempel hvordan sufficiency policy, basert på redusert etterspørsel av energi og råvarer kan virke sammen med energieffektivisering og fornybarsatsing for å få ned klimautslippene.

Et omstridt begrep – er sobriété sosialt urettferdig?

Selv om ordet sobriété altså har vært overalt i franske medier i det siste, er ikke dette unikt som språklig fenomen betraktet. Titt og ofte skjer det at det dukker opp slike nyord på miljøfeltet, som prøver å uttrykke en ny måte å tenke på – tenk bare på ord som «flyskam» eller «miljøkrise».

Noen ganger brukes de kanskje så mye at de etter hvert kan føles som en tom besvergelse, som uttrykket «det grønne skiftet», som ble kåret til årets nyord i Norge i 2015. Men på sitt beste kan vi føle at slike nyord treffer, at de gir en gjenkjennelig beskrivelse av virkeligheten og at de inspirerer til handling.

Sobriété er nettopp et slikt ord som kroppsliggjør mange forskjellige forståelser av hva miljøproblemet er men som deler forståelsen av at vi må redusere vårt miljøavtrykk.

Men begrepet om sobriété er ikke bare fryd og gammen. Ikke minst blir spørsmålet om sosial rettferdighet akutt, hvordan kan vi sikre at det ikke blir de minst privilegerte som må betale mest for det grønne skiftet? Er sobriété egentlig et privilegium for de som har mest fra før, og som kan kutte litt der det svir minst? Dette er viktige spørsmål å besvare.

Den årlige spørreundersøkelsen til det franske miljødirektoratet ADEME viser uansett at franskmenn tar klimaproblemet på alvor og også er villige til å gjøre nokså omfattende livsstilsendringer for å få bukt med det.

Noen mener at begrepet sobriété er blitt populært fordi det i bunn og grunn er nokså tannløst, fordi det ikke egentlig utfordrer de økonomiske rammene vi lever under. Det er et velmenende begrep, men uten særlig potensial for samfunnsendring.

Mange velger å snakke om sobriété i stedet for det mer betente begrepet décroissance («motvekst» eller «degrowth») som er langt mer kontroversielt, fordi det forutsetter et tydeligere brudd med fortsatt økonomisk vekst. Det er likevel interessant at både president Macron og statsminister Élisabeth Borne har sett det nødvendig å gå aktivt ut mot décroissance.

Det kan tyde på at mer radikale idéer engasjerer og sirkulerer i den franske debatten enn i vår egen, hjemlige som gjerne fokuserer mer på teknologiske løsninger - og der vi knapt har klart å enes om et norsk ord for «degrowth» (både «nedvekst» og «motvekst» brukes, og samlet er de kun nevnt 106 ganger i norske papirmedier siden 2000 (Atekst).

Når miljøbegreper tømmes for innhold

Både sobriété og décroissance er interessante begreper som reiser viktige spørsmål både i Frankrike og Norge når vi står midt i en energikrise og i økende grad ser konsekvensene av farlige klimaendringer.

I min egen forskning har jeg sammen med kolleger funnet at også folk i Norge snakker om tradisjonell nøysomhet når de skal begrunne motivasjon for livsstilsendring i møte med klimakrisen – så her er det nok både likheter og forskjeller. Likevel er det nok en fare for at meningsinnholdet til sobriété til slutt kan bli for elastisk for sitt eget beste.

Når bruken av ordet plutselig tar av og brukes av alt fra statsminister til øko-hippier er det kanskje et tegn på at det tømmes for innhold – men det blir uansett spennende å følge dette uttrykket videre.

LES OGSÅ:

Lågendeltaet: Når verdien av natur ikke teller

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap