Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kronikk for Transit Magasin 23. november 2023 brukte jeg uttrykket «Churchill-øyeblikk» (Churchillian moment) for å beskrive president Emmanuel Macrons rolle i Ukraina-krigen. Dette uttrykket refererte til Churchills standhaftige motstand mot Nazi-Tyskland under andre verdenskrig, som ga håp til europeere i en tid med dystre fremtidsutsikter. 

For Macron handlet det om å fremstå som den EU-lederen som best kunne representere motstanden mot Putins angrep på Ukraina. Dette var imidlertid ingen selvfølge. 

Uklar linje før bruddet

De første to årene av krigen var preget av nøling og vingling fra fransk side. Før invasjonen ble Macron kritisert for å føre endeløse samtaler med en Putin som bare lekte med ham. Etter krigsutbruddet fortsatte Macron med en uklar linje. Vesten skulle selvsagt støtte ukrainerne. Men Russland skulle ikke ydmykes og russerne skulle få langsiktige sikkerhetsgarantier. 

Paris’ «moderasjonslinje» skapte furore blant Frankrikes allierte og sådde tvil om hvor Frankrike egentlig sto i krigen. Franskmennenes forsiktighet var ikke helt grunnløs. Man fryktet at russerne før eller senere skulle miste grepet. 

Putin truet selv med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mot ukrainsk territorium.

Macron brøt med sin linje overfor Russland i Bratislava 1. juni 2023. Han understreket at Ukraina trengte mer støtte for å motstå ytterligere russisk aggresjon. Samtidig støttet han et fremtidig ukrainsk NATO-medlemskap og landets gradvise opptak i EU. 

Fra due til hauk

Leveransene av franske våpen økte betraktelig. I løpet av 2023-2024 gikk Macron fra å bli ansett som svak og nærmest «putinofil», til å bli en av Ukrainas sterkeste støttespillere. Den 14. mars 2024 beskrev den franske avisen Le Monde en fransk helomvending fra «due» til «hauk». 

I min kronikk til DNAK 20. april 2024 skrev jeg at Macron ventet utålmodig på et nytt «Churchill-øyeblikk». Hans støtte til ukrainernes krigsinnsats og harde kritikk mot illiberale regimer kompenserte for katastrofalt lav popularitet på hjemmebane. 

Behovet for en leder og tapet av en alliert

Trumps seier i presidentvalget i USA i november kom som et sjokk for alle. Det ble raskt klart at USAs garanti for europeisk sikkerhet ikke lenger var gitt. Samtidig så russerne en mulighet til å slå Ukraina i bakken. Europeerne sto overfor en eksistensiell krise og kunne ikke lenger vente på at stormen skulle gå over. 

Hvem skulle lede dem? De trengte mer enn noensinne en Churchill som kunne stake ut veien. Kunne det bli Macron?

Noen vil svare «ja» på et slikt spørsmål. Europeernes reaksjon viser fortvilelse over Trumps forakt for Ukrainas overlevelse og europeernes sikkerhet, sinne over å se USA inngå en djevelsk pakt med Putin-diktaturet, og grenseløs sorg over å miste en trofast alliert gjennom nesten 80 år. 

les også:

Hva betyr Trump 2.0 for Europa?

Et eksempel på slik sorg kom til uttrykk gjennom Nicole Gnesotto, tidligere direktør for European Union Institute for Security Studies (EU-ISS), som 20. februar slo fast på radiokanalen France Inter at USA ikke lenger er europeernes allierte. Landet har tvert imot blitt Europas kommersielle motstander, ideologiske fiende og en forræder med tanke på Alliansen. 

Macron snakket allerede i september 2017 om behovet for å styrke europeernes strategiske kapasitet, og historien har gitt ham rett. Den franske presidenten ble formet av en gaullistisk kultur som preges av sunn skepsis ovenfor USAs makt. Han har ellers en klar europeisk profil og virker som et logisk valg for å innta en lederposisjon. 

I tillegg har han et akseptabelt forhold til både Trump og Putin. Frankrike er ikke minst EUs eneste atommakt i en tid hvor det reises tvil om USAs vilje til å forplikte seg til NATOs artikkel 5. 

Tysklands kommende kansler Friedrich Merzs iver etter å be om en mulig utvidelse av den britiske - og ikke minst den franske atomparaply til Tyskland -, vitner om en fornyet interesse for franske atomvåpen. Dette gir landet en unik tyngde i EUs sikkerhetsdebatt.

Trøbbel hjemme

Andre vil svare «nei» på samme spørsmål. Macron i 2025 er betydelig svakere enn Macron i 2017. For åtte år siden var han en nyvalgt president med kallenavnet «Jupiter», med full kontroll over landets politiske agenda. Han ble den første franske presidenten som ble gjenvalgt i 2022 siden Jacques Chirac i 2002. Det var siste gang han eller hans parti vant et valg. Siden har det bare gått nedover. 

Presidentens overraskende beslutning om å oppløse nasjonalforsamlingen i juni 2024 kastet landet ut i en urolig periode preget av fremveksten av ytterfløyene. Bare i 2024 hadde Frankrike fire statsministre. I februar 2025 lyktes regjeringen å få vedtatt statsbudsjettet for 2025. Men ingen vet hvor lenge statsminister François Bayrou vil sitte. 

Ustabiliteten er et alvorlig slag mot Macrons troverdighet. Den hindrer ham i å fremstå som et forbilde utad og i å overbevise andre om at de forhandler med et handlekraftig Frankrike. Tiden renner fort fra ham i en situasjon hvor Europa står foran stupet. Macron går av om 18 måneder og kan ikke stille til gjenvalg. 

Skyhøy gjeld

Den andre grunnen til å tvile på Macrons lederevne er økonomisk. Frankrike sliter med en offentlig gjeld på over 3230 milliarder euro. Landet har begrenset kapasitet til å finansiere en betydelig styrking av sin militære kapasitet alene og er avhengig av at egen opprustning støttes av EU. 

Paris planlegger å øke forsvarsutgiftene med 3 milliarder euro i året frem til 2030. Men et mål på 5 prosent av BNP - slik Trump har tatt til orde for - synes å være utenfor rekkevidde, med mindre det foretas kutt i landets velferdssystem, noe presidenten antydet i en tale til det franske folk 5. mars.

Flere ledere kan være nødvendig

Macron har egenskaper som gir ham en sentral rolle i å føre Europa gjennom vår tids alvorligste krise. Få statsledere hadde våget å avbryte Trump for å korrigere en løgn, slik han gjorde i Det hvite hus 25. februar i forbindelse med spørsmålet om hvem som finansierer Ukrainas krig. 

Men tanken om at én bestemt mann eller kvinne kan redde situasjonen er trolig for enkel. 

President Zelenskij stiller i en egen kategori. Hvis noen kan sammenlignes med Churchill, så er det ham, ifølge Spiegel fra 3. mars. Friedrich Merz pekes også ut som en tung aktør etter at han signaliserte et historisk skifte i Tysklands forhold til USA, samtidig som han oppfordret Europa til å stå opp for seg selv. 

Med Macron som president i Frankrike og Merz som kansler i Tyskland, kan den tysk-franske motoren i EU få en kraft man ikke har sett på flere tiår. Polens statsminister Donald Tusk er også en sterk stemme i debatten om EUs opprustning. Han slo fast at europeerne må være villige til å bruke 5 prosent av BNP på forsvar. Flere må på banen. 

Europeerne sliter fortsatt med en svakhet som Henry Kissinger, utenriksminister for USAs presidenter Richard Nixon og Gerald Ford, påpekte på 1970-tallet. Hvem ringer man til når man skal snakke med europeerne? 

Frankrike, Polen, Tyskland, Italia, Spania og Storbritannia samarbeider nå i Weimar+, en gruppe som samler EUs fem stormakter og Storbritannia. Den arbeider for en fredsløsning for Ukraina med sterke sikkerhetsgarantier og for å optimalisere de europeiske landenes forsvarsindustri. 

Lederen for Det europeiske råd, Antonio Costa, og EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, er også med. Man kan bare håpe at europeerne, denne gangen, møter fremtiden samlet.

Aktuelt fra forskersonen:

Hvorfor innfører Trump tollkrig nå, og hvem vinner?

Frankrikes rolle i Syria: Fra koloniherre til gjenoppbygger