Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det unipolare øyeblikket kunne aldri vare evig. Makt genererer nesten automatisk motmakt; enhver kraft møtes av motkrefter, det vil si av balansering. 

Således er USAs fall – for fall er nettopp det vi er vitne til – ikke noe uventet. Det som derimot er mer uventet, og faktisk ekstraordinært, er at hegemonen selv later til å besørge dette fallet.

Den nakne maktpolitikken

Retorikken i Washington målbærer det stikk motstatte budskapet: 

«America will reclaim its rightful place as the greatest, most powerful, most respected nation on earth», som presidenten lovet i innsettelsestalen. 

Man kan sågar fort forledes til å tro at Trump-administrasjonen faktisk øker USAs relative makt. Når man nå har kastet av seg de liberale verdiene og vendt ryggen til internasjonale institusjoner og internasjonal rett, står man igjen med naken maktpolitikk.

I utgangspunktet trenger ikke dette være negativt for en supermakt som fremdeles besitter en miks av kapabiliteter på et nivå som ingen annen global stormakt noensinne har hatt. Vi befinner oss i en epoke der USA på eklatant og ubeskjemmet vis gjør bruk av, eller truer med å gjøre bruk av, disse kapabilitetene. 

Dette rammer (mange) allierte så vel som (enkelte) fiender.

Pisk, gulrøtter og relativ makt

USA legger blant annet et voldsomt press på europeiske NATO-medlemsstater for å få disse til å øke forsvarsbudsjettene. Samtidig tyder de fleste signaler på at USA er ferdig som sikkerhetsgarantist for Europa. Trump-administrasjonen hevder at europeerne i flere tiår har utnyttet USAs godvilje og militære muskler.

Hva gjelder USAs selvutnevnte rolle som «fredsmegler» mellom Russland og Ukraina, har amerikanernes press og trusler vært rettet mot Ukraina. Pisken brukes mot Kyiv; Moskva fristes med gulrøtter. 

Enkelte antyder at den raske og dramatiske amerikanske tilnærmingen til Russland er et rasjonelt forsøk på å lokke landet bort fra alliansen med Kina, en voksende stormakt som med rette fremheves som USAs klart største rival i internasjonal politikk.

Og la det være sagt: Den tradisjonelle målestokken på fremgangsrik utenrikspolitikk og geostrategi er nettopp de konsekvensene ens handlinger har for egen makt og sikkerhet. I det hele tatt, og hvis man legger et realpolitisk syn til grunn: 

I vurderingen av om en statsleder opptrer «moralsk» eller ikke, er lederens personlige moral underordnet de effektene lederens beslutninger har for landets maktposisjon.

Men at USA nå bedriver naken maktpolitikk betyr ikke nødvendigvis at denne nakne maktpolitikken styrker USA. Tilsynelatende kortsiktige gevinster, eller «gevinster», er på ingen måte det samme som langsiktig forbedring av USAs posisjon i den globale maktbalansen.

Logikker for matkbalanse

Det amerikanske knefallet for Russlands ønsker og virkelighetsforståelse har fått mye spalteplass i de siste ukene. En antatt maktbalanselogikk bak USAs opptreden er altså at en rask, om enn kun midlertidig, «løsning» på Ukraina-krigen vil gi USA muligheten til å rette energien mot Kina. Men flere maktbalanselogikker trekker i utvetydig negativ retning for USA.

For det første: I minst 18 år har Russlands utenrikspolitiske handlinger tatt sikte på å desimere USAs regionale og globale makt, under den antagelse at et svekket USA innebærer et styrket Russland. Hjelpen man nå får fra Washington er i så henseende sensasjonell, uvurderlig og langt større enn hva man i Moskva noensinne kunne ha drømt om.

For det andre har USA svekket sin egen troverdighet overfor både fiender og allierte. Amerikanske forsvarsgarantier trekkes med rette i tvil: 

USAs krigsvilje og «staying power» i konfliktområder virker å være minimal. Ingen bombing av den mislykkede staten Jemen, eller trusler om invasjon av nesten folketomme Grønland, kan bøte på dette. Vilje til krig mot perifære småstater indikerer på ingen som helst måte vilje til krig mot seriøse rivaler.

Den russisk-kinesiske alliansen

For det tredje gir USAs tilsynelatende aksept av Russlands ambisjoner få eller ingen positive gevinster i rivaliseringen med Kina. 

En tålmodig håndtert, gradvis og delvis tilbaketrekning fra Europa kunne ha frigjort amerikanske ressurser og energi til supermaktsspillet i Øst-Asia; og dette kunne ha skjedd uten at man samtidig hadde beredt grunnen for en utvidet russisk innflytelsessone eller påført USAs troverdighet et banesår. Det man derimot har fått, er det komplette kaos.

Å lokke Russland vekk fra alliansen med Kina (dersom nå dette er kaosets egentlige mål) gjennom å gi førstnevnte nesten grenseløse innrømmelser, er et illusorisk prosjekt. Det russisk-kinesiske strategiske partnerskapet er formidabelt, og det har utviklet seg gradvis over 15-20 år. Det er også tuftet på et sett av tydelig sammenfallende interesser, der fellesnevneren er motstand mot USA.

Makt og maktbalanse er rettesnoren for strategier og handlinger i Moskva så vel som i Beijing. Både Russland og Kina ønsker å svekke USA. De ønsker begge å underminere USAs troverdighet som sikkerhetsgarantist og leder av verdensordenen. De ønsker å demme opp for USAs tradisjonelle individfokuserte verdier og eksport av vestlig demokrati. Og de ønsker et brudd mellom USA og Europa. Hele denne ønskelisten er i ferd med å bli oppfylt av USA selv!

Et styrket Russland betyr et styrket Kina, som betyr et svekket USA. Et svekket USA betyr et styrket Russland og derfor et styrket Kina. Men et styrket Russland betyr ikke et svekket Kina; og et styrket Kina betyr ikke et svekket Russland. 

Hvis vi regner en stormaktsverden med tre aktører, er det overveldende logisk for de to svakeste (det vil si Russland og Kina) å alliere seg mot den mektigste (USA).

En europeisk stormakt

Det fjerde leddet i USAs pågående maktbalanseselvmord omhandler de transatlantiske båndene. «Europas time» – timen der europeisk strategisk suverenitet endelig skal realiseres – har vært varslet helt siden midten av 1990-tallet. 

Denne skribenten har hittil nektet å tro på den svulstige retorikken fra europeiske ledere som generelt prater langt mer enn de handler på det geopolitiske området.

Men denne gangen tror jeg på det. 

I tiden som kommer – og det kommer til å ta tid – vil vi omsider få se et Europa som returnerer til den geopolitiske, realpolitiske og maktfokuserte verdenen eller virkeligheten. 

Europeiske land, og Europa som helhet, kommer til å ruste kraftig opp. Krigen i Ukraina og, ikke minst, Trump-administrasjonens tidvis bent frem fiendtlige og ignorante holdning til allierte har, tross alt, hatt en umiddelbar oppdragende effekt på et Europa som nå er ferdig med sin generasjonslange strategiske ferie.

Konsekvensen av dette er derimot ikke at USA blir styrket ved at Europa tar ansvar for egen sikkerhet eller at de «betaler det de skylder» til sin amerikanske beskytter. Konsekvensen av dette er at Europa nå faktisk er på vei til å bli en stormakt – altså en rival til, heller enn en undersått av, USA. 

Det økonomiske grunnlaget har lenge vært der. Men retningen har til nå manglet; det geopolitiske grunnsynet har manglet; og de militære styrkene har manglet. Alt dette vil omsider falle på plass, og Europa vil til slutt komme til å få sin stormaktsstatus.

Stormakter handler ut fra egne interesser. Avhengigheten av USA har stått i veien for europeisk strategisk suverenitet. Denne avhengigheten har vært svært lønnsom for USA. 

Men nå vil det ikke lenger være slik at europeerne automatisk understøtter amerikanske geopolitiske interesser, og snart vil ikke Washington lenger kunne bruke avhengigheten som forhandlingskort i økonomiske spørsmål. Og det Russland lenge anså for å være en amerikansk innflytelsessone i Sentral- og Øst-Europa, vil snart heller bli en europeisk innflytelsessone.

Trump-administrasjonen har hatt hektiske uker. I rekordfart har de påbegynt en prosess som kommer til å styrke to stormaktsrivaler og samtidig skape en tredje. Det er en fascinerende prosess – et maktbalanseselvmord uten historisk sidestykke som er iscenesatt av en spektakulært inkompetent president.

Aktuelt fra forskersonen:

Palestina-sensur kan være utkledd som bekjempelse av antisemittisme

Hvorfor tar ikke norske politikere forskning mer på alvor?