Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Demokratiene flere steder forvitrer. Politikerne inngår forsvarsforlik med tidenes satsning på militæropprustning. På de ulike partienes landsmøter diskuteres økt satsning på naturvern, samferdsel, omsorgsyrker med mer.

Politikere viser gjerne til forskning og snakker om viktigheten av kunnskap. Likevel glimrer forskning med sitt fravær når de faktisk skal satse.

Og setter politikerne ned et ekspertutvalg på et tema, risikerer vi at medlemmene velges «politisk». Ikke sjelden legges rapporten også i skuffen, dersom den strider mot politikernes meninger.

Så hva kan vi gjøre utover å tenke mer langsiktig enn fire år og utover å lytte mer til ekspertutvalgene ulike regjeringer nedsetter?

Hva med et forskningsforlik på tvers av partier?

Bør vi ikke hegne om sannhetssøken, oppbygging av kunnskap på alle de feltene politikere vil satse på, satse på den frie forskninga som kanskje ikke viser seg «nyttig» her og nå men avgjørende for framtida (jf. utvikling av vaksinene under pandemien)?

Jeg har lenge undret meg over hvorfor norske politikere ikke tar forskning mer på alvor. De siste årene har forskningas «samfunnsnytte» blitt et mantra – og alle har egne meninger om hva som er «nyttig» i hvilke sammenhenger.

Den forrige regjeringa kjørte på med ostehøvelkutt, såkalt ABE-reform, mens nåværende regjering (da med Senterpartiet) vedtok at bevilgningene til sektoren måtte tilbake til 2019-nivå. Stadige pålegg og reformer uten nødvendige ressurser gjør også at forskning, undervisning og formidling lider. Men det er ikke bare politikernes skyld, mener jeg. Det er også vår egen skyld.

Formidling er neglisjert

For det er en del av jobben vår som forskere å bli med i samfunnsdebatten. Mer enn noen gang er det behov for våre stemmer, både for å nyansere, men særlig for å vise stortingskandidatene at forskning er helt nødvendig for å gi dem kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag.

Vi pleier å si at vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler har tre kjerneoppgaver: forskning, undervisning og formidling. Det siste, formidling, har vært og er neglisjert. Noen institusjoner tar det mer på alvor enn andre, noen har insentiver, opplæring og systemer for formidling, men langt fra alle.

Og når vi formidler, er vi forskere mer eller mindre gode. I diskusjoner med kolleger på tvers av institusjoner, opplever jeg ofte at noen mener man må være ekspert på akkurat det området man uttaler seg om, mens andre er mer pragmatiske og mener at forskere besitter visse analytiske ferdigheter som gjør at de kan og bør formidle bredere.

Forskere: vær synlige og relevante

Som forskere er vi også veldig forskjellige. Noen er mye snevrere i forskningsområdene sine og andre er bredere. I fagfeltet mitt, skoleforskning, er de fleste rimelig brede. De forsker gjerne på ulike temaer innenfor skoleverket og høyere utdanning. 

Mange av oss kan formidle bredt om skoleforskning, også om områder vi selv ikke har doktorgraden på. Vi utvikler oss på ulike felt innenfor skoleforskning, er med i prosjekter og publiserer, og kan og bør formidle bredt.

Så min bønn til politikere som stiller til valg til nasjonalforsamlinga: tenk utover bare fire år, lytt til ekspertgrupper dere nedsetter, løft og sats på forskning og høyere utdanning – det er viktigere enn noen gang i disse turbulente tider.

Og til mine forskerkolleger: det er vår oppgave å vise opinionen hvorfor og hvordan det vi driver med er viktig; da må vi være mer synlige og vise enda bedre relevansen av det vi driver med for nåtidas og framtidas problemstillinger.

Aktuelt fra forskersonen:

Forskning på mangfold og minoriteter må beskyttes

Bøyer seg for makten i et rasende tempo