9. februar svarer våre fagkolleger Vinje, Brattenborg, Jensen og Aaring på vårt innlegg om kunnskapsmangel om kroppsøvingsfaget på ministernivå. Vårt utgangspunkt for innlegget var Lars Bjørkes nylige avhandling, der han pekte på behovet for endring i måten elever undervises i kroppsøving i skolen. Det var også hans ferske avhandling som var utgangspunkt for NRKs reportasje. Bjørkes funn ble ikke berørt. I stedet la kunnskapsminister Guri Melby opp til en fortelling om kroppsøving som et folkehelsefag. Vi vil hevde at det her ikke er tale om millimeterpresisjon, men feil bruk av sentrale begreper når man omtaler kroppsøvingsfaget. Det er tale om en retorikk fra ministeren som er uheldig med tanke på at NRKs reportasje nettopp handlet om at vi må bort fra tradisjonelle forforståelser av faget.

Ingen kaller norskfaget for diktfaget

At folkehelse og livsmestring er blitt et tverrfaglig emne i fagfornyelsen er ikke synonymt med at kroppsøving er et helsefag/folkehelsefag. Vi er selvsagt klar over at fagets læreplaner (også fagfornyelsen) inneholder et helseaspekt og at helse omhandler både fysisk, psykisk og sosial helse. Også at helse kan sees i et danningsperspektiv.

Vårt poeng er å peke på at kunnskapsministeren uttrykte en forståelse av folkehelse som hun ensidig koblet til fysisk aktivitet. Det å fremstille fysisk aktivitet som et virkemiddel til å bli glad og få god helse kan lett ende ut i et instrumentelt syn på faget.

Så for igjen å presisere: siden kroppsøving er et lærings- og danningsfag, vil aspekter som folkehelse, idrettsaktiviteter, livsmestring og fysisk aktivitet ha sin plass innenfor en slik kontekst. Det at faget har slike komponenter eller aspekter innebygd, gjør det imidlertid verken til et folkehelse-, idretts- eller livsmestringsfag. Ingen kaller matematikkfaget for algebrafag, eller norskfaget for diktfaget, selv om det har slike komponenter i seg.

Fint med glede, men…

At faget har målsetning om livslang bevegelsesglede, er heller ikke synonymt med at faget til enhver tid skal ha som mål å legge til rette for bevegelsesglede for elevene. Det er heller ikke forskningsmessig belegg for å hevde at elever opplever bevegelsesglede i praksis. Antagelig forekommer glede sammen med andre følelser som for eksempel å grue seg, misnøye - og som våre studenter har stilt oss spørsmål om: Skal bevegelsesglede i kroppsøving forstås som et ideologisk, eksistensialistisk, psykologisk eller erfaringsnært begrep? Vårt svar et at det finnes lite forskning om dette, men det ønskes velkommen.

Vi mener at bevegelsesglede må ses i et livsperspektiv. Skal elever oppnå glede ved å bevege seg, krever det gjerne en del motstand og kamp før den større gleden merkes og uttrykkes. Våre meddebattanter viser til fysiologisk forskning, men å overføre det til alle barn er et svakt holdepunkt for forståelsen av begrepets bruk og relevans. Vi er enige i at det å bli glad i å bevege seg er noe som skjer over tid, noe som gir grunn til å ta undervisningsmåten i faget på alvor.

Hva slags kunnskap har vi i bunn og grunn om den livslange bevegelsesgleden? Bjørke viser i sin avhandling at elevene ønsker å bli undervist med større interesse fra læreren. Vi er også interessert i å få innblikk i hva slags belegg det finnes mellom livslang glede, glede her og nå og undervisningsmåten. Vi synes det er fint med glede, men vi må ikke opprettholde forestillingen om at kroppsøving skal være et trivselsfag som kontrast til teorifagene. Det er først og fremst et læringsfag i likhet med de andre skolefagene. Hvem har sagt at alle elevene skal like kroppsøving? På samme måte som vi ikke forventer at alle elevene skal like matematikk eller norskfaget.

Sprang mellom læreplaner og handlinger

Vi er enig i at det må legges vekt på mulighetene som ligger i fagfornyelsen. Samtidig må læreplaner operasjonaliseres. Faget «styres» ikke alene av læreplaner, men også av profesjonskunnskap og autonomi basert på historie og diskurser i faget. Det er etter hvert mye forskning som viser at kroppsøving er et fag der ulike perspektiver konkurrerer om innflytelse og der det kan være et stort sprang mellom ord/læreplaner og handlinger. Den allmenne innsikt om språk og begreper er at bruken av ord og begrep er styrt av mer eller mindre bevisste underliggende diskurser.

Vi mener at kronikken vår ikke er stråmannsargumentasjon, men et fruktbart utgangspunkt for en konstruktiv fagdebatt. Våre fagkollegers motinnlegg ga oss derimot mulighet til å utdype kronikkens anliggender. Så får vi håpe at vi i fremtiden kan spille på lag med våre kolleger ved OsloMet i arbeidet med å få til en sterkere bevisstgjøring rundt hva som skal legitimere det fremtidige kroppsøvingsfaget.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

LES OGSÅ:

Faget heter kroppsøving, ikke gym