Skolefaget kroppsøving var tema i et innslag i NRK TV, Dagsrevyen, 19 januar. Vi var vitne til et uvanlig oppslag på flere måter. Saken handlet om ny læreplan i skolen (LK20) og behov for fagfornying, også av skolefaget kroppsøving.

At selveste Dagsrevyen på NRK TV i beste sendetid lager et innslag hvor faget kalles «gym» eller «gymfaget» vakte oppsikt i fagmiljøene, slik det sikkert ville gjort hvis matematikk ble kalt «regning», eller at mat og helse ble kalt «husstell». Det skjer ikke, men «gym» lever i beste velgående og i en av landets viktigste nyhetsorgan.

Kroppsøving er ikke et folkehelsefag

Innslaget starter med et intervju av en kroppsøvingsforsker. Deretter ble vi presentert for elever og en lærer som ønsket mer medvirkning og mindre instruksjon i kroppsøvingsfaget. I noen få sekunder sto navnet Lars Bjørke, tittel og arbeidssted på skjermen. Ellers ble navn ikke brukt, ei heller tittelen på hans ferske doktorgradsavhandling: Utfordringene og kompleksiteten ved pedagogisk endring: En undersøkelse av læreres og elevers erfaringer fra implementering av samarbeidslæring i kroppsøving. Bjørke trakk frem at kroppsøving er et læringsfag og at det er modent for endring, både av innhold og undervisningsform.

Et enda underligere trekk var innslaget som fulgte. Kunnskapsminister Guri Melby, som ble bedt om å kommentere forskningen, uttalte at kroppsøving er et folkehelsefag. På spørsmål fra Ingvil Bryn, NRK-verten, om hva kunnskapsministeren mener er det viktigste elevene skal lære i en kroppsøvingstime, er Melbys svar at «målet er å bli glad i å være i aktivitet, få lyst til å utfolde seg fysisk».

Faget, som et folkehelsefag, skal legge til rette for fysisk aktivitet hele livet. Melby vektlegger også at elevene skal lære seg å trene, og vi spør: hva innebærer det? Innslaget har sin tydelige tale: en kunnskapsminister med manglende kunnskap om kroppsøving og som ikke fremmer kroppsøving som er kunnskapsfag i skolen. Hvor henter kunnskapsministeren sine forståelser fra når hun tar til orde for at faget er et folkehelsefag?

Fysisk aktivitet – uten krav til kompetanse

Vi spør om det som ligger Melby og flere politikere nærmere enn kroppsøving er de ulike tiltak for økt fysisk aktivitet, som har kommet inn i norsk skole. I 2009 ble 2 timer fysisk aktivitet på mellomtrinnet innført. Fysisk aktivitet er ikke et skolefag, fysisk aktivitet har verken kompetansemål, vurdering eller krav om kompetente lærere. Ved de skoler som innførte fysisk aktivitet som metode er det intensitet og målbar helseeffekt som oppgis som grunn. Forskere i kroppsøving har påpekt at fysisk aktivitet, som instrumentelle tiltak, mangler forskningsmessige begrunnelser. Særlig blir dette tydelig når det kommer til påstander om at fysisk aktivitet har effekt på læring. Melby presiserer heldigvis at det er metodefrihet i norsk skole.

Omfattende forskning om kroppsøving

Bildet av kroppsøvingsfaget, som et lite forskningsbasert fag, er grundig tilbakevist nasjonalt og internasjonalt. Kroppsøving hører i dag hjemme innenfor det utdanningsvitenskapelige feltet, hvor danning og læring står sentralt.

At danning og læring står sentralt, er nettopp mulig ved at kroppsøving er et gjennomgående skolefag (1-13). Det er fint at Melby trekker dette fram og sier også at mange elever «liker faget». Å «like faget» er fint, men snakkes det slik om andre fag? I læreplanen for kroppsøvingsfaget er det tydelige kompetansemål, vurderingsordning og krav om kompetente lærere. I dag bidrar undervisere og forskere til å dreie faget vekk fra idrett, prestasjon, trening og helse, til læring, danning og bærekraftige erfaringer, der elevene møter flere dimensjoner av bevegelse enn kun «å være glade». Oppgaven for kroppsøvingslærere og skoleledere på skolenivå, faglærere og forskere i høgskolesystemet og politiske ledere innenfor kunnskapsdepartementet, er å bidra til å realisere fagfornyelsen.

Utdanning av fremtidens kroppsøvingslærere

Vi registrerte videre at Guri Melby uttalte følgende på Dagsrevyen:

«Der jeg tenker at vi har en jobb å gjøre, er på kompetansehevingsbiten». Som undervisere og lærerutdannere arbeider vi med studentenes forforståelser og problematiser sammen med dem at «aktivitetsdiskursene» skal nedtones, men registrerer at Melby framsnakker det vi prøver å endre. Som lærerutdannere er vårt oppdrag også «å danne» - og stille studentene overfor spørsmål som:

• Hva slags kunnskap brukes i undervisning av elever i kroppsøving?
• Hva blir ansett som viktig kunnskap i faget?

Dette er spørsmål flere kroppsøvingsforskere allerede har fremmet. I dag er oppgaven å bidra til at elever lærer om sine egne ressurser og at de også lærer om og kan stille seg kritisk til den dominerende plass målbar kunnskap om (objekt) kroppen og trening har hatt i faget.

Mye kritikk er reist til fagets tilknytning til et naturvitenskapelig kunnskapsregime, med den tilsvarende svake plass det pedagogiske og utdanningsvitenskapelig feltet har fått. På disse spørsmålene gir Melbys uttalelser om målet med kroppsøving grunn til bekymring, og er langt fra den kompetanseutvikling vi arbeider med i dagens lærerutdanning i kroppsøving.

Vi skal ikke skape idrettsutøvere

Vi trenger politisk støtte i arbeidet med å få våre studenter til å forstå at vi ikke skal ha «gym» for å medisinere elevene med puls og svette, og vi skal heller ikke skape idrettsutøvere. Vår konklusjon er at det er på høy tid å begynne å snakke frem faget som et lærings- og danningsfag, og at vi tar på alvor hva elevene kan og skal lære i faget.

Det er få politikere som snakker om kroppsøving som et fag som kan bidra med å skape fremtidige bærekraftige kunnskaper for elevene. Vi trenger politikere som tar høyde for at kroppsøvingsfaget kan og skal bidra til økologisk bevissthet, demokratisk deltagelse og etisk refleksjon hos elevene.

LES OGSÅ:

Antall elever som velger fag som fransk, spansk og tysk har aldri vært lavere. Har elevene for mange valgmuligheter?

KRONIKK: I dag gjennomfører elever utdanningen innen salg, service og reiseliv uten å møte andre språk enn engelsk. Det er knapt til å tro.