Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Professor Tobias Werler kommer med en rekke bekymringer om norsk skole og dertil en rekke løsninger i et intervju publisert på forskning.no.

Jeg er lektor med mange års erfaring. For oss lærere har mange av problemene han peker på lenge, vært åpenbare - og de har oppstått på grunn den type pedagogikk han fronter i intervjuet.

Tilpasset opplæring

Werler «er redd for at vi ikke evner å fange opp de mangfoldige interessene til elevene».

Jeg reagerer på at han bruker «interesser» og ikke «evner»; man kan ikke oppdra barn og ungdom og gi dem god faglig dannelse ved å bare fokusere på det som interesserer dem. Men at skolen ikke klarer å drive tilpasset opplæring, er noe jeg og de fleste lærere i norsk skole vet og har visst i mange år.

Det er faktisk et resultat av at klassestørrelsen har est ut og at skolen ikke lenger har lov til å dele elevene inn i klasser etter nivå, i henhold til elevenes ulike faglige styrker og svakheter, det være seg i teoretiske eller praktiske fag.

I mange år underviste jeg klasser med opptil 34 elever som hadde svært ulike forutsetninger, ofte fra nesten analfabeter til svært kreative skrivere. Som lærer var det, selv med mye merarbeid, umulig å følge opplæringslovens påbud om å tilrettelegge undervisningen for alle.

Det går rett og slett ikke an å fange opp «mangfoldige interesser», eller «mangfoldige evner», uten å dele elevene inn i grupper etter interesser og evner samt ha en håndterbar klassestørrelse.

Krevende læringsmetoder

Werler ønsker at skolen skal «møte menneskers behov», «bygge opp elevens liv». Han ser at dette ikke gjøres godt nok og begynte å forske fordi han «opplever at få elever opplever en rettferdig skolegang der de får utviklet potensialet sitt».

Dette har han også rett i, spesielt gjelder det gutter og fattige barn. Skolen sementerer i stadig større grad sosiale forskjeller, men professoren har ikke noe godt svar på hvorfor og sier: «Jeg kunne tenke meg å finne ut hvorfor og på hvilken måte lærerutdanningen bidrar til å forsterke ulikheter i skolen.»

For oss erfarne lærere som har jobbet med elever fra lave sosiale lag, er svaret innlysende: Lærerutdanningene lærer bort en pedagogikk som favoriserer elever fra høyere sosiale lag.

Både læreres erfaring og kognitiv hjerneforskning viser at det som hjelper elever som er teorisvake og fra hjem hvor foreldre ikke dytter dem faglig, er lærerstyrt undervisning, lærerstyrte arbeidsoppgaver, disiplin og konsekvenser, pugging og automatisering. Slik kan elevene sakte, men sikkert bygge opp et kunnskapsgrunnlag som etter hvert gir forståelse.

Dette er imidlertid demonisert i lærerutdanningen og nedprioritert i skolen. Så nybegynnere i et fag - som de fleste elever jo er - og svake elever lærer ikke like mye i skolen som før.

Disse elevene får det mye vanskeligere med diffuse oppgaver som krever høy grad av selvstendighet, selvdisiplin og mange basiskunnskaper i faget. Men det er denne typen oppgaver pedagogene har dyttet inn i skolen, også til elever som ikke er modne for det.

Av utallige eksempler kan nevnes prosjektarbeid, casestudier, oppdagelseslæring, vage læreplanmål, velge oppgaver og formulere problemstillinger selv, eksamen og prøver med alle hjelpemidler, «ansvar for egen læring», elevmedbestemmelse, tverrfaglighet, «lære å lære», data og mobil, rettigheter uten plikter. Ja, så å si alt fra pedagogmiljøene de siste tiårene har altså gått ut på å øke vanskelighetsgraden på fagstoff og arbeidsmåter, slik at de svake elevene har falt fra.

Werlers forslag til løsning er godt innenfor denne tradisjonen. Han ønsker for eksempel «mer valgfrihet, både i fag, elevers medvirkning og hvilke prosjekter de kan jobbe med. Prosjektarbeid for eksempel er helt fint, men temaene er ofte allerede valgt for elevene. Hvorfor ikke la elevene velge selv?»

Han ser ikke ut til å tenke over at prosjektarbeid med valg langt fra er en måte å treffe alle elever på. Tvert imot krever det så mye faglig innsikt å ta slike valg at det for mange elever er en svært krevende og dermed ekskluderende arbeidsmetode.

Elevmedvirkning og forskning

Det kommer ikke klart fram i intervjuet hvordan Werler har forsket på elevmedvirkning. Men hans konklusjon stemmer ikke med det jeg har erfart, som er det følgende:

Ytterligere merarbeid for lærerne og at noen sosialt dominante elever tar over makta til skade for de mer tilbakeholdne elevene, klassefellesskapet, arbeidsmiljøet, trivselen og den faglige læringen.

Jeg synes pedagogiske forskere i større grad må prøve å falsifisere sine egne hypoteser og oftere teste sine metoder i klasser det er mange av i norsk skole; store på over 30 ikke topp motiverte elever.

Et eksempel på et forskningsprosjekt kan være at det i noen klasser kjøres fast disiplin, struktur, konsekvenser og lærerstyrt undervisning - og prøver uten alle hjelpemidler. I andre elevmedbestemmelse i stoff, arbeidsmåter og oppmøte, og prosjektarbeid hvor de skal gjøre valg selv.

Så til slutt sammenligne ved å se hvilke av de to tilnærmingsmåtene som fikk elevene til best å utvikle sitt potensial og fungere som selvstendige individer, samt teste hva som gir best faglig læring, best arbeidsmiljø for elever og lærere og best trivsel. Min mangeårige erfaring tilsier at den første gruppa vil komme klart best ut.

Lærerne må få mer å si

Jeg er enig i Werlers forslag om at lærerne bør ha mer å si, politikerne mindre. Men politikere, skolebyråkrater og pedagogiske forskere står for mye av det samme pedagogiske tankegodset, noe Werler jo viser i intervjuet.

Ingen av dem vet hva det innebærer å stå i et klasserom med teorisvake og urolige elever. Erfarne lærerne, særlig de som jobber med en krevende elevmasse, bør derfor ha mer å si på alt i skolen, blant annet organisering, læreplaner, arbeidsmetoder, eksamener og lærerutdanning.

I utvalgene regjeringen nylig har vedtatt å sette ned for å finne ut hva man kan gjøre med den stadig økende forskjellen mellom elever fra fattige og rike familier, bør de utgjøre flertallet.

Rettet 04.05.23 kl. 15.17: Opprinnelig sto det i kronikken at Tobias Werler uttalte seg i et intervju med forskning.no. Uttalelsen ble imidlertid gitt i en sak fra Universitetet i Oslo som ble publisert på forskning.no.

LES OGSÅ:

Teknologien løper fra jussen i skolen. Barnas personopplysninger selges til høystbydende