Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I sitt svar på min kritikk av Dagsvik og Moens diskusjonsnotat, unngår John K. Dagsvik de grunnleggende spørsmålene jeg reiser.

Hva er sensitiviteten til metoden de har brukt?

Hvor mye må klimaet endres for at en slik modell skal oppdage en påvirkning som kan tilskrives CO2? Dagsvik svarer ikke på dette, men bekrefter at studien deres ikke kan konkludere med at CO2-utslipp ikke har påvirket klimaet. 

Den viser kun at de analyserte temperaturene ikke har endret seg nok til at det kan påvises gjennom den anvendte metoden. Derfor stiller jeg spørsmålet mitt på nytt: Hvor nøyaktig er en slik modell og hva kan den brukes til?

Ifølge Dagsviks svar er «en rent statistisk (stokastisk) modell brukt til å analysere et utvalg av temperaturserier, hver for seg. Bruk av flere værstasjoner gjør ikke analysen mer eller mindre presis.» 

Dette svaret bekrefter min mistanke om at de prøvde å oppdage klimaendringer i temperaturregistreringene til en enkelt værstasjon. Å forsøke å oppdage globale klimaendringer i registrene til en individuell værstasjon er som å prøve å fastslå en pandemi ved å observere én persons kroppstemperatur.

For å utdype dette vil jeg vise til diskusjonsnotatet:

«Av disse estimatene og formelen over følger det [..] at den øvre grensen for temperaturene i juli i Oslo blir 51,0 grader Celsius. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt i Oslo er 35 grader (21. juli 1901), som vi konstaterer er vesentlig lavere enn den øvre grensen. [..] Selv i en stasjonær modell med normalfordelte variasjoner, som FGN [modellen brukt av Dagsvik & Moen], er det derfor mulig med ganske ekstreme temperaturrealiseringer.»

Det betyr med andre ord at temperaturen i Oslo må stige godt over 51 grader for å bli registrert som unormalt høy. Og Dagsvik & Moen vil trenge flere slike ekstreme temperaturer for å konkludere med at klimaet har endret seg. IPCC rapporterer om en økning i global gjennomsnittstemperatur med «bare» litt over en grad sammenlignet med førindustrielt nivå. 

Da kan vi ikke samtidig forvente at en modell hvor avvik med titalls grader, eller kun flere grader fra den historiske normalen er nødvendig for at metoden skal indikere at det er noe på gang, kan bekrefte klimaendringer.

Sitatet fra notatet samt Dagsviks svart på mitt spørsmål styrker meg i min mistanke om at metoden som ble brukt ikke var egnet til å undersøke forskningsspørsmålet som ble stilt. I så fall vil metodens manglende evne til å oppdage en systematisk temperaturøkning indikere metodens utilstrekkelige presisjon snarere enn fravær av klimaendringer.

Hva har fluidmekanikk å gjøre med temperaturanalyse?

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg sporer diskusjonsnotatet av allerede i litteraturgjennomgangen ved at det ikke går gjennom litteraturen som er mest relevant for forskningsspørsmålet de reiser. Heller ikke dette valget svarer Dagsvik godt på. 

Jeg viste også til at litteraturgjennomgangen deres besto av flere utdaterte kilder som er hyppig benyttet av klimaskeptikere, men som er avkreftet gjennom nyere forskning. Dagsvik viser i sin replikk til noe nyere forskning i et forsøk på å nyansere bildet, men evner uansett ikke å vise hvorfor disse kildene er relevant for deres studie.

Jeg delte Dagsviks tekts med min kollega Simen Åndøy Ellingsen, professor i fluidmekanikk. Han oppsummerer en lang epost til meg med:

«Argumentet er irrelevant. Disse egenskapene til Navier-Stokes’ ligninger, som i og for seg er riktige i prinsippet, rokker ikke ved det faktum at klimamodeller gir prediksjoner som er gode nok til å informere beslutninger om beste respons. Det er en vanlig misforståelse. Strømningen er kaotisk lokalt, men statistisk er den ganske forutsigbar; bare tenk på strømningen i en bekk – kikker du fra noen centimeters avstand sekund for sekund, er det kaos, men tar du et skritt tilbake, ser du en rolig strøm som endres langsomt. Kall det vær vs klima, om du vil. Navier-Stokes uforenklet beskriver det første bildet, men det er det siste som er interessant her. Take-home message: Å løse Navier-Stokes’ ligning i full detalj er her fullstendig uinteressant, og heller ikke nødvendig for å få brukbare prediksjoner.»

Ellingsen viser også til at lignende tilnærminger til Navier-Stokes’ ligninger brukes i nesten alle praktiske anvendelser, og ligger til grunn for dagens design av fly, skip, biler, prosessorvifter, oljerør, vindturbiner, vannkraft og mye, mye annet.

Siden Dagsvik og Moen tydeligvis ikke forstår seg på fluidmekanikk, hvorfor ser de seg kompetente til å vurdere de komplekse argumentene om atmosfærefysikk? Til å argumentere selv at atmosfærefysikere tar feil i sitt bruk av fluidmekanikk?

Gitt manglende forståelse av vitenskapen de diskuterer, og manglende relevans for spørsmålet de undersøker, bør Dagsvik og Moen fjerne avsnitt 3-6 og deler av avsnitt 1 i diskusjonsnotatet.

LES også

Hardt klima i klimadebatten