Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Bjørn Hofmann henter fram de helt store religiøse metaforene i sin kritikk av synet mitt på mulighetene som ligger i genteknologi. Resultatet er dessverre lite å rope halleluja for.

Hofmanns innlegg lider av tre fundamentale svakheter som gjør det til skuffende lesning:

• Han fremstiller mine syn på en så uredelig måte at han argumenterer mot en gigantisk genmodifisert stråmann. 
• Han stiller krav til bruk av genteknologi som vi aldri ville akseptert for noen annen teknologi.
• Han foreslår ikke selv noen løsninger på de enorme samfunnsutfordringene som jeg er overbevist om at genteknologi kan bidra til å løse.

Det virker som Hofmanns plan for å håndtere klimakrise, global matsikkerhet og globale helseutfordringer er å folde hendene og håpe at det går over. Jeg er uenig, og synes vi må kunne forvente mer av dem som er utpekt til å være samfunnets etiske vaktbikkjer og sparringspartnere. 

Genmodifisert stråmann

Hofmann anklager meg for ensidig og naiv teknologioptimisme. Dette er en uredelig fremstilling. I den omtalte episoden av Burde vært pensum peker jeg blant annet på at det vil kunne gå utover bærekraft og dyrevelferd dersom genteknologi brukes til å lage planter som er endret for å tåle enda mer sprøytemidler eller dyr som produserer stadig mer kjøtt.

Hofmann kan heller neppe ha unngått å få med seg mine kraftige advarsler mot genteknologiens største bakside: mye tyder på at koronapandemien kan ha vært et resultat av at genmodifiserte virus kom på avveie. Enda mer bekymret er jeg for at genteknologi, særlig i kombinasjon med KI, misbrukes til å lage biologiske våpen. Denne siden av teknologien er underregulert både i Norge og globalt.

KRONIKK

Lab-leak-teorien: Står vi overfor vitenskapens største tillitskrise?

Samtidig er områdene som Hofmann har hengt seg opp i – særlig genteknologi brukt i mat – overregulert. I Norge er vi så føre-var at vi ikke har et eneste genteknologisk matprodukt i butikkene, tross flere tiår med forskning og utredninger som viser at de er trygge og nyttige. Jeg mener dette er kostbar og handelsproteksjonistisk symbolpolitikk.

En uoverstigelig terskel

Hofmann mener vi ikke kan ta i bruk genteknologi i utviklingen av ny mat før vi har «full kunnskap» om og «full kontroll» på alt som kan skje. Hadde vi satt en slik terskel for annen teknologi, ville vi ikke hatt mye fremgang. 

Vi vet for eksempel ikke nøyaktig hvordan medisiner virker på molekylært nivå og alle måter de påvirker hver enkelt kropp. Vi kan heller ikke garantere at det ikke oppstår bivirkninger. Vi aksepterer en viss usikkerhet for å kunne redde liv, og vi forbedrer medisinene over tid i lys av ny kunnskap.

Kjøleteknologi er et annet eksempel: Økt holdbarhet på mat har hatt stor positiv effekt for matsikkerheten i verden. Men da teknologien kom på 1800-tallet, var det mye skepsis. Noen var redde for at kjøleskapsmat var farlig «zombie-mat», og mange var kritiske til at de store leverandørene skulle tjene seg rike. Kjøleskap var dessuten lenge et luksusprodukt for de få. 

I tillegg har teknologien negative konsekvenser: kjølemidler bidro til at det ble hull i ozonlaget, og rundt 20 prosent av all strøm går i dag til kjøling – med stor påvirkning på klima og natur. Teknologien ville altså feilet på alle punkter på Hofmanns kravliste. Men i stedet for å forby kjøleskap og air-condition, bytter vi ut kjølemidlene og jobber for å forbedre energieffektiviteten og utvikle mer bærekraftige energikilder. Med andre ord: vi utvikler teknologiske løsninger på teknologiskapte problemer.

Teknologiske løsninger – ja takk

Mennesker må ha mat. Men matproduksjonen kommer med en betydelig kostnad: den beslaglegger nesten halvparten av alt beboelig landareal og bidrar til rundt en tredjedel av klimagassutslippene. Sprøytemidler og kunstgjødsel har negative konsekvenser for miljøet. 

Skal vi klare å lage nok mat til en voksende befolkning uten å ødelegge kloden, trenger vi definitivt teknologiske løsninger. En av de mest lovende er genteknologi – særlig for landene som har de største utfordringene. 

Eksempler på produkter under utvikling i Afrika er sykdomsresistente kornvekster og varmetolerant storfe. FNs klimapanel og FNs organisasjon for mat og ernæring mener genteknologi kan bidra til å håndtere klimaendringer og omstille verdens matsystemer. Mener Hofmann de er like naive som meg, mon tro?

Jeg og andre teknologioptimister har godt av å utfordres, og det er mer enn nok reelle dilemmaer og utfordringer å diskutere. Da er det vanskelig å skjønne hvorfor Hofmann velger å fokusere den etiske energien sin på stråmenn og konstruerte problemer.

Les også:

Er vi på feil sted i jakten på covid-virusets opprinnelse?

Det er sytten år siden sist vi kunne se en komet, men nå skjer det igjen

a