Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Jeg er bekymret for en økende polarisering og politisering av vitenskap og teknologi».

Dette sa jeg fra scenen under forskning.nos arrangement om hvordan vi kan redde tilliten til forskningen tidligere i år. Det var en ærlig refleksjon etter mange år som forsvarer av vitenskap i møte med ytre krefter som forsøker å undergrave tilliten til vitenskapen for politiske formål – for eksempel i spørsmål om vaksiner og genmodifisert mat.

Men ordene kom med en bismak: Jeg hadde på samme tid begynt å ane konturene av en sak som virkelig vil sette tilliten på prøve, og denne gangen kom trusselen innenfra: i jakten på covid-pandemiens opphav har det vitenskapelige systemet stått i veien for å finne svar.

Dystert bilde, svikt i alle ledd

Som mange har fått med seg i VG, Abels tårn og i Aftenposten de siste månedene, og som beskrevet i vårt Langsikt-notat, er det grunner til å frykte at vitenskap og politikk har blitt blandet sammen i jakten på opphavet til covid-pandemien.

Et vell av informasjon, innhentet enten gjennom offentlig innsyn eller i politiske granskningsprosesser i USA, viser et urovekkende bilde: 

• Artikkelforfattere som ikke trodde på sine egne konklusjoner da de avviste at viruset kunne komme fra et laboratorium.
• Forskere med interessekonflikter som «ghost-writer» vitenskapelige artikler uten å bli kreditert. 
• Tidsskriftredaktører som bevisst dropper fagfellevurdering. Politisk trekking i tråder for å styre hvilke artikler som kommer på i de beste vitenskapelige tidsskriftene.

Manglende transparens om risikabel forskning

Forskermiljøene som mistenkes for å være involvert dersom pandemien faktisk startet i en lab – Wuhan Insititute of Virology og det amerikanske forskningsnettverket EcoHealth Alliance – nekter å dele sentral informasjon som kunne gitt svar. 

De er også tatt i å villede myndighetene rundt flere forhold knyttet til forskning der de har genmodifisert virus for å gjøre dem mer smittsomme.

Legg til at sentrale personer, for eksempel lederen av WHO sin ekspedisjon til Wuhan, forteller at det virker som om «noen slett ikke er interessert i å finne sannheten». Også personer i amerikansk forvaltning har beviselig bidratt til tildekking av saken.

Dette er ikke bevis for at en lablekkasje startet pandemien, men mye tyder på at noen i det miste fryktet at det kan ha skjedd, og at amerikanske forskningsmidler kan ha vært involvert.

Konspirasjoner og konflikter

Det mest problematiske er at vitenskapsmiljøene stemplet lablekkasjeteorien som konspirasjonsteori allerede før det var erklært pandemi, da det knapt fantes noen pålitelig informasjon i det hele tatt.

Dette til tross for at flere av dem i forkant av pandemien advarte om den økende trusselen fra laboratorieuhell fra forskning på farlige virus. Og til tross for at blant annet FBI vurderer det som mest sannsynlig at pandemien startet med et slikt uhell ved Wuhan Institute of Virology.

Man kan ikke kalle FBI for konspirasjonsteoretikere. Ei heller et flertall av fagpersonene og representantene fra norske helsemyndigheter som uttalte til VG at de er åpne for lablekkasje-hypotesen.

Det er vanskelig å spå hvordan denne saken om opphavet til covid-pandemien vil utvikle seg videre. 

Kommer tidsskriftene til å ta affære rundt de mest problematiske artiklene nå som de har fått formelle henvendelser om tilbaketrekning? Klarer politikerne å legge bort sine fløy-politiske uenigheter og jobbe sammen for å komme til bunns i saken?

Jeg er håpefull om at vi etter hvert vil få bedre svar om hva som egentlig skjedde da pandemien startet, for det er fremdeles ubesvart. I mellomtiden håper jeg vi kan bruke saken til å diskutere prinsipielle sider ved vitenskap og tillit.

Et tillitsverv

En vitenskapelig tilnærming til å forstå verden er det beste verktøyet vi har for å kunne ta kunnskapsbaserte beslutninger i samfunnet. Å være kunnskapsleverandør som forsker eller fagformidler, er derfor et viktig tillitsverv.

Vi setter agendaen og forventer at folk stoler på oss, og aksepterer at vi snakker på vegne av samfunnet i saker de ikke selv har faglige forutsetninger til å forstå. Men vi kan ikke kreve tillit. Vi må gjøre oss fortjent til den. 

Fire absolutte forutsetninger for det er:

1. Vi må være redelige og holde en høy etisk standard
2. Vi må være åpne og transparente og dele av kunnskapen vi besitter til samfunnet
3. Vi må korrigere dersom det viser seg at vi har tatt feil – det er jo tross alt det den vitenskapelige prosessen handler om.
4. Og ikke minst: dersom tilliten brytes, må vi ta ansvar og rydde opp.

Gjensidig tillit

En tillitsrelasjon går to veier. Det er for eksempel et stort problem i dagens debattklima at forskere har lite rom for å diskutere vitenskapelig usikkerhet uten at det blir brukt som skyts fra folk som ønsker å svekke tilliten til vitenskap og forskere generelt. 

Dette gjør at forskere går i forsvarsposisjon for å unngå at faktiske konspirasjonsteorier får grobunn.

At det sås tvil om forskeres motiver og integritet uten grunn, er også et problem. Jeg blir selv jevnlig anklaget for å være kjøpt og betalt av storindustrien av folk som har politiske motforestillinger mot kunnskapen jeg formidler.

Skal vi lykkes med en opplyst og kunnskapsbasert samfunnsdebatt, må samfunnet som helhet:

1. Gi tillit til forskere til det eventuelt foreligger berettiget grunn til å trekke den. Uskyldig, ikke skyldig, til det motsatte er bevist, er en grei tommelfingerregel.
2. Bidra til et respektfullt ordskifte med fokus på sak og ikke din motdebattant.
3. Ikke la politikk eller ideologi styre den faglige debatten. Vitenskap handler om å komme så nært sannheten som mulig, selv om den kan være ubehagelig.

Les også:

Kommunikasjon er veien til tillit

Helene Seljenes Dalum

Ja, forskningen min er kjøpt og betalt

Veronica Blumenthal