Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kometen Tsuchinshan-ATLAS (C/2023 A3) ble oppdaget i februar 2023 ved ATLAS observatoriet i Sør-Afrika (Asteroid Terrestrial-impact Last Alert System), som speider etter objekter som kan treffe jorda. Da banen ble beregnet, fant man at kometen noen uker tidligere også var fotografert ved Tsuchinshan observatoriet i Kina. Derav navnet.

Kometen befinner seg nå så nær sola at vi ikke kan se den, men fra rundt 12. oktober vil den kunne sees lavt i vest etter solnedgang. Den passerer nærmest jorda den 13. oktober i en trygg avstand på rundt 71 millioner kilometer, noe som tilsvarer nesten halve avstanden til sola og er over 180 ganger lengre bort enn månen. 

Når avstanden til oss deretter øker, avtar også lysstyrken. Hvis vi er heldige, kan vi se den med det blotte øyet en uke eller to.

Kometfysikk

De greske filosofer, med Aristoteles (384-322 f.Kr.) i spissen, hadde plassert kometene som et fenomen i de øvre luftlag. Aristoteles hevdet at tørre og varme gasser av og til steg opp til høyere luftlag og tok fyr, og dermed ble til kometer, stjerneskudd eller nordlys. Rundt år 1600 hadde utforskningen av solsystemet gjort store framskritt. Tycho Brahe (1546-1601) innledet på øya Ven mellom Sverige og Danmark den moderne kometvitenskap.

Grunnlaget for vår viten om kometers baner stammer fra Isaac Newton (1642-1727), som i 1687 publiserte en kometteori i sitt berømte verk Principia. Newton så på solsystemets genuine oppbygning som matematisk design. 

Etter flere års arbeid kom han fram til at kometer beveger seg etter samme lover som andre objekter i solsystemet. Etter store anstrengelser fant han en metode for å beregne kometers baner ut fra kun tre nøyaktige observasjoner. I Principia viste han til godt samsvar mellom sine teoretiske beregninger og faktiske observasjoner av kometbanene.

Den engelske astronomen Edmond Halley (1656-1742) var venn av den store Newton, som lærte ham å beregne baner i tyngdefelt. Halley samlet opplysninger om mange kometer. Han fant at den kometen han selv observerte i 1682 hadde omtrent samme bane som den kometen Kepler observerte i 1607, og som Apian fulgte i 1531. 

En stor komet så altså ut til å vise seg påfallende regelmessig hvert 76. år. Dermed konkluderte han med at det var samme komet som viste seg, og at den gikk i en langstrakt, men lukket bane rundt sola. Videre forutsa Halley at kometen ville vise seg igjen sent i 1758 eller tidlig i 1759.

I dag vet vi at kometer er store, skitne, støvete objekter – en krysning mellom isfjell og snøballer. Kometer går i bane rundt sola slik planetene gjør, bortsett fra at banene deres vanligvis er mye mer elliptiske enn de omtrent sirkulære banene til planetene. I det meste av deres eksistens kan vi ikke se dem, fordi de fleste befinner seg ute i Oort-skyen, mange tusen ganger lenger fra sola enn oss.

Noen historiske kometer

Halley døde før kometen kom tilbake i 1758, men det skulle bli en spennende test av Newtons teori. Få vitenskapelige forutsigelser har fått slik oppmerksomhet, og kometen sviktet ikke. Den tyske bonden og amatørastronomen Johann Georg Palitzsch i Gdansk oppdaget den først julaften 1758 med sin selvbyggede stjernekikkert.

I 1910 kom Halleys komet ganske nær jorda, og i mai strakte halen seg 150 grader over himmelen, nesten fra hori­sont til horisont. Den 20. mai var det beregnet at den lange halen skulle sveipe over jorda. Enkelte ventet jordas undergang, også noen aviser. Astronomene hadde funnet ut at spektrallinjene for den blåfargede og giftige gassen dicyan (CN)2 var å finne i komethaler. 

Avisene kjørte ut dette, og noen fryktet masseforgiftning. En historie forteller at budeiene på en gard ved Trond­heim spiste opp rømmen sin kvel­den før det skulle skje, for ikke å ta sjansen på at alt det gode skulle gå til spille. Men natten gikk, og neste morgen var intet uvanlig skjedd. Den morgenen får vi håpe at de siste restene av kometskrekk for­svant.

Sist Halleys komet viste seg var i 1985/86. Denne passasjen var dårlig synlig fra jorda, men flere romsonder ble sendt opp til kometen. Den europeiske romfartsorganisasjonen sendte sonden Giotto som var oppkalt etter den kjente italienske maleren Giotto de Bondone, som malte Halleys komet i 1301. 

Giotto ga oss mange verdifulle måleresultater fra sine vitenskapelige instrumenter. Selve kjernen viste seg å være en mørk, avlang klump med utstrekning på 8 km x 16 km - og rotasjonstid på 7,4 døgn.

I nyere tid har Kometen Hale-Bopp gjort størst inntrykk. Den var synlig høyt på himmelen fra august/september 1996 og fram mot sommeren i 1997. Hale-Bopp hadde flere gass- og støvutbrudd fra kjernens overflate. 

De geysirliknende utbruddene rev store mengder støv med seg ut i rommet og leverer stoff både til kometenes hode og til den imponerende halen. I 2007 var også en stor komet synlig (McNaught), men denne var kun synlig en kort periode.

To nordmenn har vært med på oppdagelsen av nye kometer. I 1939 fant Olaf Hassel (1898-1972) kometen som fikk navnet Jurlof-Achmarof-Hassel. Olaf Hassel var døv, men en aktiv amatørastronom som også fant en nova i 1960 (Nova Herculis). 

Femti år etter Hassels kometoppdagelse, fant Knut Aarseth fra Volda den andre norske kometen. Den fikk navnet Aarseth-Brewington, og resulterte i førstesideoppslag i norske medier. Kometen var et fint observasjonsobjekt med tydelig hale, og ble den klareste kometen i året 1989.

Hva kan vi forvente?

For oss nordboere er det lovende utsikter for en godbit på stjernehimmelen fra rundt 12. oktober 2024: 

En komet, med en hale og lys nok til å være synlig for det blotte øye skinner lavt i vest, når skumringen senker seg.

Lengden på halen, kan vi ikke vite på forhånd, men mye tyder på at den vil være lang nok til å være godt synlig. Men som kometoppdageren David Levy uttalte en gang: «Kometer er som katter - de har haler og ellers gjør de stort sett som de selv vil!»

De første dataene antyder at komet Tsuchinshan-ATLAS har en omløpstid på rundt 80.000 år. Vi tror den gjør sitt første besøk til det indre solsystemet etter å ha forlatt Oort-skyen. Det er derfor det er så spennende – det er en dynamisk ny og «fersk» komet. Vi vet ikke hva den kommer til å vise fram!

Referanser:

• Nyheter og oppdateringer om kometer fra Starwalk.
• Nyheter og oppdateringer fra tidsskriftet Sky and Telescope.
• Steinar Thorvaldsen. Komethistorier fra de siste 1000 år, Tidsskriftet Ottar, nr 5, 1999, side 13-20.

Aktuelt fra forskersonen:

Skal livet i havet seile sin egen sjø?

Slik får dating-appene tak i pengene dine