Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Regjeringene i landene rundt Skagerrak har nylig foreslått tiltak som kan bidra til å dempe de ytre påvirkningene på våre økosystemer i havet. Tiltak som nullfiskeområder og større områder med bunntrålforbud danner samtidig grunnlag for forskning og overvåking. Det kan gi ny kunnskap om hvordan økosystemfunksjoner kan gjenopprettes.

I EU jobber medlemslandene allerede mot konkrete mål i den nye naturrestaureringsloven. Samtidig er det behov for kunnskap om hvilke tiltak som gir best effekt.

Vern av havbunnen og nullfiske

I Danmark har regjeringen lyttet til det uavhengige biodiversitetsrådet og foreslått bunntrålforbud i et større område i Bælthavet, den svenske regjeringen har foreslått bunntrålforbud innenfor marine verneområder, og den norske regjeringen la nylig frem forslag til fiskeritiltak i Oslofjorden – inkludert nullfiskeområder som overlapper med store deler av arealene til Færder- og Ytre Hvaler nasjonalparker, og ett i Indre Oslofjord ut til en linje mellom Moss-Horten.

Felles for disse forslagene er at de har bidratt til å blåse liv i diskusjonen om hvilke påvirkninger som er de viktigste, og hvilke tiltak som vil kunne være med å gjenoppbygge marine økosystemer preget av habitatendringer, tap av viktige rovfisk og bestandsreduksjoner.

Menneskelig påvirkning i mange former

«Hva som påvirker mest» har vært gjenstand for en langvarig folkelig og faglig debatt. I sin globale rapport fra 2019 rangerte FNs naturpanel (IPBES) fiskerier som den klart viktigste driveren av redusert biologisk mangfold og slitasje på økosystemer i havet siden 1950-tallet. 

Et pilotprosjekt for vurdering av samlet påvirkning rangerte yrkes- og fritidsfiske som den største nåtidige påvirkningen på økosystemet i Ytre Oslofjord.

Skagerrak og Kattegat forbinder Østersjøen med Nordsjøen og resten av verdenshavene. Men havområdet er mye mer enn en viktig maritim transportrute. Blandingen av ulike naturtyper og vannforekomster utgjør et produktivt økosystem med et høyt biologisk mangfold. 

Fiskesamfunnet er artsrikt, og dypt nede i Norskerenna finnes et økosystem som ligner de vi finner i dyphavene.

Fjordene og de indre, grunne farvannene i hele regionen er preget av næringsrik avrenning fra landbruket og urenset avløpsvann. Overgjødsling og formørking av kystvannet endrer vegetasjonen, og begrenser nedre voksegrense for tareplanter som er avhengige av gode lysforhold.

Temperaturen stiger, marine hetebølger slår i perioder ut viktige habitatdannende arter som sukkertare, og gjør grunne kystområder varmere. En cocktail av påvirkninger bidrar til å endre forutsetningene for det marine livet i disse kyst- og havområdene. Endringene medfører at nye arter får fotfeste i økosystemet, som Middelhavsblåskjell og Stillehavsøsters.

Viktige habitater og naturtyper

Noen områder og naturtyper er viktigere enn andre, også under vann. Danske forsøk har vist at fiskearten småsil (tobis) – som graver seg ned i sandbunn for å finne skjul fra predatorer – er kresne på kvaliteten til sandbunnen de bruker.

Eksempelet viser at habitat er essensielt, og at kunnskap om habitatene er en viktig nøkkel til planlegging og plassering av verneområder. Skagerrak, Kattegat og Norskerenna har sårbare bunnsamfunn, habitater, leveområder og naturtyper som forutsetter betydelig strengere vern enn hva de har i dag for å sikre økosystemtjenestene de leverer, inkludert lagring av karbon.

Verneområder der økosystemet får være i fred for fiskerier er også en nyttig kilde til kunnskap om hva som påvirker. I Norge og Sverige har vi gjennom to tiår høstet erfaringer med fredningsområder for hummer, der nedfiskede bestander relativt raskt øker i antall og gjenoppbygger bred alders- og størrelsessammensetning.

I Sverige ble det gjennomført et koordinert og langsiktig forsøk med nullfiskeområder, med positive resultater på tvers av arter og økosystemer. 

Inkludert i forsøket var et større område med bunntrålforbud i sørlige Kattegat som gav positive resultater for en rekke arter i bunnfisksamfunnet, inkludert for sjøkreps. Nullfiskeområdet var dessverre for lite til å beskytte torsken i Kattegat, som var det egentlige målet for tiltaket.

Naturavtale og prosentmål

Verneområder gir mulighet for at lokale bestander kan hente seg inn. Økt bruk av vern og beskyttelse vil kunne gi en gevinst for fiskeriene som drives på utsiden. En vanlig innvending er at fiskeriene trenger tilgang til areal. Men tilgang til rike ressurser er sannsynligvis viktigere enn selve størrelsen på tilgjengelig areal.

Muligheten for å høste samme mengde med mindre innsats vil kunne gi økt lønnsomhet for fiskeflåten og mer stabil tilgang på mat fra havet – spesielt i lys av de pågående klimaendringene. Forskningen på effekter av marine verneområder viser ofte positive ringvirkninger utenfor selve verneområdene.

Hvor mye havnatur bør vernes mot de viktigste påvirkningene? Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (Naturavtalen) sikter mot 30 prosent vern av natur til lands og til havs innen 2030.

Forrige uke ble det forhandlet i Roma, med fokus på overvåking, finansiering og rapportering av målene i Naturavtalen. Prosentmålene er ikke trukket ut fra løse luften, men bygger på forskning som har gjort det mulig å beregne hvor mye natur som bør være tilnærmet upåvirket for å bevare naturgodene som lar oss høste og bruke resten av naturen med minimal risiko.

Samtidig bør områdene vi skal fortsette å bruke til høsting og fiskerier forvaltes godt slik at vi kan ivareta habitater og interaksjoner i økosystemene. I fremtidens hav må det være plass for rollene som spilles av store og gamle individer, sjeldne arter og megafauna i økosystemet.

Europeisk og Nordisk forskningssamarbeid

I Horisont Europa-prosjektet MARHAB (2024-2027) jobber vi på tvers av Skagerrak og Kattegat, med partnere fra Frankrike og Portugal. Målet er kunnskap for bedre tilpasset forvaltning som kombinerer de beste egenskapene fra de ulike tilnærmingene.

Vi anerkjenner viktigheten av å ivareta interessene til næringsutøvere som påvirkes av tiltakene som fases inn. MARHABs tilnærming er at gjennomføring av storskala forvaltningstiltak bør involvere næring, forskning, forvaltning og interessegrupper som underveis kan samles rundt en objektiv vurdering av resultatene.

Fremtidens regionale havforvaltning bør være adaptiv - som innebærer at forvaltningstiltakene overvåkes, evalueres og justeres dersom målene ikke nås.

Debattinnlegget er signert av følgende ni havforskere:

• Even Moland, Havforskningsinstituttet
• Ulf Bergström, Sveriges lantbruksuniversitet
• Mikael van Deurs, Danmarks Tekniske Universitet
• Carla Freitas, Havforskningsinstituttet
• Alf Ring Kleiven, Havforskningsinstituttet
• Mattis Sköld, Sveriges lantbruksuniversitet
• Susanna H. Thorbjørnsen, Havforskningsinstituttet
• Cecilie L. Wathne, Havforskningsinstituttet
• Pierre de Wit, Göteborgs Universitet

Aktuelt fra forskersonen:

Hvorfor innfører Trump tollkrig nå, og hvem vinner?

Det finnes ingen viten­skapelige grunnlag for blodtype­dietten