Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Midt oppe i en erklært klima- og naturkrise er det uhyre viktig at verneområder forblir vernet.

Den nye naturavtalen, som Norge spilte en aktiv rolle i å framforhandle, har som ambisjon å verne 30 prosent av eksisterende natur i løpet av 30 år, men ikke bare det; den har også en ambisjon om at 30 prosent av tapt natur skal reetableres.

Regjeringen velger i stedet å kjøre i motsatt retning ved å tillate en ny motorvei gjennom Lågendeltaet i Lillehammer. Slik politikk viser spriket mellom ord og handling, og kan gi inntrykk av at avtalen for Norge ikke er verdt blekket den er skrevet med.

FNs klimapanel IPCC har konstatert at det vi gjør i dette tiåret legger grunnlaget for de neste tusen årene. Samtidig er én million arter utrydningstruet globalt. Alt dette er vi knallgode på å snakke om. Samtidig bygger vi ned naturen, vårt livsgrunnlag, bit for bit. Regjeringen bør skrote nåværende plan om motorvei gjennom Lågendelta naturreservat.

Trekkende fugl må vike for ekstra brede veier

I konsekvensutredningen (2021) utført i forbindelse med veiprosjektet ble det viktige elvedeltaet, Lågendelta, beskrevet som et av Norges viktigste rasteområder for trekkende fugl. Verneforskriften sier at all vegetasjon i området både på land og i vann er fredet mot all skade og ødeleggelse. Det samme gjelder vilt liv, og deres hi, reir og egg som også er fredet mot forstyrrelse.

Da virker det mildt sagt ulogisk at regjeringen, som sier i sin regjeringsplattform at klima- og natur skal sette rammen for all politikk, vil endre verneforskriften for å bygge en firefelts motorvei gjennom naturreservatet.

Sjansen er nok stor for at gjennomføringen og ringvirkningene av et slikt prosjekt vil skade vegetasjon og forstyrre viltlivet mer enn kajakkene man i dag får bot for å padle med i området. Så hvorfor ikke se på andre traseer?

• Les også: Lågendeltaet: Når verdien av natur ikke teller
• Les også: Bilvei gjennom Lågen­deltaet gir ikke mer natur for pengene

Tydelig svar fra Miljødirektoratet

Miljødirektoratet har konkludert med at vilkårene i naturmangfoldloven for å gi dispensasjon til utbygging av motorveitraseen ikke er til stede i dag. De vurderer det som nødvendig med nye utredninger og nye vurderinger på om det finnes reelle alternative traseer utenfor naturreservatet, eller som berører det i mindre grad.

Den store nye motorveien skal nemlig ha en fartsgrense på 110 km/t, og dette ble sentralt under valg av traseer. Her bør rammene for regjeringens politikk helt klart lede inn til en snuoperasjon, der alternative traseer vurderes lenge før man forsøker å endre verneforskriften gjennom kongelig resolusjon.

Flytter vern for å bygge ned en ny bit natur

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide har uttalt følgende om utbyggingen i en pressemelding:

«Det skal vere ein svært høg terskel for å tillate inngrep i verneområde. I dette tilfellet meiner Regjeringa samla sett at dette er den beste løysinga når ein ser alle omsyn samla. Med regjeringa si avgjerd får Lillehammer-samfunnet ei betre løysing for lokal- og tungtrafikk. Eit område av naturreservatet som er viktig for fuglelivet får redusert belastning når vi flyttar store deler av trafikken til tunell langs Lågen og kryssar han ved eit område med mindre fugl. I tillegg skal vi verne erstatningsareal og finne nye tiltak for å redusere miljøulempene ved vegprosjektet samla sett.»

Regjeringen foreslår et naturreservat i Rykkhustjønnin i Gudbrandsdalensom et erstatningsareal. Dette arealet skal vernes i et forsøk på å kompensere for å bygge i et annet naturreservat. Et grep som dette er langt ifra arealnøytralt. Det finnes altså to naturområder nå, Rykkhustjønnin og Lågendeltaet. Den ene skal bygges ned. Da går vi fra to til et naturområde.

Uansett om vi flytter vernet blir det mindre natur igjen. Et annet problem er hvordan man kan sørge for at vernet av erstatningsarealet blir varig? Lågendeltaet ble vernet for bare 33 år siden, med hensikt om å bevare området i sin naturlige tilstand. Når verneforskrifter endres til fordel for veiutbygging, blir erstatningsareal et hult ord.

Vi må ta vare på våtmarksområdene som er igjen

Så mye som 1 av 10 truede arter i Norge lever i våtmarksområder. Hele 86 prosent av de samme artene er truet av arealendringer. Det er ikke rart de er truet når vi på litt over 300 år har mistet omlag 80 prosent av verdens våtmarksområder.

Det regjeringen foreslår er en storskala arealendring, og uttalelsen fra Barth Eide er vasket med grønnsåpe.

Det er vanskelig å se for seg at miljøulempene reduseres ved at det blir to store veier i området, sammenlignet med en. Det påpekes at eksisterende vei er problematisk for trekkfugl. Da bør det vel heller vurderes avbøtende tiltak på denne veien, uten en forutsetning om videre utbygging.

Utbyggingen koster mer enn dyrebar natur

Ifølge den nasjonale transportplanen (2021) skal ikke slike prosjekter legges til naturreservater. Det er vel ingen tvil om at verneinteressen burde blitt vektlagt tidligere og kraftigere i prosessen.

Den samfunnsøkonomiske nytten av prosjektet bør være enorm for at regjeringen skal ta en så drastisk og utdatert beslutning som å endre verneforskriften ved kongelig resolusjon for å få nye breie veier – ikke minst i ly av naturavtalens nevnte ambisjoner.

Men slik er det altså ikke. Utbyggingsforslaget har en estimert negativ samfunnsøkonomisk nytte til en verdi av 5.9 milliarder (2019) kroner. I denne enorme summen er ikke en gang konsekvensene utbyggingen vil ha på naturen medregnet.

Kan Barth Eide virkelig stå rakrygget og si at natur og klima satte rammene for denne politiske beslutningen? Det synes på meg som om bilismen har satt rammene – og bilen igjen får forkjørsrett.

Vi må bygge ut en annen vei

Veien som skal føre oss fra store ord og en signert Montrealavtale til konkret handling, med et faktisk vern og bevaring av 30 prosent areal. Det er en lang vei til at klima og natur setter rammen for regjeringens politikk. Denne veien blir lengre og dårligere dersom verneforskriften ikke respekteres.

Dropp å bygge vei i verneområder, og bygg ut den mye viktigere veien fra ord til handling. Sittende regjering har muligheten til å påvirke hvordan de neste tusen årene skal se ut. En grønnere fremtid vil kreve politisk mot, men hver så snill- Ikke la muligheten gå fra dere.

LES OGSÅ:

Kan vi fortsette med økonomisk vekst?