Diskusjonen om alternative måter å organisere økonomien på blir viktigere og viktigere i forbindelse med klimakrisen og andre globale utfordringer, slik som pandemier, tap av biologisk mangfold, avskoging og den økende ulikhet mellom menneskers levekår i verden.

Et av alternativene er motvekst, en idé og et prosjekt forfremmet av flere akademikere og aktivister.

Joan Martinez Alier, en av nestorene innen motvekst er tildelt Holbergsprisen i 2023 og kommer til Norge i juni.

Men hva er så motvekst?

Motvekst er både en idé og en paraply av forskjellige grasrot-initiativer. Blant disse kan nevnes urbant landbruk, lokal matproduksjon, agro-økologi, kooperativer, bytteringer, verksteder for reparasjon av sykler, hvitevarer med mer, gjenbruk, lokale bedrifter osv.

Det er derfor forskjellige måter å definere hva motvekst er, men felles for alle og uten å forenkle det for mye, kan man si at ideen handler om søkning av alternative måter å organisere den globale økonomien på, slik at man reduserer bruk av naturressurser og særlig fossilt brensel.

Poenget er å erstatte økonomisk vekst som det viktigste målet for organisering og styring av nasjonale og globale økonomier. Dette krever en nedskalering av produksjon og forbruk.

Motvekst-tilhengere argumenterer for at det som skal styre organiseringen av samfunnet er menneskers og naturens velvære uten å overskride planetens tålegrenser.

Samtidig er en mer rettferdig fordeling av goder og ressurser blant mennesker i forskjellige deler av verden et av hovedpoengene i motvekst-tankegang. Motvekst har ikke individet som fokus, men er veldig eksplisitt i sin kritikk av kapitalismen som måte å organisere både produksjon og forbruk globalt.

Motvekst sine talsmenn foreslår nedskalering av både produksjon, forbruk og dermed arbeid for at mennesker kan leve bedre og mer meningsfylte liv.

Motvekst i medvind?

Begrepet motvekst (eller degrowth på engelsk) har begynt å bli diskutert ikke bare blant en håndfull akademikere eller klimaaktivister. Journalister, kunstnere og myndighetene i noen europeiske og latinamerikanske land begynner å ta innover seg at det vektsimperativet som styrer det globale økonomien ikke er bærekraftig.

EU kommisjonen lagde nylig en briefing der det anerkjennes at økonomisk vekst er tett knyttet til økning i naturressursutvinning og forbruk som har negative konsekvenser for miljø og sosial ulikhet.

Briefing peker også på at det er umulig å frakoble økonomisk vekst og ødeleggelsen av natur, slik tilhengere av grønn vekst og teknologioptimister hevder.

Et dusin bøker om motvekst har blitt publisert de siste fem år, blant annet «Less is more. How degrowth will save the world» , «The future is degrowth. A guide to world beyond capitalism», «Degrowth i movement (s)», «Degrowth a vocabulary for a new era» og det florerer med forskningsprosjekter med motvekst som studieobjekt i Europa.

Mindre forbruk er ikke nok

Mens i det sørlige delen av Europa finnes mange lokale og radikale initiativer for kollektiv eksperimentering med alternativer for lokal organisering av økonomi, opplever vi i Norge at mye av fokuset rettes mot å redusere individets forbruk ved å endre kjøpevaner i forhold til blant annet mat og klær.

Endrede individuelle- eller husholdningskjøpevaner på mat for eksempel bidrar lite til endringer i hvordan den globale økonomien organiseres, hvem som har makta til å organisere den eller de økologiske konsekvenser av nåværende måten å produsere maten på.

Rapporten «Sunne dietter fra bærekraftig matssystemer» (Healthy diets from sustainable food systems) peker på at konsum av mer plantebasert mat ville ha både helse- og miljømessige gevinster. Men så lenge plantebaserte produkter produseres under samme «øke profitt/vekst» logikken blir vi ikke kvitt verken de økologiske eller sosiale problemene knyttet til nåværende matproduksjon.

For å kunne produsere i storskala krever mange grønnsaker, nøtter og andre produkter mye vann og kunstgjødsel. Vegetardietten løser heller ikke problemene med utnyttelse av mennesker.

Kritikken av motvekst

Tilhengere av motvekst fremhever diversitet og eksperimentering i småskalaprosjekter slik jeg nevner over. Tanken er at en sammensatt kombinasjon av sosiale og politiske bevegelser kan øke i omfang og slik drive nødvendige endringer frem.

Selv om motvekst-litteraturen nevner en rekke samfunnsomfattende endringer, som borgerlønn, garantert grunninntekt, skattereformer, redusert arbeidstid, deprivatisering, med mer, er programmet mindre eksplisitt på hvordan oppskalering av slike endringer skal kunne skje for å oppnå de globale endringene som trenges for å redde kloden.

En del av kritikken dreier seg også om at motvekst ikke presenterer noen spesifikke forslag på hvordan globale og nasjonale institusjoner skulle se ut i en degrowth verden.

Noe av kritikken som har blitt fremhevet rettes ikke mot motvekst som ide, men mot måten den privilegerte delen av befolkningen i det Globale Nord som er ivrigst til å omfavne motvekst-praksiser og prekner om den.

Den Marxistiske samfunnsgeografen Matthew Huber kommer i boken «Climate change as class war» med en nådeløs kritikk av akademikere, journalister, NGOs ansatte med flere (Huber kaller dem the professional class) for å fokusere for mye på forbruk og livstilendringer i kampen mot klimaendringer.

Huber hevder at motvekst tilhengeres fokus på nøysomhet appellerer ikke til fattige arbeidere i det Globale Nord og heller ikke til vanlige mennesker i det Globale Sør som kan vanskelig se hvordan eller hvorfor deres allerede nøysomme liv skal bli enda mer nøysomt for å redde verden.

LES OGSÅ:

Fordeling av makt påvirker hvem som blir syke av virus